Écrire est un acte
d’amour. S’il ne
l’est pas, il n’est
qu’écriture.

Kan man oversette dette? Det kan man selvfølgelig. Men det aller beste er å lære seg såpass fransk at man forstår det. I alle fall (om du ikke har tid til å lære fransk): Å skrive er en kjærlighetsakt. Om det ikke er det, er det kun skriving.
Eller: kun skrift. Eller: kun skriveri.

Altså, første og viktigste og faktisk eneste dogme: Skriving er en kjærlighetsakt.
Så kan man saktens innvende, skriving er en kjærlighetsakt, vel og bra, men hva betyr det?
Det bestemmer noe om selve skrivingen, selve skrivesituasjonen. Og det bestemmer noe om motivasjonen for å ville publisere. For når alt kommer til alt: Hvem sier at man på død og liv må publisere selv om man skriver?
Ingen (bortsett fra en og annen overivrig redaktør, muligens).
Altså, første spørsmål: Hvorfor skrive?
Andre spørsmål: Hvor publisere?
(I parentes bemerket: Jeg tenker naturligvis at dette er allmenngyldige spørsmål og problemstillinger, noe en hver (vordende) forfatter simpelthen må tenke gjennom og hoste opp troverdige svar på, ikke mine svar, men sine egne svar; vi lever alle alene sammen.)
Selve skriveakten, det som skjer der og da, er grunnen til at jeg skriver. Selve skapelsen: at nytt liv oppstår. At det som oppstår, faktisk oppstår her og nå, i skrivingen. Helt uanmeldt. Den besnærende tanken: Hadde det ikke vært for at jeg sitter her og skriver akkurat nå, ville faktisk ikke dette ha oppstått i det hele tatt, det ville ikke manifestert seg, jeg ville aldri visst om det – og ingen andre heller, for den saks skyld. (Og da ville jeg vært fattigere – og kanskje det samme med en og annen leser også?)
Skapelsen er mysteriet. Det hender fra tid til annen (ganske ofte, når jeg tenker meg om) at venner og bekjente spør noe sånt som: ”Hvor tar du det fra?” Det er et interessant uttrykk. Det impliserer på en måte at ”det” (teksten, med andre ord, det jeg skriver) allerede eksisterer et eller annet sted der ute – og at alt jeg trenger å gjøre, er å komme i riktig ”tuning”, så å si, og plukke det, ta det.
Men er det virkelig slik? Finnes det allerede der ute et sted? (Hvor da? I himmelen? I et eller annet uropprinnelig idérike, hvor Platon svever vektløs omkring?)
Min første innskytelse burde naturligvis være å riste overbærende på hodet, sikkert også himle lett med øynene, hoste ut en fjollete latter, og fastslå: ”Selvfølgelig finnes ikke teksten min allerede der ute et sted! I så fall ville det jo ikke være dikting jeg drev med, men jakt!”
Men hvem vet? Hvem vet? I alle fall føles det som på hente ned. Hente ord ned, setninger, bilder, scener, personer, hendelser, handling – ja, roman, kort sagt. For hva er det egentlig som skjer, mer konkret, når jeg sitter og skriver?
Det som skjer er at jeg setter på pc-en, puster dypt inn og ut noen ganger (ofte glemmer jeg dette med pustingen, men det funker likevel) og setter i gang. Fingrene danser over tastaturet. Nå ja, noen kløpper på skriveteknikk er jeg knapt, men likevel: Fingrene danser quickstep. De prøver å hale innpå det som utspiller seg inni hjernen min. For det er i hjernen det skjer, selvfølgelig. Inni hjernen krysser tusen tankebrokker, samtalebrokker, handlingsbrokker, latter, dufter og begjær og gudene må vite, i vanvittig fart; og samtidig, parallelt, er det faktisk en instans der inne i hjernen som driver og grupperer alle disse gnistene slik at det som kommer ut på skjermen, faktisk kommer som en slags struktur, som tekst, med andre ord, som utkast til setninger og avsnitt og sider og kapitler til en roman.
