Meir Shalev/runo.no

Tilbake til ordene

– Det jødiske folket har alltid vært splittet. Selv Talmud er i virkeligheten en slags debattbok, hevder forfatteren Meir Shalev. Han ønsker å vende tilbake til arven med ord, ideer og forskning.

Av Runo Isaksen, Galilea 08.04.2002

Meir Shalev (1948) er en velkjent stemme i hjemlandet Israel, først som fjernsynsjournalist gjennom en årrekke, nå som forfatter. En rekke land har rukket å få ham oversatt, deriblant også Norge (Aschehoug).

Jeg er invitert på lunsj. Ikke til hjemmet i Jerusalem, hvor han tilbringer mesteparten av tiden, men til en liten landsby i Galilea, ikke langt unna fødestedet Nahalal, Israels aller første kooperative landsby, grunnlagt av sosialister fra Øst-Europa for omtrent hundre år siden. Shalevs bestefar var en av disse pionerene. Så når Shalev nå har kjøpt seg hus her i den frodige Jezreel-dalen, da er det å komme hjem igjen.

– Joda, jeg vender ofte tilbake til disse trakter i bøkene mine. Og til pionertiden. Jeg føler at mine besteforeldres liv var langt mer dramatisk og emosjonell enn vår tid er. Pluss at de var fantastiske historiefortellere, familiebordet var livets sentrum. Noen ganger føler jeg meg sjalu, jeg skulle elsket å ha levd der og da.

Splittet folk

Jeg lurer på om han hinter til det moderne Israels åpenbare splittelse, om han føler han at man den gangen sto mer samlet enn i dag.

– På ingen måte. Det jødiske folket har alltid vært splittet. Selv Talmud er i virkeligheten en slags debattbok. Splittelse er en gammel jødisk tradisjon. I dag står sekulære mot religiøse, mens religiøse er splittet innad. Sionister står mot anti-sionister og så videre. Og dette synes jeg er bra. Avansert tenking har alltid vært i opposisjon til enhet. Tenk på Galilei, Jeremias eller Jesus, for den saks skyld.

– Men hva er det da som binder jødene i Israel sammen?

– Først og fremst en veldig lang historie. Og så er det dette at vi er, og alltid har vært, et folk av ord og ideer. Vi har aldri bygget pyramider eller vært framragende i idrett; det vi har bygget, er sånt som du bærer med deg i en bok, eller inne i hodet. Og så må vi ikke glemme det hebraiske språket. Om kong David hadde kommet inn døra nå, ville jeg faktisk vært i stand til å snakke med ham. Det er et helt unikt fenomen, å ta et dødt språk og vekke det til live igjen.

Feilgrep i 1967

Meir Shalev har en fast ukentlig spalte i en større avis. Han er vel kjent for sin radikale grunnholdning, både i Israel og blant palestinere på Vestbredden, ettersom artiklene hans regelmessig blir oversatt til arabisk.

– Men det å tilhøre venstresida her i Israel har ingenting med økonomi eller noe sånt å gjøre. Det dreier seg utelukkende om hvorvidt man er villig til å gi tilbake okkupert område og stifte fred, eller ikke. Selv var jeg soldat under seksdagerskrigen i 1967, og minnes godt den kollektive lykkefølelsen etter seieren. Min stemme sto temmelig alene midt oppi denne seiersrusen, jeg sa: Vi har tatt en bit vi aldri vil klare å svelge, vi kommer til å kveles. Hør: Også jeg er veldig beveget av det faktum at kong David kom fra Betlehem, men jeg trenger ikke å eie Betlehem av den grunn. Det er hele forskjellen.

– Men religion spiller da en rolle i i konflikten?

– Så absolutt. Det meste av brennstoffet i denne brannen kommer fra religion. Derfor blir det hele så kinkig. Fordi religion er en ikke-demokratisk måte å tenke på. Og når din politikk er basert på religion, blir det veldig vanskelig å forstå den andre siden. Du har Gud på din side, han vil straffe de andre.

Shalev er overbevist om at en palestinsk stat vil komme før eller siden, noe annet valg finnes ikke.

– Okkupasjonen er en fryktelig feil, for begge parter. Så du kan si: Det at vi trekker oss ut er ikke noen presang jeg skjenker palestinerne, men en presang jeg vil gi meg selv. Å evakuere kommer til å bli vanskelig, joda, men det må bare gjøres. Som en pasient med en forferdelig sykdom, hånda må bare amputeres. Du vet: Alt Israel har foretatt seg etter 1967 har på en aller annen måte hatt med okkupasjonen å gjøre. Det aller meste av vår energi, vårt blod og våre penger investeres der. Men la oss nå heller finne tilbake til arven med ord, ideer og forskning. Slikt er mye viktigere enn å eie patriarkens grav, klagemuren eller noe annet hellig sted.

