Palestinske forfattere lever under et sterkt press – både fra sine egne og fra den israelske okkupasjonsmakten. Morgenbladet har møtt tre palestinske forfattere. - Noen ganger føler jeg at jeg skriver for å frigjøre volden inni meg, sier poeten Zakaria Mohamed (52).
Av Runo Isaksen, Palestina / Morgenbladet 12.-18. desember 2003
Palestinske forfattere er redde, men mener de er frie til å skrive hva de vil. Først og fremst fordi myndighetene er svake og ikke fordi de har noe reelt demokrati. Det finnes likevel en del tema de er forsiktige med: sex, religion og politikk.
Ghassan Zaqtan (49) er en palestinsk poet som har skrevet kritisk både om selvmordsbomberne, sikkerhetstjenesten og Arafat selv. Zaqtan, som snart kommer i norsk gjendiktning, innrømmer at han er redd, men skriver likevel.
- Jeg er redd, det er jeg. Men jeg liker det jeg skriver. Jeg har en fast spalte i avisa Al- Ayyam hver mandag, og forrige gang skrev jeg for eksempel fritt om de to siste selvmordsbombene. Jeg har fått noen telefoner, ja. Jeg har skrevet mot de palestinske myndighetene også, mot sikkerhetstjenestenes mentalitet, mot Arafat selv, ved navn. På en måte er vi virkelig fri her, ikke fordi vi har et skikkelig demokrati, men fordi myndighetene er så svake.
- En del israelske intellektuelle savner deres stemmer når det gjelder selvmordsbombene: Hva sier du til det?
- Vi er imot dette. Og vi har protestert: Over tusen palestinske forfattere og intellektuelle signerte et opprop som figurerte i våre aviser i tre måneder sist sommer. Og vi har betalt for det også. Du kjenner dette stedet og kan forestille deg hvor vanskelig dette var for oss.
- Du har en del israelske forfattervenner. Ser du at litteraturen kan spille noen rolle i bestrebelsene på å se hverandre?
- Jeg føler at vi, jøder og palestinere, kulturelt sett er partnere – inntil opprettelse av staten Israel i 1948. Personlig er jeg veldig glad i musikk, og jeg har i ettertid oppdaget at mine favorittsangere, fra Egypt og særlig Tunisia, er jøder, og at en av mine favorittpoeter fra den klassiske arabiske litteraturen er jøde. Jeg tror det er en stor feil å sammenstille jødisk kultur og israelsk kultur. Jeg anerkjenner dybden i den jødiske kulturen, men israelsk kultur er noe helt annet.
- Du snakker nå om forskjellen mellom orientalske (sefardim) og europeiske (ashkenazim) jøder?
- Ja. Jeg tror at minoriteten i Israel har ledet majoriteten. La oss ta noen fakta: I Israel bor det 20 prosent arabere og 55 prosent orientalske jøder, sefardim. 75 prosent har altså samme kultur, de samme minnene, musikk, alt, og hører kort sagt til her. Så har vi 25 prosent europeere, og saken er at Israel gjerne vil være ”lille Europa” i Midtøsten, noe som er umulig. Hvis du vil være europeer, så får du heller dra til Europa.
- Det har da skjedd en slags utjevning mellom sefardim og ashkenazim i Israel?
- Ja, det stemmer. Noen porter ble åpnet i 1994, da PLO kom tilbake. Og sefardim prøvde å gå til disse stedene: ”Dette er vår musikk…” Sefardim kan lede karavanene til disse stedene, de kjenner Marokko og Irak, og dette gir dem en slags makt nå. Jeg tror at fred – virkelig fred, ikke Sharons eller Baraks – vil gi Israel en helt ny sjanse, ved å tone ned den europeiske arven og heller bli en del av Midtøsten. Det er min idé. For de var virkelig partnere på vårt sted her, og vi kan snakke om felles liv og felles kultur. Man alt stoppet i 1948.
Israelske forfattere
Zaqtan, som alle andre palestinske forfattere, har merket seg saken med de israelske pilotene som nektet å bombe sivile i de palestinske territoriene. Og de israelske forfatterne som etterpå rykket ut og støttet disse pilotene.
- Dette er bra, eller hva?