Jeg skriver fort. Jeg pleide å si: Jeg skriver fort for å komme min indre sensor i forkjøpet. Og det er sant. Det er en utmerket kjøreregel. Kom din indre sensor i forkjøpet. Skriving er kjærlighetsakt. Du skriver i sannhet. Du skriver i og av nødvendighet. Du skreller bort skriveriene; du skriver. I dag vet jeg også: Jeg skriver fort når jeg skriver godt. Det betyr: Først når jeg kommer i stimen og skriver fort, begynner det å svinge. Alt det kunstferdige og altfor smart uttenkte fordamper – og litteratur oppstår.
Hva er det altså som skjer når jeg sitter og skriver fort?
Det vet jeg ikke. Jeg har enorm tro på hjernens kraft, men jeg tror ikke at min egen hjerne noen sinne vil være i stand til å forstå hva som skjer inni seg selv (min egen hjerne, altså) når jeg hamrer ekstremt fort på tastaturet og ser bokstaver skylle over skjermen, side ned, side ned, side ned. I Berlin skrev jeg nylig 146 sider på åtte dager. 146 A4-sider med dobbel linjeavstand. Det gir et snitt på 18 og en kvart side om dagen. Jeg ber deg merke at 146 slike sider utgjør noe sånt som 230 romansider, pluss/minus. Det er selvfølgelig ny personlig rekord. Det er muligens ny verdensrekord. I alle fall gir det en viss idé om hva jeg snakker om når jeg snakker om å skrive fort.
Jeg snakker om kvantitet nå, det er sant nok. Er det noe bra, det jeg skrev i Berlin? Hvor mange av disse 146 sidene er skikkelig gode? Se, det er helt andre spørsmål.
(Foreløpig er det for tidlig å svare, ettersom jeg stadig jobber med denne teksten: skriver inn nye personer og scener, klipper og limer og stryker, selvfølgelig. De 146 sidene er råtekst; å skrive fort innebærer å rubrisere første utkastet som nettopp det, et første utkast, en kladd, en råtekst. (Sant nok: Ofte kan det være mange, mange sider i denne råteksten som sitter, som knapt trenger mer enn et par komma inn eller ut for å være klar for trykk.)) Min siste kveld i Berlin var jeg ute med flotte folk som Øystein Vidnes og Audun Lindholm, og de ble naturligvis rimelig stumme da jeg klasket kjensgjerningen i bordet, 146 sider på åtte dager, men Audun summet seg og lurte: ”Hvor mange sider blir stående – kanskje bare to?” Mye mer enn det. Men likevel: Om bare to, hadde Berlin likevel vært verd det – på mange måter. På alle måter. (Det var et slags delirium, omtrent. Det føltes som å danse i overklant sjampisruset på sted skjørt sted helt ute i galskapens randsoner.)

En vakrere verden, takk
Og dermed over til det andre spørsmålet: Hvorfor publisere?
Her er jeg fristet til å sitere en ung kvinne, en kunstner, en jeg aldri har møtt, ikke egentlig, men likevel kjenner bedre enn de fleste, vil jeg våge å påstå.
Lisa er dessverre ikke blant oss mer. Hun døde altfor ung, altfor tidlig, sånn er det, men hun levde rikt og la igjen store mengder spor – og det er faktisk hva jeg jobber med i disse dager, å samle opp sporene etter Lisa og gruppere dem på en eller annen måte: gi en form.
Dette har jeg fra en nær venninne som kjente Lisa. Dette er hva min venninne Marie fortalte meg om Lisa her om dagen, hun gjengir et møte de to hadde; min venninne Marie kommer i snakk med kunstneren Lisa på en utstilling og spør hvorfor hun maler, hva som driver henne og hva hun drømmer om å oppnå med kunsten sin.
Marie: ”Kunstnere flest er jo egentlig påfallende sjenerte på egne vegne. Ja, sjokkerende sjenerte, vil jeg si. De snakker i høyden om å utforske et eller annet: relasjoner, smerte, sorg, you name it. I tillegg kanskje noen ord om at tilskueren skal oppleve noe eller erfare noe nytt eller et eller annet i den retningen; skikkelig vage svar. De bare setter kunsten ut til folket, liksom, og så trekker de seg tilbake og håper på det beste. Derfor likte jeg det Lisa sa, så godt. Hun sa: Helt grunnleggende, mener du? Selvfølgelig, jeg vil jo vakrere mennesker. Jeg vil jo en vakrere verden. Det er jo det jeg vil.” Hva synes du om den, kjære leser? Du tenker kanskje: vel og bra, men vakker og vakrere, hva betyr det?
