Dette må jo nødvendigvis bli en parentes i Becketts forfatterskap, men i så fall et bevis på at parenteser ikke trenger å være ubetydelig pjatt.
Samuel Beckett
Verden og buksene. Tre dialoger
Oversatt av Anne-Lisa Amadou og Jan Erik Vold
Pax Forlag
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 29.01.01
En liten avklaring først: Det dreier seg om to ”bøker”: Verden og buksene først (fint oversatt fra fransk av Amadou), jeg har ikke klart å finne ut når denne teksten opprinnelig ble utgitt, oversettelsen baserer seg på en 1989-utgave, men dette kan umulig være året den ble skrevet, jeg tipper 40-årene, en eller annen gang. Så Tre dialoger, oversatt fra engelsk av Vold. Disse, blir det oppgitt, skal opprinnelig ha vært framført i radio og siden nedskrevet av Beckett da, og publisert i 1949.
Tynn og ekskluderende
OK. Det er ei tynn lita bok, og det starter temmelig uforpliktende: Beckett som vimser omkring i billedkunstens verdens, lirer av seg en tanke her, et diffust angrep der. Men så begynner noe å skje likevel. Problemet, når det nå begynner å skje, er tilgjengeligheten. For, av alle navn i billedkunstens historie, hvem er det Beckett griper til? Jo, brødrene Abraham og Gerardus van Velde.
Han har mye spennende å si om dem, for all del, det er bare det at jeg ikke sitter på referansene: maleriene deres. Derfor gripes jeg snart av en mistanke om at denne norske utgivelsen må være myntet på en ganske liten gruppe av særlige kjennere. Hvor mange mennesker i dette landet kan med hånda på hjertet si joda, jeg har da beskuet et og annet maleri av Gerardus van Velde?
Om boka likevel ikke skulle være tiltenkt en slik liten klikk, må jeg spørre: Hvor er noteapparatet? Hvor er de små fotnotene som kunne åpnet sidene for meg, åpnet teksten?
Radikalt kunstsyn
Men likevel: Her er en hel del spennende ting. Og dette fordi Beckett makter å heve blikket og se utover: Da snakker han ikke lenger om en Velde, men om verden: Om litteraturen, om kunsten, rett og slett. ”Det er som molekylenes opprør, det indre av en sten i tusendels sekund før den eksploderer. Slik er litteraturen.”
Kan noen si det bedre?
Man merker fort hvor radikal Beckett i virkeligheten var. Særlig tydelig blir dette i dialogene, og da tenker jeg særlig på den siste av de tre, som blir et ordentlig løft, boka sett under ett.
Radikalismen: en trang til noe helt annet. Renessansemalerne er fine de, Matisse likeså, men de beveget seg aldri utenfor det muliges felt, hvor langt de enn kan ha tøyet det. Det eneste som er blitt rokket ved av de revolusjonære Matisse og Tal Coat er en viss ordning på det gjennomførliges plan.
Hvilket annet plan finnes så for den som skaper? undrer Becketts samtalepartner i dialogene, Georges Duthuit.
Logisk sett intet. Likevel snakker jeg om en kunst som snur seg vekk fra dette i avsky, lei av de spinkle bedrifter, lei av å late som man kan, av å kunne, av å prestere samme tingen som før en liten tanke bedre, lei av å traske samme veien enda et stykke videre.
Og hvor kommer man da? Hva setter man i stedet?
Det uttrykk at det fins ingenting å uttrykke, ingenting å uttrykke med, ingenting å uttrykke fra, ingen evne til å uttrykke, intet ønske om å uttrykke, sammen med nødvendigheten av å uttrykke.
Noen og enhver vil vel kjenne igjen slike tanker fra Beckettes skjønnlitterære verk også. Likevel er det rystende å lese dette – som manifest omtrent (selv om det jo ikke akkurat dreier som om noe manifest heller). Tenk å skulle sitte i Leseforeningen å forsvare slike tanker mot en Tjønneland som skriker etter kulturradikalt engasjement, for eksempel.
