Robert Walser
Assistenten
Oversatt og med etterord av Sverre Dahl
Bokvennen Forlag
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 16.07.01
I forsøket på å sirkle inn hva noe er – i dette tilfellet: en roman skrevet av den sveitsiske forfatteren Robert Walser (1876-1956) – kan det enkelte ganger lønne seg å ta en omvei inn i hva det i hvert fall ikke er. Så derfor: I tradisjonell epikk (altså fortellende prosa: epos, roman, novelle, eventyr etc.) møter man en hovedperson med et prosjekt, som han gjennomfører eller ikke, hjulpet av X og motarbeidet av Y. Dette er, i parentes bemerket, den dag i dag oppskriften til en hver mainstreamfilm som pumpes ut fra kassaapparatene i Hollywood.
Selvsagt vil man også kunne finne moderne litteratur som lar seg putte på denne formelen, ikke minst innenfor den såkalte triviallitteraturen. Ikke slik hos Walser.
Her møter vi straks en ung mann: Joseph, hovedpersonen. Han er kommet til ingeniør Tobler, en oppfinner og rikmann, bosatt en sveitsisk landsby, for å jobbe som dennes assistent. Tobler har kone og fire barn, ellers møter vi en hushjelp, den forhenværende assistenten, som ble oppsagt på grunn av sin drikkfeldighet, hans mor og ellers et fåtalls naboer. I tilbakeblikk møter vi også på en venninne av Joseph, samt en tidligere husvertinne.
Hva er så Josephs prosjekt? Tja, ikke stort. Han er kommet for å jobbe, rett og slett, dirigert av Arbeidskontoret i byen. Han skjøtter sine plikter bra, bortsett fra at oppfinnerens oppfinnelser ikke finner pengesterke investorer: Tekstens bevegelse ligger sånn sett tidlig åpent i dagen, det dreier seg om husets Toblers fall, sett gjennom øynene til en outsider, nemlig vår hovedperson Joseph.
Han er en betrakter. Han griper aldri avgjørende inn, det vil si: I den grad han griper inn, for eksempel på vegne av yngstedattera, som åpenbart mishandles, er det bare for straks å trekke sine protester tilbake igjen, glatte over, la passere.
Som man vil forstå: Josephs vinglig, hans sjels mange krumspring, blir temaet her. Hans følelser for Tobler: redsel, forakt, etter hvert også medynk – men også en slags merkelig kjærlighet. Hans stadige blikk på seg selv, kritisk eller også tilfreds. Det klassiske subjektet, samlet i seg selv, er oppløst i en rekke til dels temmelig motstridende impulser; den klassiske narrasjonen er brutt ned til mer eller mindre løsrevne episoder: Disse karakteristikkene lar seg enkelt og greit klebe på Assistenten, men selvsagt også modernismen i det store og hele.
Om man skulle peke på et brudd her, en ekthet og inderlighet, så angår den naturen, unge Josephs nærmest ekstatiske naturopplevelser: Der, om noen steder, er han til, er han hel, alene i naturen.
Husets Tobler er ellers orden og anstendighet. Et høyborgerlig hjem, med andre ord, hvor ytre staffasje slites mer og mer etter som romanen slentrer framover i bedagelig tempo. ”Jo, ensomme var disse tre menneskene,” heter det et sted. Og ensomme er de, fanget i seg selv.
En bok som denne får en også til å tenke – og glede seg – over språket. En fin stilist var han, Walser, noe forsiktig tilknappet kanskje, men lun og velformulert. Alt sammen klinger utmerket på norsk, oversetter Sverre Dahl leverer varene. Dessuten har han skrevet et greit og informativt etterord, som blant annet påpeker den store innflytelsen Walser – et relativt ukjent navn her nord – har hatt på en rekke verdensnavn fra den tyskspråklige litteraturen, ikke minst Franz Kafka.
© Runo Isaksen