For meg, her og nå, er det nok. Jeg vil en vakrere verden, punktum. Jeg vil vakrere mennesker, punktum. (Og – hvem vet, kanskje blir jeg vakrere selv også i samme slengen, spørsmålstegn?)
Og hvem vet, kanskje blir verden vakrere når jeg har samlet sammen alle sporene etter Lisa, bearbeidet alle disse sporene, skapt en form, en struktur, en dramaturgi; når jeg sitter med romanen i hendene, fiks ferdig. (Romanen fra Berlin, ja.)

Det litterære og verden forøvrig
Jeg nevnte Berlin. La Berlin tjene som en overgang her og nå. Over til verden. Det litterære og verden er et emne jeg har lyst til å bruke mine tilmålte Signaler-sider på.
Akkurat nå, mens jeg skriver disse ordene (9. mars 2008) sitter jeg på Hotel Cujas i det såkalte Latinerkvarteret i Paris. Det er søndag kveld. Jeg har vært ute og spist lett, tatt et glass vin, nede i Rue Moufftard. Tidligere i dag har jeg sittet på ymse kafeer og lest gjennom sider på sider, ferske utskrifter av romanen jeg jobber med (den fra Berlin, ja), notert heftig, strøket masse, klippet og limt.
Det litterære og verden. La meg begynne på en foreløpig endestasjon for meg personlig: Senere i år kommer den siste bokutgivelsen min ut i engelsk oversettelse i USA. Etter fire romaner (Aschehoug) ga jeg ut denne faglitterære boka hvor jeg intervjuer israelske og palestinske forfattere (Cappelen, 2005) – og det er altså den som nå skal ut i verden. Jeg skal over til New York til høsten på ”launching”, og alt sammen er stor stas, rett og slett.
Men foreløpig, nå, er jeg i Paris, altså. Og jeg føler for å følge mine lyster akkurat nå og jeg har lyst til å skrive noen ord til deg, Paris. (Det vil si: Jeg har gjort det allerede; jeg satt og skrev de ordene som straks kommer på en kafé over et glass vin for litt siden, i Rue Moufftard, skrev dem i rasende fart for hånd; nå fører jeg inn på min medbrakte laptop, på Hotel Cujas, uten å redigere så mye som et komma, vil jeg ha deg til å tro. Her kommer det altså.)

Tittel: PARIS: Byen jeg mistet (og aldri egentlig hadde)
Undertittel: En frankofils triste bekjennelser

1. Fornuftig innledning
Mars 08, ærlig talt: Hva er det store med Paris?
Vakkert, ja. Vakker arkitektur. De fine kafeene. Parkene. En hel del vakre mennesker (men det gjelder jo overalt). Deilig å høre folk snakke fransk. Deilig mat. Gode viner.
Men alltid denne følelsen av å leve på utsiden. Fordi jeg ikke snakker fransk godt nok, selvfølgelig. Men også en generell utilnærmelighet her, en generell arroganse (som man i sjeldne øyeblikk kan klare å overvinne, riktignok).
Jeg var to uker i Berlin før jul. Berlin føles så ufattelig mye varmere og lettere tilgjengelig. Så mye mer straight-in-your-face. Så mye mer internasjonal, i ordets rette betydning. (Og når jeg skriver Berlin, tenker jeg på bydelen Kreuzberg, som er den eneste jeg med en viss rett kan hevde å kjenne).
Besynderlig øyeblikk, dette. Jeg innser nå, mens jeg skriver disse ordene, at min store pasjon for Paris er over. Ja, faktisk, over. Det er Berlin som har tatt over.
Hvem skulle trodd det – etter alle disse årene?
Sant nok: Det finnes unntak, unntaksvis veldig gode unntak. Men sannheten er at jeg føler meg som en beiler som har banket og banket og banket på døra di, Paris, ingen har hørt, og nå banker jeg på andre dører – som, takk gud, åpner seg mye lettere, også.

Melankolsk mellomspill
Jeg kom til deg for første gang som storøyd interrailer sommeren 1986, 17 år gammel.
