Walter Benjamin
Enveiskjøring
Barndom i Berlin – rundt 1900
Oversatt og med etterord av Henning Hagerup og Bjørn Aagenæs
Aschehoug
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 06.11.00
Jeg husker godt mitt første møte med Walter Benjamin (1892-1940). Det er ikke så lenge siden. Jeg leste til mellomfag i litteraturvitenskap, og så sto han der da, på pensum. Jeg så navnet hans på listen, og kjente den lille ekstra pirringen som gjerne brer seg når man nærmer seg et stort navn for aller første gang.
Den gangen satte jeg meg ned og leste. Det var ord og bilder og tunge tanker. Til å knekke nakken på omtrent. Jeg måtte ha ordene inn ad omvei: foreleserens utlegninger.
Nå er han her igjen. Det dreier seg om to verk i én utgivelse: Enveiskjøring fra 1928, og Barndom i Berlin, som ble utgitt posthumt.
Det er to verk som kler hverandre. Som ligner hverandre. Begge består av kortere tekster: aforismer, essays, reiseskildringer, refleksjoner. Det som først og fremst springer en i øynene er hvor konkret Benjamin er, sansbar og tett på virkeligheten. Og dette konkrete som blikket faller på og tankene tar sats fra, er gjerne de små ting, sånn som leketøy, syskrin, bestikk, frimerker. Alt det som ligger på siden, i utkanten.
Tingenes sjel
Det er som om han insisterer på tingenes sjel, for nå å bruke et stort ord. Tingene slik som de var før de ble redusert til ting. Kanskje er det for sent: «Varmen forsvinner fra tingene. Den daglige brukens gjenstander støter sakte, men hardnakket mennesket fra seg.»
Det dreier seg om en form for underliggjøring, dette å se tingene for første gang, eller slik som barnet så det.
Særlig tydelig blir dette i barndomsverket, som ikke er noen tradisjonell selvbiografi, for all del. Det er faktisk påfallende «upersonlig» i forhold til renere selvbiografier. Det forholder seg fritt i forhold til sitt stoff, er ekstremt selektiv, og dykker kun ned i få, utvalgte scener fra fortiden. Som leser ser man det hele igjen, med barnets blikk. Det er nesten så man griper seg i å undre at et godt voksent menneske kan huske alle disse detaljene så tydelig.
Barnets blikk, først og fremst, ikke Walter Benjamins. For det partikulære søker hele tiden det allmenne. Eller, som han sier det selv, i forordet: «Jeg forsøkte å holde følelsen i sjakk ved hjelp av en innsikt, ikke i det tilfeldig biografiske, men i fortidens nødvendige samfunnsmessige uopprettlighet.»
Og likevel: Tingene overskrides. Mange av disse tekstene løfter seg, og slipper ut opptakten til en hel liten filosofi. Det er alltid noe mer som dirrer med i det Benjamin skriver.
Som kritiker er man – i møte med en bok som denne – uunngåelig fristet til å sitere. For her er en rekke tankevekkende observasjoner, som små visdomsord. Slik som denne: ”På portalen er Andrea de Pisanos ”Spes” (”Håpet”). Hun sitter, og hjelpeløst strekker hun armene etter en frukt hun ikke kan nå. Likevel har hun vinger. Ingenting er sannere.”
Innimellom skinner også en lun humor opp mellom linjene. ”Uttrykket til mennesker som beveger seg i kunstgallerier, viser en dårlig skjult skuffelse over at det bare henger bilder der.”
Selvsagt er ikke alt like skinnende, enkelte tekster faller likegyldig fra hverandre, i hvert fall for mitt blikk. Noen ganske få lukker seg fullstendig, og jeg er hensatt til mellomfagstiden. Men så er den der igjen, den sylskarpe tanken. Språk er blodig alvor her, ord veid på gullvekt, skåret til benet, intet overflødig.
Oversetterne, Hagerup og Aagenæs, har et krystallklart grep om språket. I tillegg har de skrevet et utførlig og fint informativt etterord. Her redegjør de blant annet for ettertidens lesninger av Benjamin, han har blitt tatt til inntekt for reinspikka marxisme på den ene siden, jødisk mystikk på den annen, og mye derimellom.
Boka utkommer i Vertigo, en helt ny serie fra Aschehoug (dette er første bind), som tar mål av seg å bringe nyere og eldre klassikere ut. En lovende start, i alle fall.
© Runo Isaksen