- Ja, jeg synes at mange israelske forfattere er modige, de sier hva de tenker. Men deres største svakhet er at de alle ser på palestinsk kultur som en slags innfødt kultur, ikke som en del av deres egen. Og dette at de rykker ut og støtter pilotene: Jeg skulle ønske at de hadde ledet pilotene. Og de har gode erfaringer i så måte. Som under Libanon-krigen i 1982: Den gangen ledet de israelske forfatterne folket, fikk i stand gigantiske demonstrasjoner, var virkelig med på å endre opinionen. Og de rørte oss dypt, og sjokkerte oss også: Vi hadde ingen ideer om denne interne motstanden. Så jeg håper på noe lignende nå. Men kanskje de er redde? Kanskje de liker sin kulturelle ghetto?
Okkuperte dikt
- Noen ganger føler jeg at jeg skriver for å frigjøre volden inni meg, sier Zakaria Mohamed (52), en av Palestinas aller mest anerkjente poeter. Mohamed har også skrevet romaner, samt bøker om palestinsk kultur og historie.
- Hvordan er det å være palestinsk forfatter i disse tider?
- Veldig vanskelig - om du vil være god. Vi er nektet tilgang til så mye. Vi har ingen ordentlige biblioteket, så å drive research er nærmest håpløst. Ingen ordentlige kinoer eller kunstutstillinger. Nye bøker har ikke kommet inn på et par år. I tillegg er vi fastlåst i en situasjon hvor vi er tvunget til å være så interessert i politikk, for politikk er livet her. Men jeg har alltid tenkt, helt fra starten, at jeg ikke skal la okkupasjonen få diktere min agenda. For om du stadig skriver om tortur og checkpoints, da betyr det at den andre bestemmer over din poesi. Så jeg tenkte: Nei. Han kan okkupere huset mitt, gaten min, landet mitt, men jeg vil ikke la ham okkupere diktet mitt. Hvorfor skulle en norsk poet ha det privilegium å skrive om en rose, mens jeg må nøye meg med tanks? Nei, jeg sparker tanksene ut av diktet.
- Poesien spiller ikke helt den samme rollen for palestinere som før i tiden, eller hva?
- Nei. Folk er trette, sliter økonomisk, er uten håp. Bøker er ikke deres hovedinteresse, de ser etter måter å overleve på. Kanskje skyldes den dalende interessen også at vår poesi ikke lenger er direkte linket til det nasjonale spørsmål, og kanskje den er litt mer komplisert enn før. Noen ganger føler jeg at det jeg gjør er bra, at poesien må beskytte seg selv, at å gjøre knefall for leseren vil være å ødelegge diktet. Andre ganger tenker jeg at nei, en slags kommunikasjon må til. Det er et vanskelig dilemma, det der.
- Som forfatter i Palestina, føler du deg fri?
- Ikke alltid, nei. Og spesielt ikke i journalistikken, som er et virkelig vanskelig balansearbeid her. Min egen erfaring forteller meg at de palestinske myndighetene er de siste å være redd for. Jeg er redd for folk, det konservative samfunnet. De religiøse, men også familiefølelser. Jeg har ikke alltid vært like forsiktig i mine skriverier, og det har skaffet meg trøbbel mange ganger.
- Hassan Khader, litteraturteoretiker og redaktør for det velrenommerte litteraturtidsskriftet Al Karmel, fortalte meg nylig at det finnes tre tabuer i palestinsk og arabisk litteratur generelt, nemlig sex, religion og politikk. Er du enig?
- Ikke i det siste punktet. Innen politikk kan du si hva som helst, for det finnes ingen myndigheter her. Dette er ikke som Jordan, Egypt eller Syria. Du kan skrike ”Fuck Arafat” på enhver kafé om du vil. Så jeg tror ikke at politikk…, vel, kanskje noen spesielle saker, men ellers er du fri. Sex, sant nok. Men religion, det er det viktigste du må unngå.
- Kan litteraturen spille noen rolle i konflikten mellom Israel og palestinerne?