Siden har jeg kommet tilbake igjen og igjen. Ofte har jeg bodd her en uke eller to eller tre. Jeg har stått opp tidlig. Etter den obligatoriske frokosten med café au lait, croissant og loff med syltetøy, har jeg vandret ut i formiddagen, temmelig så euforisk (noe mindre euforisk i regn, sant nok, noe nærmere ekstatisk i vårsol, selvfølgelig).
Jeg elsker Luxembourghagen. Jeg elsker Zadkine-museet. Jeg elsker Rodin-museet. Jeg elsker Le Marais (til tross for den store homsetettheten, som kan bli slitsom for en heterofil mann, særlig i mørke kveldstimer).
Jeg elsker selvsagt en del av de store bulevardkafeene (og lever med den vanvittige overprisingen).
Jeg digger selvsagt framskritt, men jeg føler virkelig trang til å fortelle et par små ting fra mine første møter med Paris, og som utgjør hovedgrunnene til at jeg falt for deg, jævla drittsekk. En gang i tiden fantes det et ufattelig kult nede-på-gøvet-sted nederst i Rue St. Jacques, som het Polly Magoon. (Ja da, jeg vet at det i dag, etter mange års taushet, har dukket opp et sted med samme navn plassert nesten på det samme stedet også, men dette nye er ikke et gamle, det er et helt annet konsept.)
På gamle Polly Magoon kjøpte vi husets vin på karafler, det kostet next to nothing og smakte deretter, men poenget er: Dette var et åpent sted. Visst fantes det en og annen turist som forvillet seg inn på dette trange og ikke akkurat fasjonable stedet (her fantes bare ett toalett og det var det klassiske hullet i gulvet), men mest av alt var det franskmenn som hang i baren. Her møtte man faktisk vaskeekte franskmenn. Alkoholiserte, mer eller mindre, hele gjengen, men av vanvittig høy rang. Her sirkulerte selvtitulerte filosofer, forfattere og kunstnere en masse.
(Og, i parentes bemerket, etter at man hadde tyllet i seg i overkant passelige mengder av den ufyselig billige vinen, hendte det titt og ofte at det rullet et inn et par-tre damer, kanskje ikke helt franske, men villige til å tilby en ung mann hva det enn måtte være, om enn for et glass vin eller førtifire.)

Det var en lekende åpenhet på Polly Magoon. Det var en lekende åpenhet på Mazet også, borte i Rue St. André-des-arts. Musikere droppet uanmeldt inn, hele stedet sitret av forventning. Du kunne stille opp kl. 20:47 og ingenting skjedde. Du kunne vandre bortover Buci en liten tur og være tilbake på Mazet 21:23 – og det var vanvittig kul jamming på gang.
Mazet var frilynt jamming den gangen, de første årene jeg besøkte Paris, og det var herlig, vilt og uforutsigbart. Det var et internasjonalt klientell, men også der, som på Polly Magoon, kunne man snuble inn i en levende samtale med et menneske som faktisk var fransk.

Utblåsning
Kjære Paris, du er kanskje den aller mest internasjonale byen i verden – og samtidig verdens mest utilgjengelige. Turister brekker opp østerser nedover Boulevard St. Germain dag inn og ut året gjennom, men du forblir lukket.
(Ok, jeg innrømmer at jeg en gang i tiden fant en kvinne i Paris. Jeg kom snublende inn på Piano Vache og det var ikke mange ledige stoler, faktisk bare én, og jeg slo meg ned ved dette bordet og sa god kveld og forresten, du er sikkert fransk, kan du tilfeldigvis si meg noe om forskjellen på Gauguin og Van Gogh? Og hun smilte verdens vakreste smil – og kort sagt, det var alt som trengtes, en ok åpningsfrase. Den tredje kvelden ble hun med meg hjem på hotellet, også. Men denne dama, min alltid kjære Fabienne (som jeg ikke har sett igjen siden), var fra det sørlige Frankrike, for the record, ikke fra Paris.) 1986 var første gangen, Paris. Jeg hater deg selvfølgelig ikke. Men dette er en by av skulpturer – og du er en skulptur selv, min kjære. Du er nydelig å se på. Men du er en stein.
Byer over alle byer, min store kjærlighet: stein død.
Jeg tror du er redd. Jeg har en teori om at all arroganse skyldes redsel. Det er redselen som dreper deg.
