Izzat Al-Ghazzawi
Gjenlyd
Oversatt av Anne Aabakken
Cappelen
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 04.10.01
Den palestinske forfatteren Izzat Al-Ghazzawi har viljen til å bore seg i hjertet av tingene og stirre sannheten i hvitøyet.
For de av oss som måtte mene at skjønnlitteraturen på en helt annen måte enn akademika og alskens journalister kan makte å trenge inn under huden på mennesker – og det dreier seg jo alltid om mennesker, til syvende og sist – er det nedslående å måtte registrere den totale stillhet som omgir palestinsk litteratur, her i landet Norge.
Palestinere hører vi jo om dag ut og dag inn, gjennom media. Eller også kan vi ile på biblioteket og låne en håndfull fagbøker: om Palestina-konflikten, Palestinas historie etc. Men hva med kulturen? Hva med kunsten? Hva med litteraturen?
Eller kanskje de ikke skriver litteratur, kan man fristes til å anta i sitt stille sinn, kanskje de har nok med å kaste steiner og skrike slagord?
De skriver litteratur. De skriver god og spennende litteratur. Litteratur som oversettes også, til engelsk, tysk, fransk. Men ikke norsk.
Ghazzawi alene
På et få unntak nær – og da snakker vi om forfattere som ikke lenger lever: Ghassan Kanafani (1936-1972), av mange regnet som den aller største palestinske prosaisten gjennom tidene (så må vi også huske på at i palestinsk litteratur, som arabisk litteratur overhodet, er det lyrikken som har dominert bildet fra tidligste tider; epikken er en ny sjanger, rett og slett). På norsk: Menn under sola og andre palestinske fortellinger (Pax 1977).
Og så ha vi Emile Habibi (1921-1996): Sa’id, peptimisten – hans forunderlige liv og forbløffende forsvinning (Cappelen 1994). Og det er det. Et sentralt navn som Jabra Ibrahim Jabra (1920-1994) er ikke oversatt til norsk. Ei heller en sentral og internasjonalt renommert poet som Mahmoud Darwish (f. 1941). Og da selvsagt heller ikke navn som Liyana Badr, Anton Shammas eller Sahar Khalifeh, alle nålevende, aktive og spennende prosaforfattere, oversatt til engelsk (pluss, pluss).
Den sørgelige sannheten er at det bare finnes én eneste nålevende palestinsk forfatter på norsk, og det er Izzat Al-Ghazzawi (f. 1951). Ghazzawi er formann i den palestinske forfatterforeninga, og litt av en norgesvenn, etter tre utgivelser på Cappelen og mange invitasjoner til litterære konferanser her til lands. Dessuten ble han i 1994 beæret med Norsk Forfatterforenings Ytringsfrihetspris. Seneste norgesbesøk: Tromsø primo september i år, under den såkalte War and Peace-konferansen, hvor han igjen poengterte at kompromiss er eneste farbare vei i Palestina-konflikten.
Så over til hans siste utgivelse da, Gjenlyd, enda en fin Ghazzawi-oversettelse fra Anne Aabakkens hånd.
Mange stemmer
Det handler om en 59 år gammel mann, Arif al-Yusufi, som lever i eksil sammen med sin kone og datter, men tankene kretser om ungdommens sted, landsbyen al-Jafina. Det var hit den tolvårige Arif kom i 1948, etter å ha blitt tvunget på flukt fra hjembyen Safad da Katastrofen – som palestinerne omtaler den som – rammet dem: Krigen som brøt ut etter at britene forsvant; opprettelsen av staten Israel. Safad ble en del av Israel.
Dette er en ganske tynn (112 sider) roman som likevel rekker å operere på mange nivåer, gruppert omkring en håndfull sentrale hendelser. Som i Ghazzawis forrige roman, Nebo-fjellet (1997) dras handlinga framover ved at ulike fortellere slipper til, fortellere som samtidig også spiller sentrale roller i fortellinga som helhet. På denne måten oppnår forfatteren ikke bare å tilføre nye blikk på – eller nye tolkninger av – det hendte, men også en subtil form for vekselklang mellom røping og hemmeligholdelse, slik at man ved tekstlutt automatisk vender om til første side og starter lesinga på ny: Først da begynner brikkene å falle ordentlig på plass.