Det uttrykksløse
I siste dialog dras disse tankene enda et stykke videre. Vi kommer tilbake til begynnelsen: Dialog III bærer tittelen ”Bram van Velde.” (Dette er samme person som Abraham van Velde fra bokas første del... Igjen: En liten forklarende note kunne absolutt vært på sin plass!)
Bram van Velde er kunstneren Beckett gjerne vil løfte opp og skyve foran seg. Mens alle andre kunstnere er opptatt av sine muligheter til å uttrykke og dermed etter beste evne uttrykker så mye som mulig, eller så sannferdig som mulig, eller så presist som mulig, kjennetegnes van Veldes malerier, ifølge Beckett, av det uttrykksløse.
En absurd påstand? Joda, men likevel. La oss nå for en gangs skyld være tåpelige nok til ikke å vike unna. Og Beckett viker ikke unna. Det er noe helt annet med van Velde, terper han, van Velde er den første som gjør seg av med foranledning i enhver form, den første som har innrømmet at det å være kunstner er å mislykkes som ingen våger å mislykkes, at det å mislykkes er hans verden, og en flukt fra det er desertering, vanlig håndverk, god husholdning, det å leve.
Da gjenstår det vel bare å si: Velkommen til kunstens verden!
Mye slurv
Men også: Forlaget burde absolutt satt en kunsthistoriker til å smette inn en liten kommentar her og der. For eksempel dialogene: Den første handler om Tal Coat. Hørt om ham? I BIBSYS, som er norske universitets- og høyskolers felles bibliotekdatabase, er han oppført akkurat sånn, med Coat som etternavn og Tal som fornavn. Og det høres helt rimelig ut, ut fra denne boka også. Men det skal være Pierre Tal Coat (eventuelt med bindestrek: Tal-Coat), psevdonym for Pierre Jacobs, fransk maler, født 1905, autodidakt etc. Ikke et ord om noe av dette her.
Andre dialog handler om André Masson, han vil vel noe flere kjenne til. Og tredje om Bram van Velde altså (kalt Abraham i første del). På side 19 står det å lese at han ikke har gjort noe kunstnerisk siden 1940. Dette er helt feil! Han har gjort en hel masse, bare at Beckett sannsynligvis skrev denne teksten i 1944 kanskje (ikke angitt altså), og da, foreløpig, hadde han vært uvirksom en stund. Igjen: En liten oppklarende fotnote kanskje?
Eller, på side 17, hvor Beckett hevder at Paris aldri noen sinne har viet van Velde-brødrene noen utstilling. Sikkert sant da, men Paris har (siden) vist dem begge mer enn én gang. (I virkeligheten spilte Beckett faktisk en viss rolle i nettopp dette å gjøre dem, særlig Bram, kjent og akseptert!)
Ellers operer Beckett med feil fødselsår på Gerardus van Velde (skal være 1898, ikke 1897), og feil navn også, for så vidt. Han er nemlig kjent som Gerd, ikke Gerardus.
Og Becketts samtalepartner i Dialogene, Georges Duthuit: Hvem er han? Ingen info. (Fransk kunsthistoriker, har skrevet bøker om masse rart: Renoir, fauvismen, koptisk skulptur, byzantinsk kunst på 1100-tallet...)
Altfor mye slurv og unøyaktigheter, med andre ord. Og det er synd, for det er en spennende bok, Becketts tanker føles herlig friske og samtidig urovekkende, og boka kunne fortjent sine lesere.
(PS! Da Klassekampen trykket denne anmeldelsen, snek det seg inn en hel rekke feil. Særlig gikk det på kursiveringer – som jeg benyttet når jeg siterte fra boka; på prent ble det mye rot her. Jeg har derfor holdt meg til min egen tekst her, ikke Klassekampens noe forvirrende versjon.)
© Runo Isaksen