Det er barna som lider mest nå. Og framtiden tilhører barna. Derfor er det først og fremst dem vi jobber mot i disse dager. Slik håper vi av vi kan bidra forebyggende, og hele noen sår.
Av Runo Isaksen, Øst-Jerusalem, 24.04.02
Jamal Ghosheh, leder for Det palestinske nasjonalteateret, Øst-Jerusalem, har tøffe dager nå. Bare det å holde teateret gående krever stor kreativitet.
- La meg først si at uten Norges hjelp, gjennom NORAD, kunne vi ikke fortsatt driften. For vi har ingen offentlig støtte fra våre egne, fordi Jerusalem kommer inn under en senere fase i forhandlingene. Dessuten har mange andre støttespillere omdirigert midlene etter at intifadaen brøt løs. I krisetider er kulturen alltid den første som ofres. Men vi har en rolle å spille nå, en veldig viktig rolle, særlig overfor barna.
- Og hva gjøres så i praksis?
- I virkeligheten driver vi nå åndelig velferdsarbeid. Vi vil gi barna et pusterom, en forfriskning. Det å holde livet i gang, å beholde troen på at denne krigen vil slutte, er utrolig viktig. Så vi kjører filmforestillinger for unger. Og teaterforestillinger, ikke politisk stoff, for all del, men lettere underholdning, ikke så mye ord, mer musikk og mimikk. Vi må hele tiden tilpasse oss en virkelighet som endrer seg fra dag til dag. Mange skoler våger ikke å sende ungene hit, alle er redde i disse dager, og da sier: ”Ok, vi kommer til dere.” Vi prøver å aktivisere dem, med musikk og dans, eller vi snakker om drømmene deres, ber dem om å male hva de drømmer, lar dem få uttrykke følelsene sine på forskjellige måter.
Barnas drømmer
”Mine drømmer” heter en utstilling som i disse dager turnerer Norges land. Malerier malt av palestinske barn, på initiativ fra Ghosheh, sponset av norske og svenske organisasjoner. Det er mange soldater i de drømmene, mange tanks og militærfly. Men også håp for framtiden, gjerne symbolisert med en hvit due.
- Når okkupasjonen er over, kommer vi til å kjøre en stor kampanje for unger på Vestbredden, forhåpentligvis uten å måtte ta betaling, om vår egen økonomi tillater det.
Men også de voksne har behov for kultur, ikke minst i disse dager, slik Ghosheh ser det.
- Etter okkupasjonen satt vi paralysert i en uke, før vi rettet blikket på barna. Til neste uke skal vi prøve å få voksenprogrammet opp igjen. De trenger å komme seg ut av husene, overvinne frykten. Men folk har lite penger nå, jeg vet ikke om vi kan kreve inngangsbilletter.
- Og hva slags forestillinger kan de voksne vente seg?
- Et teater lever ikke isolert fra samfunnet. Et stykke som snart settes opp, skrevet av Salman Natour, handler om 1948, året Israel ble opprettet. Andre stykker handler om forskjellige spørsmål tilknyttet intifadaen, så som utdanning, narkotikabruk, husundersøkelser, avhør. Enkelte av disse stykkene er ikke forfattet i tradisjonell forstand, altså skrevet av en forfatter, men improvisert fram av skuespillerne. I alle fall: Vi må snakke om vårt publikum, her og nå. Men jeg håper vi kan unngå å henfalle til rene slagord, slik teatrene drev med på 70-tallet. Og så er det en rekke andre hensyn vi må ta, for eksempel det faktum at folk er redde for å gå ut om kveldene nå for tiden. Ettermiddagen? Da er de fleste på jobb. Ser du: Det er ikke enkelt.
Ad hoc teater
Ghosheh snakker på innpust og utpust, han er en energisk mann med mange tanker og ideer i hodet.
- Det som skjer på Vestbredden nå er forferdelig. Ikke gjør det vårt teaterarbeid lettere heller, alle disse portforbudene og veisperringene. Vi spør oss selv: Hvordan skal vi få publikum hit? Eller også: Hvordan skal vi oppsøke publikum? Våre stipulerte inntekter ligger skyhøyt over de reelle. Enhver plan fordrer en justeringsplan. Når du begynner din ferd opp trappene, vil alltid et eller annet trinn kollapse. Dette er situasjonen. Selv korttidsplanlegging virker som en fjern drøm, det meste vi gjør er ren ad hoc. På vei til en skole får vi høre at skolen er stengt. Og dermed kontakter vi en annen skole. Sånn er det hele tiden.
- Og hva så med de ansatte ved teateret, skuespillere og andre, er de også forhindret i å møte opp?
- Vi opplever hele tiden at ansatte ikke kan møte, det er slikt man ikke kan forutse. Akkurat i dag er det portforbud selv i enkelte utkantstrøk her i Jerusalem. Likevel må vi tvinge oss selv til å tenke at dette ikke normalt, at dette ikke vil vare lenge, for ellers hadde vi bare blitt sittende hjemme, hele gjengen.
Langtidsvenn
Teaterdrift har foregått i Nasjonalteaterets lokaler siden 1984. Ghosheh har vært leder siden 1991. Per i dag har de bortimot 300 forestillinger i året, inkludert to årlige festivaler og en hel del gjesteopptredener fra utlandet, ikke minst fra Norge.
- Drømmen er en palestinsk stat, slik at vi kan bygge et nasjonalteater i ordets fulle betydning. I dag det bare i emosjonell forstand. Dette byggverket er ikke bygd som et teater, men som kino. Og våre visjoner knuses hele tiden, fordi vi ikke har noen som rekker oss hånden, gir oss en klem og sier: ”Vi er med dere.” Skjønner du? Vi trenger en regjering, en langtidsvenn, ikke bare prosjektvenner, for i det hele tatt å kunne planlegge seriøst for framtiden. Og i mellomtiden, innen Jerusalem-spørsmålet blir løst, håper jeg at Norge kan være en sånn venn.
Helt ny æra
Ordet ”Norge” er veien til Ghoshehs hjerte. Støtten som nå gis, går på treårsbasis, med seriøse evalueringer underveis. Han ramser opp en hel rekke norske navn, teaterfolk som har kommet hit, og jeg nikker stivt, i pinlig erkjennelse av at han kjenner norsk teaterliv langt bedre enn meg. Han snakker om teaterets reiser til Norge, opptredener i Harstad, Bergen, Kristiansand. Jeg griper en liten talepause til å kaste inn et spørsmål: Hvorfor tror han Norge har valgt å støtte palestinsk kultur såpass tungt?
- Først og fremst: Norge er veldig viktig for fredsprosessen her. Selve Oslo-avtalen, uavhengig om den er god eller ikke og om Israel vil komme til å støtte den eller ikke, har vært utrolig viktig i det å skape en anerkjennelse for selve begrepet om Palestina. Den har skapt en helt ny æra for oss palestinere. Men hør: Norge støtter ikke bare kulturen her, kulturen er ett aspekt blant mange andre, du vet: infrastruktur, vann, utdanning. Dere nordmenn er viktige fordi dere ser at vår åndelige verden har vært ødelagt i lang tid. Veldig få land ser på kultur – og i særdeleshet ikke teater – som et utviklingsspørsmål, slik som Norge gjør
© Runo Isaksen