Hva er det jeg vil, når alt kommer til alt? Jeg vil selvfølgelig splintre østersskallet ditt og slurpe i meg hjertet der inne med utsøkt velbehag – hver eneste dag, hver eneste kveld.
Vær ikke redd, Paris! Vi kommer ikke til å hånflire når du åpner deg. Vi vet at vi alle er mennesker. Vi forventer ikke overnaturlige ting av deg. Jeg mener: Vi kjenner (mer eller mindre) til Baudelaire, Napoleon, Balzac, Chopin og gudene må vite. Du trenger ikke å bære alt dette som en byrde. Kast byrden av deg. Åpne deg opp, Paris, ta imot livet.

Det litterære Paris / På reise skjerpes sansene
Det var i Paris det startet. Det var her jeg kjøpte min aller første diktsamling. Baudelaire, selvfølgelig, Les fleurs du mal. Og jeg kjøpte reisedagbok. Alle somrene på kryss og tvers i Europa (noen ganger om vinteren også, for det var frihet i være student den gangen, før kvalitetsreformers tid), på interrail, med reisedagbok. Om nettene danset min faste reisekamerat Knut seg gjennom Europas diskoteker mens jeg satt på de tusen lokale kneiper, med øl, reisedagbok og penn, og drev litterære øvelser, vil jeg si i dag.
Det var helt klart litterære øvelser. Det handlet om å gi form til et pussig opptrinn fra tidligere på dagen – eller til det som utspiller seg på denne kneipa akkurat her og nå: det unge paret som krangler på det bordet der borte, den ensomme mannen som røyker så innbitt i baren, den oversminkede kvinnen som stikker hodet innom, strør blikket sitt over oss alle, og svinger ut igjen (dessverre), etc.
Dette er altså hva jeg oppdaget i 1986: På reise – og særlig utenlands – skjerpes sansene. Jeg blir ekstra oppmerksom. Ekstra var for omgivelsene. Ekstra skjerpet. Ekstra til stede, kort sagt.
Reising og skriving passer utmerket sammen. Å være i en fremmed by, flanere sorgløst på dagtid: observere, lukte, ta inn, prøve å knekke koder og forstå – og så, ut på ettermiddagen, installere seg på hotellrommet med laptop og kanskje en flaske vin som åpnes etter hvert (man får låne åpner nede i resepsjonen). På denne måten har jeg levd og skrevet i Berlin, Sevilla, Brussel, Aten, Tel Aviv, Alexandria, men først og fremst Paris.
Altså, tre fordeler ved å skrive i frivillig (og kortvarig) eksil:
1. Skjerpede sanser, som smitter over i skrivingen (velger vi å tro).
2. Å være helt alene (ingen familie etc.) og ha all denne tiden, styre tiden: en hel uke, to eller tre uker, kanskje, helt uten andre forpliktelser enn dine egne krav til egen skriving.
3. Å være forfatter fullt og helt. Å leve i teksten, leve med teksten, leve i skrift, ideer, samtaler mellom romanpersoner, hendelser, handling, mening, deler og helhet, hermeneutisk sirkel.

Verden i litteraturen
Så hender det selvfølgelig at storbyen finner sin vei inn i teksten, også. Jeg debuterte som romanforfatter i 1997 (Åpen bok) – og hva finner vi der? Paris! (Hovedhandlingen foregår i Norge, men Paris er med, så absolutt.) Jeg kom med ny roman året etter (Ren) – og hva finner vi der? Athen. (Hvor jeg for øvrig bodde og studerte vårsemesteret 1993). Jeg utga så Gloria i 2002 – og hva finner vi der? Alexandria, Egypt. (Hvor jeg bodde et par uker i år 2000.) Stylitten kom i 2004 – og ser man det: Paris er tilbake. Med en hovedperson som til og med bor på mitt foretrukne hotell den gangen, Studia, ja, til og med på det samme rommet (nummer 46).
Litteratur i krig (2005) er en faglitterær bok om skjønnlitterære forfattere i Israel og Palestina. Alle intervjuene er gjort i Midtøsten. Mye av stoffet er skrevet der (jeg husker et hotell i Jerusalem, et hotell i Tel Aviv og ikke minst et kloster i Tabgha ved Genesaretsjøen). I boka skildrer jeg personene jeg møter og rammene for disse møtene.
