En tekst av Runo Isaksen
Akkurat idet jeg reiste meg for å gå – vesken hvilte inntil bordbenet; det hadde ikke vært noen lett jobb på få den til å stå; den hadde insistert på å skli ned, hele tiden skli ned – presist samtidig, som om vi skulle ha tenkt samme tanke, sett det samme, reiste hun seg også, bak meg, ikke for å gå, tenkte jeg straks, men for å stanse meg; hun skulle komme bort, tenkte jeg idet jeg sto med skjerfet i hånden, klar til å virre det rundt halsen, og dunke meg i skulderen, og ordene hennes skulle være som noe jeg aldri før hadde hørt, bare i drømme, noe jeg aldri ville kunne gjette meg til; hun skulle være her nå, tenkte jeg og bøyde fram etter vesken som sto, knappet frakkeknappene igjen i sikre bevegelser, med én hånd, to fingre, maskinelt, enkelt, hipset vesken over skulderen, tok et siste overblikk over bordet – hun skulle vært her nå – ikke glemme noe, ikke legge igjen fyrstikker, aviser, sigarettpakker, småpenger, snøen der ute, nesten vannrett; en eldre mann kjempet seg forbi; frakken slo ut som et seil foran ham, halte ham etter seg, stadig videre, og snøflak sto som kuler i ryggen, som piler. Bare en siste gang, tenkte jeg da – bordet lå bak meg nå; ingen sto klar til å okkupere det; det var ikke overfylt på Café Norden denne kvelden, selv om det var fredag; det er en behagelig stille by, tenkte jeg, København; folk drikker like gjerne kaffe som øl en slik kveld, like gjerne cola som vin; det er ikke som Norge; det er noe helt annet enn Norge, tenkte jeg, at jeg likte det, likte denne kafeen, så kontinental, urban, stilren, og kaffe med melk heter café au lait, tenkte jeg, og ingenting annet; det er riktig, det er København, overhodet ikke som Norge, kunne jeg ikke unngå å tenke igjen og igjen – bare en siste gang ville jeg dreie hodet og se hva det var, om hun sto, om hun kanskje var på vei, om hun kanskje hadde vært på vei likevel.
Men hun satt. Ved det innerste bordet; helt der bak. Hun så meg nok ikke. Hun satt, hun og to andre unge kvinner. De bare satt der. Drakk et eller annet, smilte, lo. Latteren hennes nådde meg i samme øyeblikk som døren slo igjen bak meg, og jeg var ute, båret bort av vinden, hjem igjen, kom jeg til å tenke; tilbake til moren min tenkte jeg at vinden ville føre meg, sikkert, bydende, tvingende, og hvorfor skulle jeg komme til å tenke på henne? hvorfor skulle bildet av mor springe fram nå? Hun er død. Ikke i går. Hvorfor skulle det springe fram nettopp nå, dette bildet, kledd i gult over det hele, en slags drakt, må det ha vært, og jeg fotograferte henne (kanskje er det bare derfor jeg husker det, fordi jeg har sett det bildet, avtrykket; min egen unge pekefinger presset knotten ned, frøs henne fast; hun kan ikke ha vært mer enn tredve år den gangen; og jeg? ikke mer enn fem, i høyden seks), sikkert fotograferte jeg henne, fokuset måtte bli som det ble, nedenfra og opp, og himmelen blå over henne, helt blå. Nei, ikke i går; det er lenge siden, mange år siden. Og det er sykelig, tenkte jeg straks, en slags sykdom, at hun alltid skulle springe fram, slik som nå, nesten levende, hvilende over meg, utbøyd fra det hinsidige, tilbakekommet, våker over meg, hvisker ord i øret, vil ikke la meg være, vil alltid minne om noe som var, noe som skulle vært, noe som ikke skulle vært. Det er sykelig, sykelig, tenkte jeg og spyttet; så spyttet bli splintret, røvet av vinden, ført bort, sykelig.
Det var alltid den samme tanken, at det var sykelig, det var alltid dette jeg tenkte da hun sto foran meg, slik som nå, at det var en slags sykdom. Jeg har en merkelig tendens til å la alt gjenta seg, og likevel, til tross for at jeg uproblematisk fornemmer at jeg repeterer meg selv fra gang til gang, føles det ikke slik; det føles alltid nytt; når jeg tenker at det er en sykdom, så føles det alltid nytt, som en helt ny tanke, men jeg har hatt den alltid.
Jeg skulle ingen steder, og gikk og tenkte på mor og sykdom og at jeg repeterer meg selv, og alt dette var en kjent drøm; jeg hadde vært her før. Slik som den kafeen, tenkte jeg; jeg har vært der før. Slik som denne gaten. Slik som vinden drar forbi. Slik som det lukter, og denne kulden, og jeg har ikke lue heller, prøver å tvinne skjerfet oppover ørene, men det sklir ned igjen, hele tiden skli det ned igjen, og jeg stanser foran et stort byggverk og vil rope til verden at det er nok. Det er nok, vil jeg rope, det er nok.
© Runo Isaksen