Langt til fred

«Make peace, not love» var tittelen på en artikkel Shalev skrev for ti år siden. Han mener det er altfor tidlig for slike følelser. Her er for mange bitre minner, for mye blod.

– Jeg er ikke engang på utkikk etter fred i første omgang. Det jeg ønsker meg, er en kontrakt undertegnet av advokater, en enighet som innebærer at vi kan leve side om side. Altså: Vi trekker oss tilbake til grensene før seksdagerskrigen og palestinerne oppgir planene om å resettle flyktningene fra 1948. Dette er den eneste løsningen, og det er langt fra perfekt. Du vet, den perfekte løsningen for jødene er at palestinerne bosetter seg på den andre sida av Jordan-elva; den perfekte løsningen for palestinerne er alle jødene drar tilbake til dit de kom fra. Men en løsning her kan ikke basere seg på folks drømmer.

– Og hvis nå, som en hel del jøder synes å frykte, palestinerne likevel skulle fortsette å drømme om mer?

– Jeg kan ikke kontrollere hva folk drømmer om. Jeg selv har en hel del drømmer av ymse slag. Noen av dem er realiserbare, andre vil måtte forbli drømmer for evig tid. Det jeg ber palestinerne om, er altså ikke å oppgi sine politiske drømmer, men å stoppe med å foreta seg praktiske handlinger for å drive meg ut herfra. Å tillate alle flyktningene å vende tilbake ville, slik Shalev ser det, gjøre Israel til en binasjonal stat.

– Det er ikke rasisme når jeg sier at vi ennå ikke, om noen sinne, er moden for en slik stat. Og det skremmer meg virkelig at det ikke finnes et eneste eksempel på et arabisk demokrati. Noe slikt finnes ikke. Så hvorfor skulle det skje her? Så, om alle flyktningene skulle vende tilbake, står to utveier åpne: Enten vil Israel fortsette å undertrykke palestinerne, bare enda sterkere enn før, og vi ville bli et grusomt tyranni. Eller så ville palestinerne få flertall, og bygge enda en ikke-demokratisk stat. Og dette kan jeg ikke tillate. Så om palestinerne fortsetter å insistere på resettling, vil det bli krig. Og da vil de finne folk som meg framfor seg, med gevær i hånda. Vi jøder har også krav på en slags selvbestemmelse og selvdefinering i vår egen stat.

Lederne må vekk

Et annet spørsmål angår alle de palestinerne som faktiske lever – ikke på Vestbredden eller i Gaza – men innenfor Israels grenser etter 1948. Og da er vi samtidig inne på en stadig pågående debatt her til lands, nemlig om Israel skal være en stat for sine innbyggere, eller en stat for jøder.

– Israel skulle være en stat for sine innbyggere. Den arabiske minoriteten skulle hatt akkurat samme rettigheter og plikter som meg. De skulle gjort militærtjeneste slik som meg etc. Det vi ser i dag, er diskriminering på mange plan, også økonomisk: Arabiske landsbyer mottar mindre overføringer enn jødiske, utdanningen deres er dårligere. Jeg vil ha en full, likeverdig innbygger. Men like fullt vil jeg ikke oppgi ideen om Israel som en stat for det jødiske folk.

– Og hvorfor opplever palestinerne i Israel stadig diskriminering på ulikt vis?

– Fordi vi ennå er truet. Det ser du overalt hver dag, folk er mistenksomme.

Nye ledere etterlyses. Shalev ser lite håp så lenge de som sitter, sitter.

– Arafat er ute av stand til å omstille seg fra frihetskjemper eller opprører til det å skulle være leder for en nasjon. Han var en terrorist, og han forblir en terrorist. Og Sharon? En primitiv liten mann med små tanker. Ute av stand til å omstille seg, han også. Han var en general, og han forblir en general, ikke det engang: en ’platoon commander.’ Han har ingen politikk. Hans eneste mål synes å være det å holde tiden ut, slik at historikerne ikke skal kunne skrive at han var mannen som trakk oss ut av territoriene. Jeg er dødslei disse gamle generalene som slår seg på politikk. Min ideal-statsminister er en liten mann med blyant bak øret, en administrator, en som er praktisk og vet hvordan å organisere.

Shalev klasker hendene på lårene og smiler: – Det er jo latterlig, hva? Politikerne skulle jo være de praktiske og jeg skulle være drømmeren, ikke sant? Men her sitter jeg og føler meg mye mer praktisk enn dem.