Tel Aviv i 2002 og 2003: Angsten for nye selvmordsangrep var enorm, og med god grunn. Jeg satt på terrassen på hotell Gordon i Tel Aviv da sirener flerret kvelden: Ambulanser skrek forbi ute i Ben Yehuda Street. Etter en stund gikk jeg ned på den lokale baren, fjernsynet sto på, full panikk, helt tydelig et nytt selvmordsangrep, og jeg spurte over disken: ”Hvor skjer det – Jerusalem?” Bartenderen trakk trett på skuldrene: ”Å, det er 200 meter nede i veien.” Han nikket retning syd. 200 meter herfra.
Jeg gikk opp på hotellrommet igjen. Og jeg tenkte. Dette er sinnssykt. Jeg har ingenting her å gjøre. Jeg kunne vært død nå. Dette er ingen lek. Det er ekte krig her. Det er ekte hat her. Det er ekte mennesker som ønsker å drepe flest mulig andre ekte mennesker. Jo flere, jo bedre. Jeg må booke om billetten og komme meg langt pokker bort herfra fortest mulig.
Nå vel, morgendagen kom med sol og mild bris, bølgeskvulp og blå himmel, så jeg booket ikke om den billetten.
Og det var Ghassan Zaqtan, en elskverdig mann, som tok meg med på biltur i traktene rundt Ramallah, for han ville vise meg landskapet. Og han fortalte litt om okkupasjonen våren 2002, da israelske tanks kneblet hele Vestbredden og det var portforbud i Ramallah i tre stive uker. Boligblokken til Zaqtan ble tatt som base for en gruppe israelske soldater. Alle beboerne – over tjue i tallet, ble stuet sammen i en liten leilighet nede i kjelleren og underlagt portforbud. Det var selvfølgelig matmangel og plassmangel, forsikret Zaqtan, men det aller verste var likevel å skulle drive et døgnkontinuerlig skuespill overfor alle ungene, for å gi inntrykk av at alt var helt ok og at ingenting vondt kom til å skje. Det, sa Zaqtan og skuet utover dette landskapet som han elsker så dypt, var forferdelig.
Jo, det jeg skulle si (tilbake til romanskriving): Alltid en europeisk storby med i romanene mine. (Jeg regner Alexandria som europeisk i denne sammenhengen.) En gimmick? Ikke bare det. En takk, på en måte. Navigasjonsmarkører, kanskje. Kulturelle kryssreferanser. Det er Europas kulturarv. Det er Europas fundament, egentlig. Og den klassiske dannelsen, også. Nå ja, Paris: Moderne kunst, modernismen; her, i Paris, lå hovedtyngden. Her skjedde det – og da særlig innen billedkunsten, selvfølgelig. Altså, Paris: museer. Og, Paris: litteratur. Det høye og det lave, det heslig og det vakre. Baudelaire, modernismens far. Flaubert, den realistiske romanens mester. 1857, merk deg året. Baudelaire utgir Les fleurs du mal. Flaubert utgir Madame Bovary. Begge anklages for uanstendighet og utuktighet og lignende herligheter. Litteratur som overskridelse, med andre ord. Hensynsløst røff ærlighet.
Videre til Alexandria: Den store hellenistiske og dermed europeiske byen, etter Atens epoke er over. De store vitenskapsmennene. Eratosthenes, som beregnet jordens omkrets med kun to prosents feilmargin. Tre århundrer før Kristus skjønte han at jorden er rund. Og Aristarkos som lanserer sin teori om det må være sola, ikke jorda, som er midtpunktet for alt sammen. Igjen: tidlige innsikter, tapte innsikter. Biblioteket, selvfølgelig. Ethvert skip som anløp Alexandria var pålagt å avlevere alt de hadde av skrifter til biblioteket, hvor flittige bibliotekarer skrev av alt sammen – og deretter leverte denne nye kopien tilbake til kapteinen. Originalen var dermed bibliotekets eiendom. Og fyrtårnet, selvfølgelig, selve symbolet på et framvoksende rasjonelt verdensbilde: Faros, et av oldtidens sju underverker (og som styrtet i havet i Middelalderen).
