De er fienden
– Ja, jeg er fornøyd med Sharon, sier forfatteren Orly Castel-Bloom. Hun synes venstresiden i Israel er altfor naiv.
Av Runo Isaksen, Tel Aviv 15.04.2002
Jeg har klart kunststykket å finne en israelsk forfatter som støtter Sharons linje. Men la det straks være sagt: Orly Castel-Bloom (41) er ingen hvem som helst, hun regnes som et av de aller største talentene i sin generasjon, har vunnet en rekke priser og er oversatt til mange språk. En seriøs avis regnet henne nylig blant landets femti mest innflytelsesrike kvinner.
– Ikke at jeg stemte på Sharon, innrømmer hun. – Jeg befinner meg i sentrum av det politiske landskapet. Ikke at jeg vil palestinerne noe vondt heller. Jeg ser bilder av skadde og drepte palestinere på fjernsyn og blir oppriktig lei meg. Jeg ønsker ikke at de skal dø. Jeg føler til og med en selvmordsbombers mor når hun gråter. Men samtidig sier jeg til meg selv: Dette er fienden, de vil drepe deg, altså: Forsvar deg!
Intifada-roman
Castel-Bloom er akkurat ute med en ny roman, den første hebraiske romanen som handler om denne andre intifadaen.
– På den ene siden har jeg henfalt til eskapisme, jeg også: Jeg har begynt å følge engelske såpeoperaer på fjernsyn. På den andre siden finner jeg skrivinga som en veldig god metode til å utholde situasjonen, jeg rett og slett skriver meg gjennom den. Dessuten er denne nye romanen, Human parts, en slags motstand mot at media alltid skal kontrollere fakta. Du vet, media er alltid på farten til neste bombe, neste uttalelse fra Colin Powell. Litteraturen kan stanse opp. La meg ta et eksempel fra romanen, som er basert på virkeligheten: En ny selvmordsaksjon, og nyhetene presenterer meg for denne mannen som febrilsk hadde prøvd å ringe broren sin, uten å få svar. Så da det ringte på døra om natta, da visste han at det var dødsbudskapet, likevel åpnet han ikke med det samme. Og så hastet mediene videre, mens jeg, jeg ble hos ham. Jeg ville granske de 20 sekundene innen han åpnet døra, hva som rørte seg inne i hodet hans da.
I gjennombruddsromanen Dolly City, en vilter harselas over tendenser i det moderne Israel, introduserte Castel-Bloom et nytt begrep: Arabafobi.
– Akkurat det ser ut til å ha blitt en realitet nå, konstaterer hun tørrvittig. – Dessuten var ikke romanen tenkt som en metafor på Israel, som du sier, men kanskje gjorde virkeligheten selv en metafor ut av den.
Liv?
Jeg lurer på hvordan livet hennes fortoner seg i disse dager.
– Liv? Dette er ikke noe liv. Å vite at dattera di (16) er på bussen akkurat nå, å telle sekunder helt til bussen omsider når fram til skolen, lytte etter eksplosjoner. Dessuten er hun i opprørsalderen, jeg sier: ’Ikke dra dit!’ Og så drar hun dit. Sønnen min på ni forstår situasjonen utmerket, etter 11. september var han redd for fly, nå er han redd for mennesker. Begge har mareritt om nettene. Også jeg er livredd, men hva kan du gjøre? La du forresten merke til at det ikke var noen vakter her på kafeen da du kom inn? Det er jo helt vilt.
Hun trekker pusten og fortsetter:
– Jeg har denne drømmen, jeg drømmer om at palestinerne kan slappe av og leve i fred. Men om ikke det funker, drømmer jeg om at de får sin egen stat og dreper hverandre innbyrdes, så er vi ferdige med dem. Jeg mener: Hva ber vi om, egentlig? Bare at de skal la oss få være i fred. Slutte å drepe oss. Og denne stupide konkurransen som foregår hele tiden: Hvem er snillest/styggest og hvem har mest rett? Begge har rett!
– Og hva er løsningen da, om begge har rett?
– Å dele landet. Men jeg stoler ikke på dette ennå, først må de slutte myrderiene. Og om det palestinske folket virkelig ønsker fred, Arafat gjør det jo åpenbart ikke, så får folket skaffe seg en ny leder. Sånn som her i landet, hvor vi holder valg hvert fjerde år.
– Og hva så med Israels framferd på Vestbredden?
– Jeg ville ikke anbefalt en tilbaketrekning nå. Det er altfor enkelt å bare si: Ingen okkupasjon er lik ingen flere selvmordsbomber. Altfor naivt. Men jeg vet ikke, jeg sitter ikke på noe inside-information. Også jeg stiller meg en hel rekke spørsmål, sånn som: Hva er egentlig forholdet mellom USA og Israel? Det er en forferdelig tragedie at vi er så avhengige av USA, samtidig som jeg vet at uten dem ville vi ikke eksistert. Men de kontrollerer oss. ’Ut av de okkuperte områdene! Jeg sa nå, straks!’ aper hun Bush.
– Men dere er ikke ute, innvender jeg. – Det må da bety at dere fremdeles har en slags selvstendighet?
– Akkurat det er en stor debatt her til lands nå: Bør vi gi etter for dette presset eller ikke? Men ingen av oss vet hva ’or else’ innebærer. Kommer USA til å bombe oss? Slutte å gi oss penger? Vi vet ikke.
Frykter Israels eksistens
Orly Castel-Bloom er redd for at det verden virkelig håper på, er at Israel skal viskes ut av kartet. For hva får verden igjen for Israels eksistens, når alle nyheter herfra stadig er dårlige nyheter? Hun mener Kofi Annan, FN og Europa har utspilt sin rolle, med altfor ensidig å tale palestinernes sak. Kanskje det er olje som virkelig teller. Og i alle fall ser hun ingen snarlig løsning på problemene.
– En våpenhvile er hva jeg håper på nå. La begge sider få begrave sine døde, la våpnene holde kjeft en stund. Det bør gå måneder, kanskje år, før vi i det hele tatt begynner å snakke sammen igjen. Det er så mye hat. Men de vil jo ikke ha noen våpenhvile, jeg vet ikke hvorfor. Og så er det dette med bosetterne. Alle her er redde for dem. Det siste vi trenger nå, er å få denne gjengen med ekstremister hit til Israel, selv om jeg tror det vil måtte skje en dag.
– Hele denne situasjon er som å skulle finne en medisin mot kreft. Det ideelle scenarioet er at de fremste vitenskapsmenn fra hele verden går sammen for å finne den optimale kuren. Så vær så snill: Prøv å delta i denne konflikten mellom kulturer. Hjelp oss å finne en løsning. Uten å utslette araberne. Uten å drepe alle jødene. Se deg omkring: Dette kunne vært et paradis. Men vi trenger ideer. Å bare kritisere hjelper ingen.
Vår tilmålte tid er omme. Castel-Blooms sønn kommer snart hjem, og om ikke mamma er der da…
– Ser du der borte, sier hun og nikker mot nabobordet, hvor det ligger et nøkleknippe formet som en hånd, med en blå stein inni. – Til beskyttelse mot det onde øye, forklarer hun. – Jeg har likedan selv. Her, vil du se det?
– Men det er da arabisk, undrer jeg, –dette med det onde øyet?
– Ja visst, smiler hun, – men vi har tatt det opp i vår kultur også
© Runo Isaksen