Stylitten
(2004)
"Stylitten av Runo Isaksen er en flott bok, en rar og ikke minst vakker bok - en av de fineste norske jeg har lest dette året," sier NRKs anmelder Leif Ekle.
"Simeon Stylitten, også kalt Simeon den eldre, tilbrakte de siste 47 årene av sitt liv på toppen av en søyle. Han var historiens første stylitt, døde i året 459 etter Kristus. Dette står å lese på side 31 i Runo Isaksens glimrende roman av året. Det er imidlertid ikke Simeon som er Isaksens stylitt. «Ung» kalles han, og krabbet opp på en søyle i skogen i et ytterliggående, men dyptfølt ønske om å nærme seg sin Gud. Han ble selvsagt en betydelig begivenhet i mediene og antatt å være gal. Så mye sagt, har vi plassert en av hjørnesteinene i en besynderlig, dypt fascinerende fortelling som favner om lengselen, om individets slit med fortidens skyld og skam, om svartsynt religion og det motsatte, men kanskje aller mest om kjærligheten – i varierende fasong [...] Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke har lest Runo Isaksen før, men jeg lover å gjøre det igjen. Aller mest for å mer av den fine, høyst originale prosaen han har fortalt Stylitten med – et språk som tvinger fortellingen fremover samtidig som leseren vil holde igjen og nyte, lese om igjen, smake og smile fornøyd. Stylitten er en flott bok, en rar og ikke minst vakker bok – en av de fineste norske jeg har lest dette året." Leif Ekle, NRK.
"Det er en fascinerende bok Runo Isaksen har skrevet. Hva skjer med menneskene når de viktige historiene ikke blir fortalt, når språket ikke blir brukt og når en tier om det som er vesentlig i livet? Hva gjør det med en familie når sterke opplevelser blir fortiet?
"I beskrivelsen av de indre dialogene blir det noe nesten suggererende over språket til Runo Isaksen. Det er en skrivekyndig forfatter som avslutter med å la prolog og epilog være nesten identisk. Historiene han forteller er en nesten magisk realisme som også vitner om at personene i boken har en tro på et liv etter døden." Stavanger Aftenblad 12.10.04.
Baksidetekst
En dag i april 2003 forsvinner Bror. Sånn åpner denne romanen. Men hvor begynner egentlig historien, hvor fortsetter den og hvor slutter den?
Kanskje begynner den da Ung gjør stylitt av seg og klatrer opp på en søyle i skogen for å komme nærmere sin Gud? Eller begynner den da Ung og Bror er gymnasvenner i Bergen og starter Anarkistisk sjakklubb? Eller kanskje allerede i 1942, da Ungs mor Rut reddes fra gasskammeret i Auschwitz, som eneste i sin familie?
Stylitten er en roman om menneskers veier mot det å leve i ekthet. Og om nødvendigheten av å fortelle sin historie, selv når man ikke har ord.