Og, videre til Hellas og Aten (da beveger vi oss bakover i tid). Litteraturen, her startet det. (Noen vil utvilsomt komme drassende med Gilgamesj og Mosebøkene, det er vel og bra, men den europeiske litteraturen startet i Hellas, slik jeg ser det, i alle fall.) Homer, selvfølgelig. Odysseen. Det store eposet. Alle romaners mor. Livets store reise går hjemover. Og dessuten: Aiskylos, Sofokles, Euripides: de tre store tragediedikterne. Og det var derfor jeg bodde i Aten et halvt år, for å lese disse tidlige mestrene på deres eget språk, som er gresk, selvfølgelig, gammelgresk.
Vi har altså, om jeg tar mine bokutgivelser i kronologisk rekkefølge: Paris, Aten, Alexandria, Paris (igjen) (og så Israel/Palestina). (Og i neste roman blir det? Berlin.)
Det er selvfølgelig ikke alt. Det er selvfølgelig langt fra alt. Romanen kan være komplekse saker. Ja, man kan vel saktens kaste fram akkurat det – kompleksitet – som romanens adelsmerke.
Ta Stylitten (2004): Paris, sa jeg.
Paris, sant nok. Men også en handlingstråd som starter i Oslo høsten 1942 og går med taxi, så med båt sørover (ukjent destinasjon for passasjerene), så i land (i noe som viste seg å være Stettin, dagens Polen), så om bord i tog (kuvogner, rettere sagt) og dermed sørover, sørover: Det er så trangt og kaldt og det varer i døgn, dette, uten toaletter, uten mat, stuet sammen på denne måten, unge som gamle – men se, der er de framme, et skilt på perrongen: Auschwitz. Det er de norske jødenes historie, dette. Det jeg her har skrevet, i romanform, er en ytterst presis og uforfalsket gjengivelse av historiske facts. Det var omtrent 1 500 jøder i Norge da krigen startet. Halvparten klarte å rømme, til Sverige for det meste. Resten tok den veien der, til Auschwitz. Ytterst få kom levende derfra (og, selvfølgelig, ingen kvinner, ingen barn).
Vel og bra, men hvorfor dette i en norsk roman anno 2004?
Første impuls kom på en av intervjureisene mine i Israel, hvor en av forfatterne jeg traff og intervjuet (men ikke fant plass til reportasjeboka jeg senere utga), spurte: Hvor mange jøder var det i Norge? Hvor mange overlevde?
Og jeg kunne ikke gi fullgodt svar den gangen, men lovte å finne ut av det. Sånn startet researchen. Og så fant bare dette stoffet en vei inn i romanen jeg samtidig skrev på, jeg tror jeg må si det sånn. Stoffet krøp inn, liksom.
Fakta og fiksjon. Rave langs grensene. Tøye, utfordre, sette i gang helt nye bevegelser.
Ren (1998): Hva er det hovedpersonen driver på med der nede i Aten? Jo, han oversetter (eller prøver å oversette, i alle fall) Aiskylos’ mesterverk Orestien til norsk. Bravo!
Åpen bok (1997): Hva er greia med Paris? En forfatterdrøm og en fransk dame, kunstnerinne, en utstilling. Bravo!
Gloria (2002) og Alexandria? Den europeiske kulturutviklingen – skal vi si det så sterkt? Arven etter Alexander den store, den greske sivilisasjonens høydepunkt og sluttpunkt, en førkristen kulturblomstring uten like. Og se illustrasjonen på bokomslaget, hva er det som skjer der? Det er Markus som kommer seilende i retning Faros, retning Alexandria, med andre ord: Det er kristendommen som kommer. Det er selve overgangen, dette. Den greske arven (demokrati, diktning, mytologisk verdensbilde) og den framvoksende kristendommen. Det er dette Europa er laget av. (Ok, hell på noen doser romersk rettstenkning også.) Samtidig også: følelsen av noe tapt. Det greske: tapt.
Og, for nå hoppe tilbake til Stylitten (2004). Jeg sa: Paris. Jo da, men også Aleppo (Syria), nærmere bestemt litt nord for Aleppo: Simeon Stylitten. Den helt tidlige kristendommen, dette.
