En tekst av Runo Isaksen
La meg like godt være helt ærlig. Jeg må ta meg selv til emne. Jeg må skrive om meg selv.
Dette er altså historien om meg selv slik som jeg den gangen, for over åtte år siden, skulle nærme meg framtiden.
Dette er meg (jeg må lukke øynene for å kunne se det): Jeg er på vei nordover, fra Stavanger bare; det er ikke lange reisen. Det er natt; klokken kan ikke være mer enn fire. Nattfergen fra Stavanger. Jeg har ikke kjøpt billett. Jeg er nitten år. En barndomsvenn (nabo, rettere sagt, barndomsnabo; ikke venn) har bodd i Bergen et helt år allerede. Ikke kjøp billett, rådet han meg, det er aldri noen som sjekker. Det er mørkt (tidlig januar); bare denne deprimerende trøttheten, denne alltid vedvarende duringen langt borte.
Jeg ligger på dørken, kan ikke sove. Hele tiden tenker jeg at det er den billetten, at jeg skulle ha betalt, at det er idiotisk, at jeg er en idiot, at det jo er snakk om en latterlig lav sum, nesten ingenting, at jeg har råd til å betale. Hele tiden tenker jeg at det er denne redselen (og kanskje samvittigheten) som holder meg våken, denne uforståelige snikertrangen, snyltertrangen (allerede vel innfanget i studentmyten, kan jeg tillate meg å tenke nå, i ettertid).
Jeg ligger på dørken. Det var virkelig slik den gangen: Det dreide seg om å være først ombord; man måtte møte opp på fergeleiet i god tid, være våken, parat, ta sats og løpe, virkelig trenge seg inn i fergen og opp i salongen, være først, blant de første, sikre seg en sofa, et leie for natten, det var noe alle visste – bare ikke jeg, den gangen. Bare jeg måtte stå underlig opplyst ytterst på piren og tenne opp en siste sigarett (opphøyd som en reklamefigur fra amerikansk sigarettindustri), blåse røyk ut i kvelden, sitte i en slik positur, underlig opplyst; alle kunne se meg, tenkte jeg vel. Jeg skulle ikke storme på i flokk. Jo, også jeg skulle reise, men å reise var ikke annet enn å forflytte legemer fra et punkt til et annet; jeg hadde da reist før (jeg hadde til og med reist i Afrika).
Jeg ligger og vil fornemme lukten av et slikt teppe (blårutet; dekker hele salongen), lukten av en slik ferge. Kanskje tenker jeg Bergen. Kanskje tenker jeg studere. Jeg tenker filosofi, Kierkegaard, ex.phil, eksamen til våren. Jeg tenker at jeg reiser alene. Jeg skal bo alene, tenker jeg. Det er så mørkt. Av en eller annen grunn har jeg vært syk hele romjulen, jeg som aldri er syk. Du som aldri blir syk, sa mor. Det hørtes så merkelig. Som en slags uforstående undring. Som en vagt anslått beskyldning. Du som aldri blir syk. Det er så mørkt. Bare enkelte lys her og der, der ute, på havet, kanskje på land, kanskje en holme; umulig å si.
Her, nå. Jeg tenker at dette er meg, her, at det er meg, denne turen, denne fergen, seks timers reise i lukket rom; slik er livet mitt, tenker jeg, slik er det nå. Det er så kaldt. Jeg kan ikke engang åpne ryggsekken; det er den redselen for å vekke noen. Alle disse menneskene som sover. Jeg kunne gått omkring med pute, tenker jeg, og kvalt dere stille, en etter en, hele gjengen; ingen ville visst det. Jeg ser hvordan jeg går omkring med pute og kveler. Det er riktig, er det en stemme som sier (langt borte, et annet sted), ikke gi dem luft, det er riktig.
Særlig én er det, som snorker for høyt og aggressivt. Og alltid en eller annen som smatter, en eller annen som vender på seg og grynter (som en innbitt lengselsfullt søken etter noe annet). Jeg tror smattingen er verst. Nei, jeg vet ikke helt. Kanskje lukten er verst, lukten ut halvåpne munner, stanken opp luftveiene, stanken fra bronkiene, alle disse molekylene hostet opp fra lungene, skitne lunger. I alle fall – og uten egentlig overveielse, såvidt jeg husker – er jeg allerede oppe. Jeg står. Det er en ganske ung kvinne som smatter. Jeg står over henne. Hun smatter igjen, sover og smatter (som om denne alltid pågående smattingen skulle være hennes bilde av søvn, kunne jeg ha kommet til å tenke allerede den gangen). Hun har åpen munn, slike røde lepper som hun har; dette ene øyeblikket er det bare disse leppene; å kysse dem, å legge munnen min inntil hennes, legge meg inntil henne, legge meg oppå henne, presse hele tyngden nedover, bare være tyngde over en slik fin kropp som sover.
O
g hele tiden vet jeg helt sikkert at hun vet det; hun vet at jeg står over henne. Hun vet det. Trolig er det derfor jeg går.
Jeg vet ikke hvorfor jeg gikk ut; trolig for å møte kulden, den friske luften. Det er altfor kaldt, vinden river og kaster; akterdekket skinner dimt; det må være glatt. Det er ganske mørkt. Her kan jeg ikke bli lenge, tenker jeg vel. Det er altfor kaldt. Det er antageligvis ikke noen berettiget frykt, men hele tiden må jeg bevege meg inntil vegger eller rekkverk, ikke bevege meg i åpne rom. Jeg er redd for vinden, at noe annet skal skje; miste grepet, skli, falle, blåse bort.
Det er meg på vei til Bergen. Her og nå. Jeg har ikke engang lue på meg; ørene skjelver stille. Jeg som hater å reise med båt. Bare bøye meg over den rekka, over sjøen, henge over sjøen.
Slik. Jeg er nitten år. Det sitter i halsen. Det er meg, tenker jeg og ser sjøen slå der nede, ser den slå og slå. Det har sittet i halsen hele tiden. Nitten år. Det kan umulig være tanker om at alt er gjort, at alt skulle være forbi, forspilt; slike tanker kan det umulig være. Jeg som bare er nitten år. Nitten år er ingenting (tenker jeg nå, i dag). Sjøen som slår og slår. Jeg vil henge over sjøen og tenke at det er ikke mer som skiller. Jeg vil tenke at om jeg heiser meg høyere nå, slik, så vil alt (på et bestemt punkt) tippe over, kroppen vil tippe over og falle. Det er dette jeg vil tenke, denne kalde sjøen, hvor fort den drukne deg, og bare derfor, fordi kroppen vippet over (tyngdekraften gitt et ansikt), fordi du heiste deg for høyt, fordi du hang for løst.
Jeg tok taxi til hybelen, mitt nye hjem. Det kostet alfor mange penger, men likevel. Jeg måtte legge meg med ansiktet mot gulvet. Jeg måtte ligge slik og vente noe, et eller annet, vente noen, at noe måtte skje. Jeg skulle bare ligge slik, utstrakt, som en tigger, som en morder, som en død, og noe skulle skje.
Fra første øyeblikk, hele tiden, skammet jeg meg over dette latterlige opptrinnet. Jeg så jeg meg slik, jeg så meg selv helt tydelig; jeg ventet ingenting.
© Runo Isaksen