Mansour Koushan
Mørk måne
Oversatt av Kristin Groven Holboe og Amir Mirzai
Cappelen
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 19.09.01
”Som da jeg gikk over de høstlige bladene og hørte lyden av dem, går jeg nå over glasskår.”
Dette er krig. En roman om krigen som i åtte lange år raste mellom Iran og Irak (1980-1988). Krig sånn som den oppleves nedenfra, fra sivilbefolkningens ståsted. Det er glasskår i gatene, joda, men først og fremst er det glasskår i hjertene.
Forbudt i Iran
Den iranske forfatteren Mansour Koushan (født 1948) er bosatt i Stavanger, som fribyforfatter. Denne romanen, hans første i norsk oversettelse, utkom på persisk i 1990, men er nå forbudt i hjemlandet.
Strukturen er enkelt og grei: Romanen er delt i tre. Første del utspiller seg på et tilfluktssted i Jergelan, nord i landet, på grensa til Uzbekistan. Her møter vi poeten Behrooz – romanens jeg-forteller – og fem av hans nære venner. I andre del er Behrooz på vei til Teheran på jakt etter Behram, en venn som har blitt igjen der, i bomberegnet. Tredje og siste del utspiller seg i den utbombede hovedstaden.
For såvidt en klassisk skjema altså: En hovedperson (Behrooz) på jakt etter noe (vennen Behram), hjulpet av venner og motarbeidet av... Hva da?
Kanskje, til syvende og sist, Behram selv: Kanskje han ikke vil finnes?
Men først og fremst handler romanen om krigens gru. Den ytre handlingen (jakten) er for så vidt reell nok, men det er snakk om en løs dramaturgi, også brutt opp av diverse minner som renner gjennom fortelleren. Minner som alle har med krigen å gjøre, sånn som den gangen han satt og leste og noe brast og han først senere, ved konas redselsskrik fra senga, forsto at han blødde, at hele ansiktet var rammet av glassplinter.
Og det dreier seg om lengsel på flere plan. Lengsel etter de som har flyktet, sånn som fortellerens kone og datter. Som også Behrams kone og barn. Men også hjemlengsel, fra livet i eksil, oppe i Jergelan.
Og frykt. Frykt for Behram, alene i Teheran, som bombes sønder og sammen, dag etter dag: Er han i live eller ikke?
All verdens sår altså, som krigen fører med seg. Også fysiske forresten: En liten datter som knapt kan tisse mer, og som dermed er i ferd med å gå til grunne av skam. En liten sønn som har begynt å stamme.
Uoversiktlig
Likevel, som roman betraktet har denne boka klare svakheter. Første del er unødvendig uoversiktlig. Det skyldes ikke bare det vell av mennesker som opptrer, men først og fremst det at personene ikke rekker å framvise noen personlighet, så å si: De er alle intellektuelle i eksil, lei av krigen, fulle av sår. Her er heller ingen indre dynamikk å spore.
Andre delen, reisen til Teheran, slår opp et nytt vindu og åpner for folkloristiske studier av livet på den iranske landsbygda. For så vidt interessant nok, for all del, men det blir et spørsmål om hvor godt integrert disse innslagene er i den store helheten.
Tredje del derimot, er sterk. Da løfter teksten seg. Storbyen løftes opp, i all sin slagne prakt: Mennesker uten hjem, hjem uten mennesker; tyver som har rasket med seg rubbel og bit fra evakuerte leiligheter; bulldosere som jevner vaklende hus med jorden: Alt som måtte være igjen av innbo – og dermed reell menneskelig verdi – går rett på fyllinga.
Overlevende som valfarter byens likhus på jakt etter sin egne, som er blitt borte, kanskje døde: ”Vi er i avdelingen for uidentifiserte lik som kan identifiseres etter ansiktet. Betjenten sier: ’Den neste rekken må dere identifisere ut fra kroppen...’”
Dette er krig. Slik som litteraturen kan se den. Slik som bare litteraturen kan se den, sannsynligvis. Nedenfra, det vil si: Med et menneskelig blikk. Ingen tall eller store taler, ingen sak eller grad av skyld og uskyld, bare pur angst.
Samtidig er hele fortellinga holdt i knappest mulig stil. Setningene er korte; dialoger, karakteristikker – alt sammen er dempet, lavmælt, to the point, i et godt norsk ord. All ære til oversetterne også.
© Runo Isaksen