Israels falne engler
- Nei, jeg er ikke redd, bare trist. Jeg har kastet bort så mange på et fredsarbeid som ikke har noen sjanse. De siste månedene har faktisk ført meg nærmere høyresiden, som jeg hater så dypt. Jeg befinner meg i en temmelig skrudd posisjon, sukker den israelske forfatteren Yoram Kaniuk.
Av Runo Isaksen, Tel Aviv 02.04.2002
Han misunner virkelig kollegaen David Grossman og andre som ennå mener at fred er ennå mulig, selv har han mistet den troen. Yoram Kaniuk (71), en av Israels store forfattere, lener seg tilbake i stolen og stapper en ny pris med snus under leppa. Det er en strålende solskinnsmorgen i Tel Aviv, lite vet vi at bare 12 timer senere skal en selvmordsbomber sprenge seg selv i lufta på en kafé ikke mange hundre meterne unna, og ramme atter nye uskyldige.
- Men Sharon er så lite smart, han kan ikke hjelpe oss. Å gå inn i Ramallah nå, selv om hæren skulle klare å trå varsomt og drepe veldig få, er en av de største tabbene Israel noen sinne har gjort. Det vil ikke løse noe. Det vil bare gjøre oss stygge i andres øyne, og i egne øyne også. Terroristene er ikke dumme, de skjønner hva som er i ferd med å skje, og synker i jorda. Du kan kanskje ta en eller to eller hundre, men det vil alltid dukke opp flere. Og disse selvmordsbomberne, det er noe helt nytt: Mennesker som er villige til å drepe seg selv, bare de samtidig også dreper deg. Det er en fiende uten ansikt. Selv Israel, som kunne knust hele den arabiske verden i løpet av en uke, kommer til kort her. Nei, jeg ser ikke noe lys i tunnelen.
Problemet er alt
Jeg prøver å antyde at om Israel nå bare trekker seg ut av de okkuperte områdene og lar palestinerne få opprette sin stat, kanskje da?
- Selvfølgelig, Israel må trekke seg ut av områdene. Men kampen som nå pågår, dreier seg ikke om okkupasjon eller ikke, den dreier seg om Israels eksistens som sådan. Selv etter opprettelsen av en egen palestinsk stat vil ikke hovedproblemet være løst. For problemet er alt: Gaza, Vestbredden og Israel. Fordi dette landet var deres, det lå tross alt 460 palestinske landsbyer her. Så palestinerne har faktisk rett til å gjøre motstand mot oss. Saken er bare at vi ikke hadde noen andre steder å dra den gangen da fascismen herjet Europa, ingen andre var villige til å akseptere oss.
Jeg griper sjansen til å nevne Amos Oz’ perspektiv på det hele, som en konflikt ikke mellom rett og galt eller god og ond, men mellom to likeverdige retter.
- Jeg ville heller si to uretter. Problemet er den israelske venstresida aldri har forstått dybden i arabernes hat mot oss, samtidig som høyresida aldri har kommet opp med noe annet enn maktbruk. Så du kan si at venstresida ikke forstår problemet, men kjenner svaret, mens høyresida forstår problemet, men ikke kjenner svaret. Det er tragedien.
- Men likevel, sånn som situasjonen er nå, sånn kan det da ikke fortsette for all evighet?
Kaniuk drar på det.
- Kanskje vil man klare å komme fram til en slags ordning. Skal man forhandle, får man handle om ordninger, ikke fred. En eventuell palestinsk stat, som jeg ønsker mer enn velkommen, vil ikke springe ut av tanker om fred, men ut av nødvendighet. Settlerne kommer til Israel, grensene blir krystallklare, men da må også palestinerne vite at om en eneste en av dem tar seg inn i Israel, så betyr det full krig. For terroren må stanses.
- Og hva med retten til retur for alle de palestinerne som ble drevet ut da staten Israel ble opprettet?
- De må rett og slett oppgi kravene sine. 1/3 av befolkningen er allerede palestinere, så om nye millioner skulle komme til, ja, da ville Israel som jødisk stat opphøre å eksistere. Bare tenk hvor mye høyere fødselsrate de har enn oss. Jeg støtter ikke de radikales tanke om at Israel skal være en stat for sine innbyggere; Israel skal være en stat for jøder. Det trenger vi, og jeg synes vi fortjener det også.
Bedre å ikke vite
Kaniuks romaner er oversatt til et utall språk, inkludert norsk. Men ingen av dem er oversatt til arabisk. Hvorfor ikke?
- Som du vet, berører de aller fleste bøkene på en eller annen måte inn på emnet Holocaust. Ikke fordi jeg opplevde det selv, jeg er født her i Tel Aviv, men fordi jeg en periode etter 1948 jobbet med å få skipet flytninger inn. Og Holocaust er noe araberne ikke vil høre om. Det er Holocaust som gir oss jøder vår rett her, og den retten nekter de å gi oss. En god arabisk forfattervenn av meg sa en gang: ”Vi led fryktelig i 1948, men når dere kommer med deres Holocaust, hvordan skal vi da kunne konkurrere?” Så det er bedre å ikke vite.
Kaniuk er nylig tilbake fra bokpromotering i Tyskland, og han mener det er hevet over tvil at en ny bølge av antisemittisme skyller over Europa, næret av Israels politikk mot palestinerne, men linket til dypere følelser i oss. Europa har utspilt sin rolle som fredsmegler, som han ser det.
- Europa ser bare én side av saken. Jeg sier ikke at de skal se vår side, jeg driver ikke PR for Israel. Vi er ikke noen engler, vi har gjort mange feil, men jeg sier de skulle prøve å se hele bildet. Det er USA vi må sette vår lit til nå. En eventuell løsning er umulig uten at USA er med.
Vi har snakket i mange timer, drukket mer enn én kopp kaffe. Det nærmer seg slutten. Kaniuk forsikrer at han ikke er redd for eget liv, men innrømmer at han er redd for ungene sine, redd for alle unge. Sharon kan ikke gi fred. Heller ikke Arafat. Og hva tror han om det palestinske folket?
- Kanskje finnes det masse palestinere som faktisk ønsker og tror på fred med oss, problemet er bare at de ikke har noen stemme.
Han sukker og siterer Camus: ”Vi må handle som om der er en sjanse.”
- Jeg vet ikke om dette kan pågå stort lenger. Jeg er i tvil. Synd, for jeg elsker dette landet, elsker språket, kulturen. Hvem vet, kanskje vil Israel bare bli en passerende fase i jødenes historie?
© Runo Isaksen