En taxisjåfør forstår ikke hva pokker muslimer har å gjøre i en kirke. En soldat mener det ikke er mulig å synke dypere enn palestinske terrorister. En kioskinnehaver sier bare ’fuck the world,’ og nonnene etterlyser rettferdighet. Klassekampen tar tempen på Israel.
Av Runo Isaksen, Tabgha 13.04.02
1. Nonnene
Bush messer på BBC: - Arafat har ikke gjort nok for å fakke terrorister, så det som skjer nå har han bare seg selv å takke for.
Nonnene rundt meg sukker og rister på hodet: Hvor er rettferdigheten? undrer de. Hvordan kan Bush forvente at en mann som sitter fengslet skal kunne stanse terrorister? Og Israel, undrer de videre, tror Israel virkelig at dette er måten å gjøre det på? – Det er jo ikke rettferdig, lille venn.
Dette er Tabgha, nord ved Genesaretsjøen. I egnene rundt her var det Jesus levde og virket. Naturen er så godt som uberørt siden den gang, bare avbrutt av en og annen kirke her og der, et og annet kloster. Fugler kvitrer, fiskene hopper nærmest på land i pur livsgnist, kaniner spretter her og der, en høne klukker, en påfugl letter.
Sånn er det jeg bor nå, i kloster. Men likevel, virkeligheten er synlig nok, hørbar nok: Militærfly dundrer temmelig lavt over taket, nord og så sør igjen. To helikoptre klaprer illevarslende.
- Ikke så bra, dessverre, medgir nonnene idet jeg kommer ned for kvelds og spør hvordan de har det. – De har skutt klokkeren i Fødselskirken i Betlehem.
2. Taxisjåføren
Taxisjåføren som fører meg til Tiberias slipper rattet i opphisselse: - Alt sammen er pur propaganda. Hvorfor tror du terroristene har barrikadert seg i Fødselskirken egentlig? Jo, for å vinne den kristne verdens sympati, hvorfor ellers? Og så står vi der da, og kan ikke skyte. Israel vil aldri komme til å skyte mot en kirke. Men det er akkurat det terroristene håper på, det er derfor de skyter på våre soldater, for å provosere fram svar, sånn at de kan skrike: ’Se, de har ikke engang respekt for kirker.’
Han rekker akkurat å gripe rattet før vi skjener rakt ut i sitronlunden.
- Og ikke bare terrorister, hadde det bare vært så vel. Men nonner også, journalister. Derfor kan vi ikke engang stanse tilførselen av strøm og vann. Hadde det bare vært terrorister, hadde vi enkelt og greit sultet dem ut. Ingen kan leve uten lys og vann. Hør: Vi har gitt dem alle muligheter, vi har sagt til dem: ’Kom og ut overgi dere, vi skal ikke røre dere.’ Men tror du de hører?
Denne sjåføren har en sønnesønn som akkurat nå befinner seg et eller annet sted ukjent for bestefaren, iført uniform og gevær. Av og til ringer sønnesønnen og sier at alt er ok.
- I en kirke! tordner han videre. – Hva pokker har muslimer i en kirke å bestille, kan du fortelle meg det?
Jeg skyter forsiktig inn at ikke alle palestinere er muslimer, at ganske mange av dem faktisk er kristne.
- De er muslimer, alle sammen.
3. Soldaten
På busstasjonen i Tiberias sitter jeg og venter på en buss som kan ta meg tilbake til Tabgha. En soldat med et oppvakt fjes og smarte briller setter seg på benken overfor meg, geværet dinglende rundt halsen. Vi kommer i prat, først om meg og mitt, deretter om israelsk litteratur. Vi er skjønt enige om at David Grossman er den største av dem alle, at Se under kjærlighet er et mesterverk.
Tiden går, men noen buss dukker ikke opp. Så jeg drister meg til å skyve fokus over på ham. Og får høre at han er på vei nordover, fra Gaza.
- Synd, egentlig, for jeg likte meg godt i Gaza. Joda, det er litt skyting her og der, ikke så mye. En venn av meg ble drept for noen dager siden. Og to terrorister prøvde å ta seg inn i leiren vår, vi plaffet dem ned, de var så utrolig lite smarte.
Plutselig lyser fjeset hans opp i et smil: - Ser du grafittien på veggen der borte? Det står: ’Gud, vi er dine barn.’ Men noen har satt to spørsmålstegn bak, ser du? Det er i grunnen ganske betegnende for hvordan vi føler det nå. Leser du religiøs litteratur forresten?
Jeg sier at jeg selvsagt leser Bibelen, at det er glitrende historier der. Han nikker samtykkende. – Hvordan da? undrer jeg, – er du religiøs kanskje? Han nikker igjen. – Så du kunne egentlig ha sluppet militærtjeneste da, som religiøs, mener jeg?