- Jeg er rede til å møte israelske forfattere. Lesning er noe annet: Jeg leser dem i alle fall, det er min måte å forholde meg til fienden på. Og det er klart at jeg ser mer av også deres motiver og redsler gjennom litteraturen. Sannheten er at vi ikke vet så mye om hverandre, det er mange barrierer. Vi må kommer over det. Men én felles basis må i så fall ligge til grunn: Vi må enes om en stopp i okkupasjonen, og for enten to stater for to folk, altså en uavhengig palestinsk stat ved siden av Israel, eller én stat for to folk. Personlig vil jeg gladelig prøve å bygge en stat med David Grossman [israelsk forfatter]. Om israelere virkelig mener at vår felles fiende er fanatisme, Hamas og Sharon, da må vi alliere oss mot disse. Og personlig føler jeg meg mye nærmere Grossman enn sjeik Yassin, Hamas’ åndelige leder. Men sannheten er at Israel undertrykker meg så hardt, de nærmest tvinger meg over i Hamas-leiren.
Statsansatte
Både Ghassan Zaqtan og Zakaria Mohamed har, i likhet med flere andre palestinske forfattere, jobbet i det palestinske kulturdepartementet, men begge har sagt opp sine stillinger. Mahmoud Shuqair (63), en av Palestinas aller fineste novellister, jobber fremdeles i departementet.
- På en måte jobber du altså med eller for regjeringen. Er ikke dette problematisk? Hva med uavhengigheten?
- Ja, det er et problem, helt klart. Det hindrer mange av oss i å være kritiske. Og forfatterens rolle er å være kritisk til alt, å peke på hva som er galt i samfunnet, myndighetene inkludert.
- Så hvorfor jobber så mange av dere for Kulturdepartementet?
- Fordi det ikke finnes andre muligheter, det finnes ingen andre jobber. Og vi kan ikke leve av skrivingen alene. OK, vi har fem aviser, og noen av oss jobber der, for eksempel Zaqtan. Forlagsvirksomhet finnes knapt. Likevel mener jeg at vi har visse muligheter innenfor systemet, men ikke til den overordnede kritikken som må framsettes. Vi har det bedre enn i andre arabiske land, men langt fra så bra som en intellektuell må ha.
- Hvor går grensene for din frihet?
- Jeg føler at jeg har en viss grad av frihet. Men politikk må unngås. Og det finnes andre saker som ikke er lette å behandle. Du kan for eksempel skrive generelt om korrupsjon innenfor de palestinske myndighetene, men du kan ikke vært konkret; du kan ikke navngi noen.
- Kan det være direkte farlig?
- Nei, ikke farlig. Men det kan skape problemer for deg. De kan straffe deg. Noe sånt.
Jeg viser til Hassan Khaders uttalelser om de tre arabiske tabuer: sex, religion og politikk. Hva mener Shuqair om denne analysen?
- Ja, det stemmer. Og vi opplever ikke bare undertrykkelse fra det politiske apparatet, inkludert sikkerhetsstyrkene, men også fra samfunnet som sådan. Og det er enda tyngre. Du vet: Det finnes enkete reaksjonære verdier, og om du vil kritisere dem, da vil de true deg. Og vi har et problem med kvinnenes posisjon. Og forhold mellom mann og kvinne, sex... Ja, det Khader sier er helt rett.
- Jeg antar at sex er relatert til religion. Og dere skriver ikke om religion i det hele tatt?
- Nei, nei. Selv om du bare har en eneste liten setning som hinter mot religion, vil de trekke deg for retten. Det pågår en sak mot en palestinsk poet i Jordan akkurat nå. En egyptisk forfatter er blitt drept; selv den egyptiske nobelprisvinneren Naguib Fahfouz har vært utsatt for attentatforsøk av fundamentalister. Der finnes mange saker.
- Kan selv en arabisk forfatter risikere å få en fatwa mot seg?
- Om du snakker om drap: nei. Men det har kommet en fatwa mot et egyptisk ektepar, begge professorer, som pålegger dem å skille seg – de bor i Amsterdam nå. Men noen av våre tenkere jobber nå hardt med å få sekularisme til å funke i samfunnet vårt. Fundamentalistene sier: ”Sekularisme er imot religion.” Vi er ikke imot de religiøse, men de har ikke rett til å hindre meg i å tenke og føle som jeg vil, og de har ikke rett til å skape en totalitær stat.
© Runo Isaksen