”Det som skjer med palestinerne nå kan bare sammenlignes med det som skjedde med jødene i Auschwitz.”
Av Runo Isaksen, Israel 10.04.02
Ingen jødiske forfattere har unngått å få med seg akkurat disse ordene, som den portugisiske forfatter og nobelprisvinner José Saramago lot falle etter et besøk på Vestbredden for en drøy ukes tid siden. Forfattere som Amos Oz og David Grossman har rykket ut i avisene og bjeffet.
Heller ikke Yoram Kaniuk (71) kaster vakre buketter over Saramagos observasjonsevne.
- Den sammenligningen har jeg hørt før, den er i ferd med å bli en myte. Og Saramago, tja, han er kanskje en god forfatter, men jeg kan ikke akkurat si at han er særlig vis. Han burde ha holdt seg for god til å uttale seg om ting han ikke har peiling på. Han kommer hit, suser rett inn til Ramallah og får hodet proppet full av historiene deres, og dermed tror han at han har skjønt hele tegninga. Tok han seg kanskje bryet med å komme hit til Tel Aviv og snakke med noen av våre forfattere?
Slik Kaniuk ser det, er fortiden stadig veldig sterkt til stede både blant jøder og palestinere. Problemet er bare at de to folkene forteller to motsatte versjoner av en og samme historie.
- Du vet, deres gamle myte er at jødene er onde og bare bruker Holocaust for å jage dem bort.
Å sjokkere
Den langt yngre forfatterinnen Dorti Rabinyan (29) tar tenkepause når jeg nevner Saramagos navn.
- Vel, jeg hadde forventet at en såpass talentfull forfatter ville funnet en bedre metafor for å beskrive sannheten. Jeg mener, han er en langt bedre observatør enn dette – i bøkene sine. Men hvem vet: Kanskje han ønsket å sjokkere oss?
Eller kanskje, antyder jeg, han faktisk var sjokkert selv?
- Kanskje det.
Holocaust er ikke noe man tuller rundt med, fastslår forfatteren Meir Shalev (53).
- Det er tross alt bare to-tre generasjoner siden det hendte. Men jeg liker ikke når Israel bruker Holocaust for mye politisk. Jeg liker heller ikke at utdanningssystemet stresser Holocaust for mye, med arrangerte turer til Europa for å studere konsentrasjonsleire og slikt. Sånn emosjonell manipulering vil jeg ha meg frabedt. Jeg har ingen ønsker om å oppdra paranoide unger, jeg vil heller gi dem praktisk optimisme. For meg personlig er ett fotografi fra Holocaust nok, jeg makter ikke å se alle filmene eller høre på alle vitnesbyrdene. It drives me crazy, you know.
Shalev påpeker også at vinden av selvmordsbomber bringer tanken på Holocaust tettere inn på livet.
- Dessuten må jeg nok innrømme at jeg merker en ny bølge av antisemittisme i dagens Europa. Jeg merker det i type spørsmål journalister stiller meg. Joda, det har med politikken Israel fører i disse dager å gjøre. Men ikke bare det. Det er en paring av anti-Israel – og jeg også er imot Israels framferd mot palestinerne – og gammel antisemittisme. Disse to går hånd i hånd. Gammel antisemittisme gjør det lettere å kritisere Europa.
Shalev får et tankefullt drag over øynene. – Og når man opplever dette, da begynner man naturlig å tenke på Holocaust igjen.
Fange i eget hjem
Den palestinske forfatterinnen Liana Badr, bosatt i Ramallah, var selv i komiteen som tok imot Saramago og hans gruppe da de besøkte byen.
- Og dette er virkelig Auschwitz, fastslår hun energisk på telefonen.
Det er ikke mange kilometerne mellom oss, men ingen slipper inn i Ramallah i disse dager.
– Du vet, jeg snakker ikke bare om det som foregår her og nå, med israelske tanks overalt, skyting og fullt kaos. Og totalt portforbud. Jeg snakker også om de jødiske bosetningene i høydene over oss, hvordan de til stadighet driver og skyter på oss. Personlig er jeg så uheldig å ha de fleste vinduene mine i den retningen, så jeg kan ikke sitte og skrive på kontoret mer, jeg er nødt til å nøye meg med et temmelig lite kjøkken. Jeg føler meg som en fange i mitt eget hjem.
© Runo Isaksen