Nicola Barker
Vidåpen
Pax
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 29.06.98
Dette er en roman som det er umulig å gi noen adekvat handlingresyme av. Til det er den for springende, mangefasettert, lekende, ja – forvirrende. Engelske Nicola Barker (f. 1966) er en glitrende forteller; hun folder ut sin buktende fortelling med beundringsverdig kløkt. En intelligent, frisk og samtidig tankevekkende tekst har det blitt.
Handlingen utspilles på Isle of Sheppey, ved Themsens munning, et utpreget sumplandskap, hvor syv personer, syv ulike livstråder vikles sammen. Alle disse syv blir raskt og effektivt tydliggjort, deres helt individuelle stemmer og livsbaner løftes fram. Romanen er oppdelt i 47 nummererte kapitler, hvor fokus uanstrengt veklser mellom disse syv, tidvis slik at samme scene opplyses fra ulike vinkler. Gåtefulle er de, disse personene; bærer på sine hemmeligheter, sine uartikulerte – eller også uavklarte – prosjekter, og gjerne en dulgt, mørk fortid.
Hovedpersonen Ronny viser seg (på side 63) å være rømling fra fengselet; en slags flyktning på jorden (innadvendt, taus, grå, uengasjert, nærmest følelsesløs), for alltid merket av sin pedofile far. Han treffer Jim – et skakkjørt psykriatisk kasus, men klarsynt, kreativ, varm, medfølende, magnetisk. Disse to skifter navn. Det vil si: Jim tildeler Ronny hans nye navn som en gave; han skal fra nå av kalle seg selv Jim og mene det. Dette navneskiftet er bare ett av flere urovekkende og forvirrende grep i denne teksten. Og det åpner for en dobbelhet, en slags overlapping mellom to personer, en mulig sammensmeltning. Identitet blir dermed et av tekstens mest sentrale temaer, og det turneres med stor variasjon og dybde.
Spennende persongalleri
Hovedfokus ligger på Ronny og Jim (eller omvendt), og forholdet dem imellom. Men på Isle of Sheppey bor også bondekona Sara, som driver villsvinfarm, og som har en tenåringsdatter, Lily, som er skremmende ustadig, nærmest uangripelig i sin ungdommelige frigjøringskamp. Hit kommer også pornofotografen Luke Hamsun (!), som Lily forakter fra første stund (han stinker fisk), men som Sara dras mot. Og Ronnys bror kommer.
En forståelse av døden
Og optikeren Connie, som bærer på en bunke brev stilet til Ronny, forfattet av en viss Monica, men i sin tid overlatt til Connies nå avdøde far, som også ønsket at Ronny skulle arve en del av hans etterlatenskaper. Disse brevene – som det siteres fra med ujevne mellomrom – danner et slags vakkert vev i teksten, et poetisk og skremmende lappeteppe. Hvem er Monica, brevskriveren? Hun oppholder seg i regnskogene på Sumatra, i jakten på et slags mytisk apemenneske, et slags urmenneske, orang pendek, som ikke har stortær, og som er mistroisk og full av angst. Og hvilket forhold har Monica til Ronny? Og hvordan har Connies far kommet over disse brevene? Jo, svarene kommer, og de er – selvsagt – mer utrolige enn ventet, og tvinger leseren til å lese teksen om igjen, så å si.
Isle of Sheppey virker å være et sted som man søker til for stillhetens skyld, for å komme bort fra bråket, menneskene. Ronny vil bare være alene. Verne som sitt liv. Men det er umulig. Av forskjellige grunner dras personene mot hverandre, fra hverandre, støter sammen igjen, slites fram og tilbake. Som deler av en helhet, uløselig sammenfiltret. Det handler om dødsangst, livsangst. På et mer overgripende, idémessig plan handler det om å nærme seg en slags forståelse av seg selv og sin plass. En slags forståelse av døden. Monicas ord i hennes siste brev (hun drømmer at hun ser Ronny for seg, død): ”Vinden sang. Den sang: Du har lidd nok. Du har lidd nok. Så kom døden og kysset deg. Lett. Ømt. På munnen. Det er ingenting hinsides, hvisket han, bare jeg, bare jeg.”
Det er vakkert, sterkt, ugjennomtrengelig. Skrevet i et forholdsvis enkelt språk, med mye dialog, utmerket oversatt til norsk.
© Runo Isaksen