Tomm Kristiansen
Mannen fra Nasaret
Cappelen
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 28.11.00
Tomm Kristiansen gjenforteller evangeliene om Jesus i forenklet barnebibelformat.
Forordet virker tilforlatelig nok. Den gamle NRK-journalisten Tomm Kristiansen har lest og lett, lyttet og tenkt. Han har reist i Israel og snust i gamle fotspor. Før det hele kulminerer med denne boka, Mannen fra Nasaret. En slags biografi om Jesus. Som ikke gir meg den helt store åpenbaringen.
Rett skal være rett. Boka er bra nok. Men det skulle da også bare mangle, emnet tatt i betraktning: En ekstraordinær figur i et dirrende politisk miljø. En som talte makten imot, som kjempet for de svake, frekventerte horer, tiggere og tollere, talte i lignelser, helbredet syke, ble pint og døde på korset. Og hevdet å være Messias, Guds sønn.
Hvorfor?
Da må det jo bli bra nok. Neste spørsmål gir seg selv: Hvorfor gjenfortelle alt dette, som vi jo allerede kjenner godt nok fra evangeliene?
Ja, hvorfor? Jeg savner et ståsted. Jeg savner et personlig engasjement, for å si det slik. Hva er det Kristiansen vil med denne boka? Er det noe han alltid har grublet på og nå gjerne vil finne ut av? Er han kristen eller ikke? Er han på vei inn eller ut av troen – kan det være derfor?
Men se: Han er bare journalist. OK, så hvor er stemmen hans? Overalt og ingen steder. I det ene øyeblikket stiger han ned som skjønnlitterær forfatter, prøver å trenge inn i et menneskes syke: ”Der sitter en romer på terassen” (åpningssetninga). I det neste er han ute med skarp sarkasme på katolikkenes vegne, for eksempel, eller på Guds vegne, for den saks skyld.
Språklig veksles det mellom presens og preteritum, enkelte ganger virker bruddene distraherende og umotivert. Ellers er språket stort sett smidig og bra, men enkelte blødmeaktige unntak her og der: ”Tempelplassen er et galehus og Jesus er den galeste!” (Jesus jager pengefolket ut av templet.)
Lite nytt
OK, la oss godta også dette, og i stedet spørre: Hva nytt har Kristiansen å melde? I forordet legger han selv vekt på ”maktens grep,” som han kaller det for. Hva var romernes politiske strategi? Hva gjorde det lokale jødiske lederskap for å overleve? Stormakt og religion, med andre ord. Inn kommer Jesus, og hva skjer da? Her rydder Kristiansen effektivt opp, men er det nytt det han skriver?
Romerne vil ha ro, det er første bud. De må holde veiene åpne, handelen må gå. Derfor får jødene stort sett styre sine indre anliggender – først og fremst religiøse spørsmål – som de vil. Greit. Og presteskapet, med Det høye råd i spissen: Hva vil de? Forkynne Guds ord. Påse at man overholder Moseloven. Makt også, selvfølgelig. Privilegier. Det er ryddig gjort, men dette er da kjent stoff?
Så hva med Jesus selv da: Hva nytt er det å si om ham? Lite nytt fra Israel. Som i evangeliene er det også her først og fremst den voksne Jesus det handler om. Den som trer fram og taler, blir profet i profetens Mekka.
Ofte virker det som om alt Kristiansen gjør, er å fylle ut med et ord her og der, et setning, et avsnitt. Fylle ut historien om Jesus, gi den litt mer kjøtt på beina. Jeg foretrekker den gode, gamle Bibelen skåret til beinet. Historiene er sterkere der; det blir et tankekors med Kristiansens bok, dette at den funker best når han glemmer seg selv og ganske enkelt siterer fra Skriften. Da løfter stoffet seg.
Men som kortversjon: Vær så god. Eller man kunne vel, for den saks skyld, gi en hvilken som helst barnebibel en sjanse.
Forøvrig kan man jo hengi seg til gjetting: Hva blir det neste? På sporet av den tapte tid i ett bind, gjenfortalt av... Hvem da? Einar Lunde? Noen bedre?
© Runo Isaksen