W. G. Sebald
De utvandrede: Fire lange fortellinger
Oversatt av Geir Pollen
Gyldendal
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 29.10.01
Allerede på første tekstside, over teksten, dras blikket mot et fotografi som, etter å ha lest gjennom de fire lange historiene som denne boka består av, må sies å utgjøre et mer enn tydelig varsel. Fotografiet viser et digert tre som kaster sine greiner utover kirkegårdens gravstøtter.
Forfatteren W.G. Sebald (f. 1944) er tysk, men har bodd i England i en årrekke. Det er en sammensatt, men samtidig enhetlig bok han har laget – enhetlig i både stil og tematikk. Det dreier seg om jøder i utlendighet, utvandret fra mellomkrigstidas Tyskland. Men framfor alt dreier det seg om å leve etter Holocaust. Eller også, mer generelt utlagt: Å forholde seg til fortiden. Eller: Å bli innhentet av – og destruert av – fortiden.
Hovedstrukturen er påfallende lik i de fire fortellingene. En mannlig jeg-forteller som gir seg i kast med å spore opp livshistorien til en jøde, det være seg en gammel lærer til fortelleren, en grandonkel, en husvert eller rett og slett en kunstmaler han har slumpet til å treffe på.
Gjennom et påfallende og gåtefullt innslag av fotografier insisterer hver enkel historie på autentisitet. Fotos av kirkegårder, men også portretter, familiebilder, samt bilder av landskap, hus og hoteller hvor handlinger utspilles.
Samtidig er det som om språket, kjennetegnet ikke bare ved lange perioder og til tider komplisert struktur, men kanskje først og fremst kunstferdighet, drar i en helt annen lei. Som tekst betraktet er boka fiksjon, så å si, som fotomontasje er den dokumentasjon.
Via en dempet fortellerstemme, velformulert, kronglete og omstendelig, følger vi fortellerens forsøk på å avdekke ”sannheten” om objektet under observasjon, vi følger hans reiser til sentrale åsteder, intervjuer med sentrale personer som står eller har stått objektet nært. Fotos blir lagt på bordet (mange av dem finner altså veien inn i boka vi leser på akkurat nå, og som samtidig også utgjør fortellerens sluttrapport), dagbøker likeså – disse siteres i sin tur her.
Finurlig er det, men likevel synes jeg at det mangler en hel del på tempo og presisjon: Det hele vipper på grensa til å bli for omstendelig og detaljrikt.
Noe som imidlertid ikke hindrer boka fra å være tankevekkende nok. Alle historiene kretser om temaer som sannelig aldri kan uttømmes, så som: Normalitet versus galskap; hukommelse versus glemsel, eller også ulike former for fortrengelse; verbalisering versus stumhet. Enkelte motiver, slik som toget, løftes opp og glir over i noe annet, kan ikke lenger leses uten at man også tar inn over seg nazistenes deporteringstog inn i døden.
Enkelte personer, påfallende mange, er falt ut av ”virkeligheten” og inn i – interessant nok – en nitid studie av plante- eller dyreriket. Som en av personene selv formulerer det, en pensjonert psykiater, nå pasjonert birøkter: ”I en viss forstand er jeg uten tvil gal nå, men som De kanskje vet, er disse tingene ene og alene et spørsmål om perspektiv.”
En bok som gir perspektiver er dette blitt, ikke minst fordi fortelleren selv, gjennom sitt nett av uensartede kilder, makter å la forskjellige stemmer og dermed perspektiver boble opp, og derigjennom ikke redusere sine objekter, men tvert imot løfte dem fram, avkledd og tildekket på en og samme tid.
Boka er i det store og det hele helt greit oversatt av Pollen, men innimellom er det som om han legger seg for tett på originalen og dermed dukker opp med et språk som knirker temmelig kanselliaktig. Men kanskje det er tilsiktet.
© Runo Isaksen