Nathan Englander
Til lindring av pinefulle lyster
Oversatt fra engelsk av Mona Lange
Gyldendal, 2001
Anmeldt av Runo Isaksen
En sterk, men litt variabel samling, med et par tekster som treffer som prosjektiler og gjør at Nathan Englander er et navn å merke seg.
Etter å ha lest de to første novellene i denne samlinga var jeg høyt oppe: Klarer forfatteren å holde dette trøkket boka ut, fantaserte jeg, kan vi straks sende telegram til Israels gamle litterære firkløver øverst på parnasset, Amos Oz, A.B. Yehoshua, Joram Kaniuk og David Grossman – med beskjeden: Rydd plass, her kommer en ny mester!
Etter å ha lest hele samlinga er jeg ikke lenger like ivrig. Telegrammet får vente. Unge Englander (f. 1970) går friskt ut, men mangler kondisjon, for å si det slik. Etter de to første stykkene faller kvaliteten, lite nytt hentes inn, hverken hva motivvalg eller skrivestil angår, og sett under ett er samlinga temmelig ujevn, men likevel løfterik, for nå å ty til floskler.
Englander er født og oppvokst i New York, i et strengt religiøst hjem. Først for fem år siden flyttet han til Jerusalem, hvor han fremdeles bor. Sin egen familiebakgrunn vender han tilbake til i novelle etter novelle.
Novellen, sa Goethe, er en uhørt begivenhet.
Denne novelledefinisjonen kom jeg til å tenke på i møte med Englanders tekster. For det er virkelig noe uhørt i en viss forstand, som de kretser om. Hva da? Jo (og nå snakker jeg om de ikke helt vellykka tekstene), pussige utslag av jødisk-religiøs fromhet. Her møter vi rabbineren som ordner opp i andres familiekonflikter, men ikke ser sine egne. Eller kvinnen som lager seg verdens vakreste parykk: Det underliggende uhørte her er bare dette ene, at ortodokse jødiske kvinner gjerne klipper av seg håret (og bruker parykk). Eller mannen som omvendes til troende jøde, med alle praktiske følger det måtte innebære, ikke minst når det gjelder å overholde det uoverskuelige settet med kompliserte spisereglene. Eller den fattige rabbineren som, av økonomiske årsaker, tvinges til å ta jobb som – av alle ting – julenisse hver desember.
Alle disse novellene har et for spinkelt anslag, jeg forestiller meg at uten tvil talentfulle Englander har hatt en smart New York-forlegger hengende over skulderene: ”Bra, men kan du ikke avsløre enda litt mer av det jødiske livet da, du vet, fra innsiden? Ta nå det der med spisereglene for eksempel, hva?”
Opp og ned
Geografisk er det stort sett New York det dreier seg om, det jødiske livet der. Men ikke bare. Jerusalem er også med. Og Europa – og til og med Sovjet – i tiden rundt verdenskrigen. Paradoksalt er det i disse to novellene, med stoffet lagt bakover til lenge før forfatterens egen fødsel, at Englander når høyest som novelleforfatter. Åpningsteksten, ”Den syvogtyvende mannen” har stoff i seg til å bli en moderne klassiker: Her er språket spenstig, sceneskiftene elegante, dialogene barske: Et høydramatisk hendelsesforløp fortalt på en lun og vittig måte, persontegningene så enkle og overbevisende at alt sammen kribler og lever.
En sterk med litt variabel samling, altså. Et par tekster som treffer som prosjektiler og gjør at nettopp Nathan Englander er et navn å merke seg, i påvente av nye utgivelser. Så vil tiden vise om han kan svinge seg til parnassets aller høyeste tinder.
Boka er overbevisende oversatt til norsk av Mona Lange.
© Runo Isaksen