Vår moderne, norske kristendom slik den praktiseres i de tusen hvitmalte kirker … Vi tenker selvsagt at disse hvite kirkene med de joviale prestene inni er selve kristendommen. (Og det er de jo for så vidt også.) Men la oss gå tilbake. La oss se hva de gjorde, de som levde så tett på. De som levde i fotsporene til Jesus, bokstavelig talt. Hva ser vi? Vi ser ekstrem askese, for eksempel. Stylitter, altså søylehelgener, var en særlig spektakulær art asketer. Å leve sitt liv – hele resten av livet – ensom høyt der oppe, på toppen av en søyle. Hva er det for noe? Hvorfor gjør de det? Hvor går grensene mellom religiøsitet og galskap?
Og, igjen: følelsen av noe tapt. Missing link. Den tidlige kristendommen, slik den faktisk var, slik den faktisk ble praktisert: tapt.

Kunsten å leve i troen
Så dette (2008) er altså året da jeg for aller første gang skal nå ut til lesere som ikke forstår norsk, men som forstår engelsk. Selveste verdensspråket. Hvor mange mennesker på denne kloden forstår norsk? Fire og en halv millioner nordmenn samt en og annen danske (og vel en og annen svenske også). Hvor mange mennesker på denne kloden forstår engelsk?
Say no more.
Akkurat i dag fikk jeg tilsendt det engelske manuset. Det er boka mi, dette. Den jeg utga på Cappelen i 2005, som ord på norsk. Her kommer den som vedlegg i e-post fra oversetteren. Jeg sitter og ser det på skjermen. Ord på engelsk.
Glede er et svakt ord.
Å bli oversatt har alltid vært en drøm for meg, det innrømmer jeg glatt. Folk spør: ”Selger du mye? Tjener du mye?” Og svaret er at jeg selger rundt regnet 1 700 eksemplarer (om du regner med innkjøpsordningen, og det gjør du jo selvfølgelig) og tjener kanskje 80 000 kroner per utgivelse. Mer er det faktisk ikke. Men, sier jeg så, med kunst og litteratur kan du aldri vite. Plutselig kan du treffe. Se på Jostein Gaarder og Sofies verden: Pang! Ingen skjønte bæret, ikke Gaarder, ikke forlaget hans, ikke pressen, ingen. Han bare traff. Du har Per Petterson. Du har Frode Grytten, en marginal nynorsking før – pang: Bikubesong!
Det er en fin ting med å skrive, min venn. Noe større kan skje. Du kan treffe. Du må bare våge å tro det. Du må bare leve inni den troen.
I alle fall: Nå er jeg visst i ferd med å motskrive det jeg egentlig hadde tenkt å skrive, nemlig at for meg har aldri salgstall vært det ypperste målet på (personlig) suksess. Men jeg har hatt en drøm om å bli oversatt. Og hvorfor det?
Tja, fordi jeg har følt meg trukket til verdenslitteraturen, først og fremst. Etter den litterære oppvåkningen (først Mykle, så Bjørneboe, deretter Hamsun og Sandemose) har jeg delt sofa og seng med sånne som Baudelaire, Dostojevskij, Virginia Woolf, Flannery O’Connor, Philip Roth, Gabriel García Márquez, Paul Auster, Salman Rushdie, David Grossman – for ikke å snakke om Homer samt de greske tragediedikterne. Ja, Bibelen også, for den saks skyld – og heller ikke Bibelen er norsk.
Da jeg tidligere anmeldte bøker for Klassekampen, holdt jeg meg til oversatt skjønnlitteratur. Fordi det er den beste litteraturen? Ja, og fordi den balanserer litt på kanten, på en måte, ute i randsonen av mitt eget daglige liv, den tilbyr en ny friskhet, som trigger meg på en spesiell måte, den tilbyr nye person- og gatenavn, dufter av nye matretter og skrivemåter, den antyder nye relasjonsformer, nye tanker, ideer, drømmer, stengsler og begjær. Altså: Litteratur for å lære noe, for å bli inspirert selv, også som forfatter.
Og, ikke minst: Livet selv – for å leve, for å forme liv, skape relasjoner, bevegelse, latter, glede, lykke, tja, liv, kort sagt, men også for å observere, lære, bli inspirert selv, som forfatter.
Kanskje – sannsynligvis – er jeg den norske forfatteren som er aller minst oppdatert på norsk samtidslitteratur. Det kan forandre seg. Det vil forandre seg. Alt forandrer seg, det aller meste til det bedre.