Slik var det med Nebo-fjellet også. Den handlet om å komme tilbake til egne egner, etter først å ha blitt forvist som tolvåring (den gangen dreide det seg om seksdagerskrigen i 1967; nå 1948). Nå som da dreier det seg om dype lengsler mot det som en gang var. Eller, som Ghazzawi formulerte det i Brev underveis: Palestinske brev fra israelske fengsler (1994), som ble skrevet mens han selv satt internert: ”Til sist må du forlate hjemlandet, men hjemlandet forlater ikke deg.”
Kraften som driver deg tilbake, altså. Sorgen overfor det som har gått tapt. Allmenne temaer, selvsagt, men også spesifikt palestinske.
Vellykket
Selv opplever jeg Gjenlyd som en enda mer vellykket roman enn Nebo-fjellet. Det har blant annet å gjøre med framdrift: Komposisjonen er tettere nå, språket mindre poetisk og mer til saken. Dessuten er hovedpersonen denne gangen tydeligere og mer sammensatt, samtidig som tidsspennene mellom da og nå er mer tematisk virkningsfulle. Vi snakker om en hovedperson som formelt er død: Mora hans sørger og selv lever han i eksil, uten å dementere noe som helst. Hvorfor?
En gåte, som livet selv er det.
Arif er langt fra noen ren, palestinsk helt, selv om han har sin bakgrunn fra motstandsbevegelsen og formelt er avgått med martyrdøden. Han rives mellom tro og tvil; i sin tid sendte han unge menn i døden, dog ikke uten moralske skrupler. Selv de tre tusen dollarene han skulle overrekke mora til en martyr, beholder han.
I landsbyen al-Yusufi sitter Hagar og drømmer om mannen hun elsket. Der sitter også May Rasuli og drømmer om mannen hun elsket. Sveket er de begge to. Som Arifs mor er det.
I al-Yusufi nedkommer ei søye med et menneskebarn: Arifs mor har en hånd med i spillet: Er det sønnen hennes som gjenfødes nå, gjennom ei søye?
Til al-Yusufi kommer også en tilreisende forteller. Rundt ham samler innbyggerne seg, og han strør sine gamle myter over dem. Myter som står støtt på egne bein, men som også – om man vil – kan sies å kommentere handlinga på forskjellig vis.
I det hele tatt er det en sterk vilje her til å trenge bakenfor Katastrofen i 1948: Hva er den palestinske hukommelse? spørres det. Det må da være noe mer enn 48, eksil og en serie nederlag.
Mangel på myter
I Tromsø, under litteraturkonferansen der, sa Ghazzawi: I dag finnes det ingen myter om samklang mellom jøder og palestinere. De eksisterende myter går på at jødene er militært overlegne og at palestinerne er utholdenheten selv. Men vi trenger nye myter.
Kanskje kan man lese inn et slikt forsøk her, ved at mytene den tilreisende fortelleren forteller samler i seg stoff fra øst og vest?
Så, til slutt, et par små spørsmålstegn i margen: Det nevnes et par ganger at Arif ble født i 1936. Men hvordan i all verden kan han da være 43 år i 1975 (som det hevdes på s. 32 og igjen på s. 36)?
Tidlig i boka skildres Arifs begravelse. Israelske soldater utkommanderer landsbyens shayk og prest midt på natta, og Arif – eller den man tror er Arif – legges i jorda. Men hvem ble begravd? Og hvorfor denne hasten med å begrave?
Men alt i alt er Gjenlyd en ny, kraftig roman fra Ghazzawis hånd: Store temaer som dreies uten store ord. Knapp stil, korte setninger, og en vilje til å bore seg selv inn i hjertet av tingene, og stirre sannheten i hvitøyet. Så er det bare å håpe at han tjener som døråpner for andre, spennende, men her til lands sørgelig ukjente forfatterskap.
© Runo Isaksen