- Jeg var ikke religiøs den gangen. Nå er jeg fulltidssoldat. Jeg kunne ikke tenkt meg å noe annet yrke, særlig i disse dager. Hva synes du om alt som skjer nå?
Jeg svarer diplomatisk at jeg håper det vil bli fred snart. At jeg håper å kunne reise til Ramallah og møte palestinske forfattere der før jeg må nordover igjen.
Han smiler. – Jeg ville ikke gjort meg for store forhåpninger, var jeg deg.
- Og nå er det grensa til Libanon? sier jeg henslengt, og nikker mot våpenet hans.
- Syria.
- Å, er det noe på gang der også?
Han trekker på skuldrene. – Noe troppeforflytninger, ja. Men jeg tror ikke det kommer til å skje noe, selv om det hadde vært moro. Du vet, syriske tanks bomber vi i småbiter i løpet av en dag. Ikke sånn som de palestinske terroristene som gjemmer seg i kirker, på barnehjem og i ambulanser. De har sunket så dypt, dypere er det ikke mulig å synke.
Og Hizbollah i Libanon, undrer jeg, har de også våknet til liv igjen?
- Det er problematisk med dem også. De skyter fra uoversiktlige skoger og etterpå gjemmer de seg i landsbyer. Og vår politikk er å ikke bombe landsbyer. Selv om, du vet, hadde det vært opp til meg…
Bussen kommer og jeg åpner veska, ren refleks. Ingen skjulte bomber. Så setter vi av gårde nordover.
4. Holocaust Day
En sirene gjaller. Et helt kort av sirener. Bussen bremser opp og stanser mellom to holdeplasser, sjåføren reiser seg, alle passasjerene reiser seg, også jeg. Gjennom vinduet et lappeteppe av tomme biler på tomgang, menneskene har bykset ut på gata og står i andektig stillhet. Det samme inne på fortauet: Mennesker frosset fast. Og sirenene gjaller.
Det er Holocaust Day i Israel, til minne om seks millioner jødiske ofre for Nazi-Tyskland. Den gamle kona ved siden av meg hulker usjenert.
Så er to minutters stillhet over, alle rister av seg et eller annet, setter seg igjen, bussen raser videre nordover i retning Universitetet i Tel Aviv, brutte samtaler hentes opp.
Vel ute av Diaspora-museet, som ligger inne på universitetets områder, blir jeg sittende på en benk og studere studentene. En gruppe på fem skiller seg klart ut, de er alle bevæpnet, nå faller de bedagelig ned på grønt gress, omsider fritatt byrden av geværene.
Dét også nå – bevæpnete studenter?
- Neida, smiler Aya, en smart dame på 23, når jeg tusler bort og forhører meg. – Vi er ikke studenter. Vi er vakter for en busslast elever kommet hit for å besøke museet. Slå deg ned.
Ikke overraskende pensles samtalen snart inn på politikk, okkupasjon og kampene som utspiller seg på Vestbredden.
- Liker du Arafat? undrer en utstrakt, solslikkende kvinne.
- Norge liker ikke Israel, konstaterer en bebrillet mann. – Dere likte oss før, men ikke nå mer. Når skjedde forandringen, egentlig? Selv tror jeg den skjedde i etterkant av Oslo-prosessen, Norge skulle endelig sette seg selv på verdenskartet, men så gikk alt til helvete, og nå er dere ’pissed off.’
- Så, fortell meg, bryter Aya inn, – hva synes du om alt som foregår omkring her nå?
Jeg svarer skurkaktig naivt at jeg ikke liker krig, at jeg håper på fred.
- Jeg forstår godt at Norge og Europa fordømmer det som skjer, innrømmer Aya. – Det er ikke rett, det vi gjør.
- Hva? utbryter den solslikkende og spretter opp. – Hva sa du?
Og dermed er enda en heftig diskusjon i gang.
5. Kioskinnehaveren
- Så nå kan du selv se, smiler kioskinnehaveren tilfreds, – her i Tel Avivs gater summer folkelivet som alltid før. Folk er totalt avslappet igjen. Ingen selvmordsbomber på over en uke. Og vet du hvorfor?
Jeg rister på hodet, selv om jeg aner svaret.
- Fordi soldatene våre gjør en utmerket jobb på Vestbredden. Mens dere, jeg mener media i Europa, ja, i hele verden forresten, dere framstiller alt sammen som om vi skulle være de store skurkene. Jeg mener: Fuck the world!
Litt senere på kvelden ringer jeg forfatteren Amos Oz igjen. Ryktene som har svirret hele dagen, er nå bekreftet: Tretten israelske soldater har falt i Jenin.
- Så jeg tror nok du skjønner at jeg ikke kan møte deg nå, ikke ennå. Nå må jeg konsentrere meg hundre prosent om israelsk media.
Kanskje neste uke? prøver jeg meg.
- Kanskje.
Klakk.
© Runo Isaksen