Sil T. Plaatje
Mhudi
Pax
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 18.09.00
Noen romaner fenger og fanger som litteratur: Handlingen suger en stakkars leser framover, og språket fillerister ham på veien. Andre derimot fenger mest for innholdets skyld alene, og da sier vi gjerne at joda, dette var interessant. En slik bok er Sol T. Plaatjes (1876-1932) Mhudi.
Romanen, som utkom i 1930, bygger på historiske hendelser i 1830-årenes sørlige Afrika. På denne tiden ble barolongenes hovedstad brent til grunnen av zulufolket matabelene. Samtidig visste selvsagt de hvite boerne å utnytte situasjonen til egen fordel. Det dreier seg altså om posisjonering og kamp mellom ulike folkegrupper. Retten til jord, retten til overherredømme og dermed undertrykkelse av andre. Det dreier seg om urettferdighet som avler motstand og dermed setter i gang voldsspiralen.
Alt dette er selvsagt interessant i seg selv. Også som et apropos til mange av de dagsaktuelle konflikter i Afrika og andre steder. Det er historiefortelling i romanform.
Problemet er bare at det ikke fungerer – eller fungerer temmelig dårlig, i hvert fall – som litteratur. Dette har flere årsaker.
Det første gjelder personene. De er og forblir flate, stiliserte og uspennende. Og dette er underlig, tatt i betraktning den dramatiske situasjonen de lever under. Hovedpersonene er nemlig de overlevende barolongere etter matabelenes massakre. Det er som om forfatteren ikke klarer å komme inn under huden på sitt persongalleri.
Svak språkføring
Det andre går på språket. Og her må nok en ellers solid oversetter som Kjell Olaf Jensen ta sin del av ansvaret. Ordvalget virker tidvis klønete og lite gjennomtenkt: ”…studerte Ra-Thaga omhyggelig det uventete vesenet som hadde forandret tendensen i livet hans så dramatisk.” Hva? Uventet vesen? Forandre tendensen i livet?
Enda verre blir det i personenes egne utsagn. Husk nå at dette dreier seg om stammefolk i Afrika på 1830-tallet. Likevel kommer de stadig med uttalelser som: ”Mens jeg pustet inn duften av de løvdekkete trærne, virket vinden med sin stimulerende effekt som medisin på systemet mitt.” Fullstendig ubesværet kaster de om seg med ord som ”meditere” og ”polygam” og så videre, og er så litterær-retoriske at man svimler.
Som man vil se: Person- og språkproblemene henger nøye sammen. Personene snakker ikke, de taler.
Dessuten blir enkelte passasjer slitsomt seige; det er ingenting i veien med lange perioder, men da må språket danse. Og det gjør det ikke her, dessverre.
Men altså: En interessant historie, for all del.
© Runo Isaksen