85 år gamle Saul Bellow går inn i sin tid med romanen Ravelstein, ennå med åpne øyne og undrende blikk på.
Saul Bellow
Ravelstein
Aschehoug
Oversatt av Kari Kemény
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 07.11.01
Akkurat denne romanen av Saul Bellow fikk meg til å gruble over noen klassiske metodespørsmål innen den såkalte litteraturvitenskapen på ny, nemlig forholdet mellom forfatteren og hans verk. Altså: Er kjennskap til forfatterens liv viktig – eller endog nødvendig – for å gripe verket?
En anakronisme, fnyser du vel nå, ingen oppegående mennesker (med et par hederlige unntak, sant nok, så som Jan Erik Vold) ville vel finne på å komme drassende med den historisk-biografiske metoden i 2001?
Sant nok. Det stuerene er å holde seg til teksten. Absolutt tryggeste valg.
Men så har du Saul Bellow da. Sånn som dette, det innrømmer jeg gjerne, hadde jeg tenkt å åpne denne anmeldelsen: ”56 år etter debuten [Dangling man, 1944] og 24 år etter Nobelprisen [1976] nedkom evigunge Saul Bellow i fjor med enda en ny roman, i en alder av 85 år, en roman som nå altså foreligger på norsk, fint oversatt av Kari Kemény. Bellow er utvilsomt det samtidige USAs store litterære navn, prisbelønt, omstridt og framfor alt: lest. Født i Canada i 1915, som sønn av russiske jøder; oppvokst og utdannet i USA, hvor han har holdt professorsetet ved flere universiteter.”
Så hadde jeg tenkt å gå over til teksten, og holde meg til den.
Filosofisk, essayistisk
Bare at jeg satt med en temmelig stor mistanke om at denne romanen måtte være, om ikke akkurat en utkledd selvbiografi, fysj og fy, så i hvert fall basert på virkeligheten, som det heter. Så jeg gikk til Book Review Digest, et eureka for late og/eller uselvstendige bokanmeldere, fant fram til året 2000, og slo opp på Bellow, Saul.
Her fant jeg ikke bare henvisninger til amerikanske anmeldelser av denne romanen, Ravelstein, men også enkelte utdrag. Og det viste seg kjapt at den biografiske metoden er oppe går over there, så absolutt.
Men aller først et kort handlingsresymé for egen regning, skjønt handling… Her er lite handling i tradisjonell forstand, snarere snakker vi om en slags filosofisk eller essayistisk ”roman”, hvor en hel rekke spørsmål kastes fram og belyses. I sentrum for det hele: Ravelstein, en mildt sagt karismatisk og på alle måter ukonvensjonell filosofiprofessor, eller pedagog, som er den foretrukne term. Og, litt mer tilbaketrukket: Chick, bokas forteller, forfatter av yrke.
”Handlingen” går ut på at Ravelstein gir Chick et oppdrag, nemlig å skrive sin egen selvbiografi. Dette oppdraget kommer Chick aldri helt i gang med, selv ikke etter at Ravelstein dør. I stedet blir vi henvist til denne boka – for så vidt et snedig metatricks, et spill i spillet – med sin løse struktur og bedagelige tempo.
Prøvende
Kanskje man kunne si at det dreier seg om utprøving av posisjoner. Ravelstein er den store politiske filosofen, for ham er det å leve ensbetydende med å være politisk, i klassisk forstand. Et liv leves blant mennesker i byen, punktum. Mot dette framstår Chick som en noe mer innadvendt type, med hang til utflukter i naturen til og med.
Det blir tidlig klart at Ravelstein er dødssyk, og døden spiller en sentral rolle her. Eller, mer presist: Måter å forholde seg til døden på. På den ene siden: Ravelstein, kompromissløs rasjonalist. På den andre: Chick, som henviser til noe bakenfor dette synlige.
Som det skulle framgå av det lille som allerede er sagt: Det dreier seg ikke bare om Chicks blikk på Ravelstein, men i høyeste grad også om Ravelsteins blikk på Chick. Det handler om vennskap og kjærlighet. Sykdom og død. Og det å være jøde, å hele tiden leve med og forholde seg til sin egen jødiskhet, det vil si, kanskje: fremmedhet.
Ikke surmuleri
Så til Book Review Digest da. Ravelstein er basert på avdøde Allan Bloom, leser jeg. Den store Chicago-professoren var en av Bellows nærmeste venner. Og fortelleren, Chick, leser jeg videre, er så tett på Bellow selv som det er mulig å komme. Selv den hallusinatoriske sykdomsskildringen mot slutten er skåret rett ut av virkeligheten: ”Only a few years ago Bellow, like Chick, was in coma and at death’s door,” fastslår en amerikansk anmelder.
Videre leser jeg at boka skapte et visst hysteri i USA, mange Bloom-disipler hevdet den var blasfemisk, noe en anmelder tilbakeviser søtt: ”To me the book appears to be exactly what it is presented as: a charming farewell to a much-missed friend.”
Så kan man – må man – spørre seg selv om hvorvidt denne type informasjon hører hjemme i lesinga av en tekst, og for så vidt også en anmeldelse som denne.
I alle fall er Bellow lesinga verdt. Ikke noe surmuleri fra et gammelt damplokomotiv gjenglemt på en nedstøvet stasjon, å neida: 85-årige Bellow går inn i sin tid, ennå med åpne øyne og undrende blikk. Fristelsen er stor til å sitere i hytt og vær, tankevekkende uttalelser kastes utover sidene, og kanskje – hvem vet? – kan det ennå komme mer fra Bellows hånd? For, som fortelleren (altså Bellow selv, ikke sant?) sier: ”Dessuten har jeg stor tro på det ufullendte verks kraft til å holde deg i live.”
© Runo Isaksen