Jean Echenoz
Jeg stikker
Aschehoug
Oversatt av Tom Lotherington
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 03.03.01
Hva kjennetegner en god roman? Jeg tror det har noen med konsekvens å gjøre. Å skape et eget univers som bærer. Å skape en egen språklig tone som bærer. Ikke bare bærer forresten, men dirrer. Slik som hos franskmannen Echenoz, for eksempel.
Jeg stikker heter boka. (Fransk: Je m’en vais: en bok Echenoz fikk Goncourt-prisen for i 1999). 36 relativt korte kapitler, med den femtiårige kunsthandleren Ferrer i sentrum. Det starter den januardagen han går fra sin kone og ender nyttårsaften et knapt år senere. I mellomtiden har Ferrer innledet og avsluttet forhold til diverse kvinner, han har hatt et hjerteinfarkt, tatt en strevsom reise i arktiske strøk på jakt etter en hemmelig kunstskatt.
Synlig forteller
Og den som driver historien framover, fortellerer, nøler ikke med å komme til syne. Og han gjør det på en lun og litt distansert måte, gjerne med syrlige kommentar rettet mot handlingen eller personene.
Av og til er det som om fortelleren griper inn på leserens vegne, nesten som en form for selvkritikk. Sånn åpner kapittel 28: ”Personlig begynner jeg å bli litt lei av han Baumgartner. Dagliglivet hans er altfor ensformig. Bortsett fra å bo på hotell, telefonere annenhver dag og gå og kikke på alt han kommer over av severdigheter, er det virkelig ikke stort han foretar seg.”
Som det skulle framgå av dette korte sitatet: Det er noe med stilen her. Tilsynelatende slentrende og upretensiøs, ikke de store ord og fakter, snarere kirurgisk, antiseptisk. Helt på grensen til det følelsesløse.
Men ikke over den grensen, bare nesten. Akkurat dét er teksten store styrke og egenart: at leseren føres framover av en jovial forteller med øye for de små detaljer, som ikke nøler med å bryte opp handlingen for å skildre raseringen av eldre bygårder i Paris eller Schengen-avtalen. Og at språket føles presist, dialogene går uten hermetegn og linjeskift, mange av dem er rene oppvisninger i moderne dobbelkommunikasjon.
Men denne drivende elegansen (som får meg som leser til å humre tilfreds) truer også med å glatte over de alvorlige lag som faktisk ligger i bunnen her, og som først og fremst går på ensomhet, problemer rundt det å kunne kommunisere reelt med andre mennesker, slike ting.
God roman
Det er fornøyelig, selvfølgelig, et spill i spillet. Om det vipper over og blir for fornøyelig, se det får det bli opp til den enkelte leser å avgjøre. Men skal samtidig være den første til å skrike ut at dette er bra. At dette er en god roman.
Godt oversatt er den også. Tom Lotherington har et fint grep om det hele, bare et par ganger synes jeg han blir vel kronglete arkaisk, men utvilsomt inspirert av Echenoz selv.
© Runo Isaksen