- Freden er ikke så langt unna
– Om man har virkelige følelser for fred, er ingenting umulig. Vi kan klare alt, sier forfatteren Mahmoud Shuqair.
Av Runo Isaksen, Øst-Jerusalem
– Nei, jeg klarer ikke å skrive nå for tiden. Situasjonen er altfor tøff. Og noen ganger tenker du: Folk ofrer blodet sitt, og her sitter jeg og skriver! Jeg føler meg skamfull, skjønner du? Men Edward Said sa: «Du må skrive om dette, ellers vil menneskeheten glemme. Du må lage et dokument.» Mahmoud Shuqair (62) er aktivt til stede i palestinsk litterært liv. Han har skrevet en håndfull barnebøker, fjernsynsdramaer og skuespill, men regner seg først og fremst som novelleforfatter. Men ingen palestiner kan leve av litteraturen alene, understreker han, og forteller om sin stilling som sjefredaktør for et kulturtidsskrift som utgis i Ramallah, og ikke minst stillinga som General Director i det palestinske kulturdepartementet.
– Det er et par måneder siden jeg var på kontoret i Ramallah sist. Du vet: Veisperringer, portforbud. Etter at intifadaen startet høsten 2000, reiser jeg ikke lenger på jobb daglig: Turen mellom Jerusalem, hvor jeg bor, og Ramallah, tar vanligvis ikke mer ti-femten minutter, men med alle de israelske veisperringene, tar den nå et par-tre timer. En forferdelig tålmodighetsprøvelse. Også Shuqair, i likhet med så mange andre palestinske forfattere, startet opp som en uttalt politisk forfatter. I dag regner han seg som mer eksperimentell, inspirert av kino, collage og moderne litteratur, og med fokus på det menneskelige, mindre på det rent politiske.
– I disse dager utgis det i Jordan en antologi over unge palestinske forfattere. Jeg har skrevet forordet. Dette er en ny generasjon som ikke er bundet til tradisjonen, de er veldig friske og frittalende, særlig kvinnene. Språket er nytt og moderne, de menneskelige følelsene er langt viktigere enn ideologi. Og dette er bra. Veldig lovende.
I fengsel
Shuqair er en mild og ettertenksom mann. Det er vanskelig å forestille seg at han har sonet dommer i israelske fengsler, men det har han. Fordi han ytret seg kritisk. Etter andre og siste dom, ble han i 1975 deportert til Libanon. Deretter bodde han mange år i Jordan og til sist tre år i Praha, før han fikk vende tilbake.
– Dette var i 1993, da Rabin lot tretti deporterte returnere. Jeg var med i denne første gruppen. Vi sitter på en moderne kafé i Øst-Jerusalem og snakker sammen. Litteratur og politikk. Jeg spør om Holocaust er kjent på palestinsk side.
– De intellektuelle har et veldig godt begrep om dette, og føler med israelerne. Vanlige folk? Vel, de har hørt om det. Noen av dem sier at Israel overdriver, at de bruker Holocaust som utpressingsmiddel, og for å dekke over egne voldshandlinger. Selv er jeg helt sikker på at jødene er ofre, at millioner av dem ble utryddet av nazistene. Men jødene er ikke ofre for palestinerne. Vi må ikke glemme at jødene har levd i arabiske land gjennom alle tider, uten problemer. Konflikten startet først med den sionistiske invasjonen fra slutten av 1800-tallet, fordi de ville ta jorda vår og kaste oss ut.
Selvmordsbomber
Jeg innvender at israelere flest faktisk føler seg som ofre for palestinerne, nærmere bestemt selvmordsbomberne.
– Og dette støtter jeg ikke. Jeg fordømmer disse aksjonene. De aller fleste palestinske intellektuelle sier akkurat det samme som meg. Likevel må vi spørre oss selv: Hvorfor drar disse menneskene ut og bomber seg selv og andre? Svaret er: Fordi de er ofre under den israelske okkupasjonen. Og fordi de ikke har andre våpen til å slåss med, ingen helikoptre eller tanks. Så jeg sier: Stans okkupasjonen, og det vil ikke lenger være noen selvmordsbomber.
Du foreslår en palestinsk stat som følger 1967-grensene?
– Ja, om de går tilbake til 67-grensene, tror jeg problemet vil være løst. Jeg peker på en utbredt israelsk redsel, nemlig at heller ikke en palestinsk stat etter 67-grensene vil være nok, at palestinerne vil skrike etter mer.
– Sant nok, noen palestinere, først og fremst blant fundamentalistene, har disse ideene om å frigjøre hele det historiske Palestina, inkludert Israel. Men jeg sier: Når en realistisk løsning kommer, og et godt liv, en palestinsk identitet, en palestinsk nasjon, da vil strømmen av unge på vei til fundamentalistene, som vi opplever i dag, stanse. Og fundamentalismens makt vil skrumpe inn.
Ring om Arafat
Shuqair rister smilende på hodet når jeg spør om man opplever særlig med intern palestinsk kritikk i disse dager. Synes han så at dette fraværet er et godt tegn?
– Hør: Vi pleide å kritisere Arafat før. Han er ingen profet, bare et menneske, med gode sider, men svake også, deler av politikken hans er bra, deler er det ikke. Men nå, når han sitter i husarrest og Israel truer med å kaste ham ut, da blomstrer våre nasjonale følelser igjen, og vi slår ring om ham. Selv de religiøse lederne sier de støtter ham nå.
– Om de religiøse lederne støtter ham er det vel et tankekors at selvmordsaksjonene fortsetter?
- Vel, de sa aldri at de ville stanse det. Men jeg tror at vi palestinere, etter denne okkupasjonen, må sette oss ned og tenke nøye gjennom situasjonen vår, vår politikk og våre programmer. Finne en ny metode for politisk kamp. Først og fremst: Skjønne at disse selvmordsaksjonene må stanse. Vi har en rettferdig sak, derfor må vi bruke gode metoder å kjempe med, slutte med metoder som ikke er menneskelige. Vi må begynne å diskutere med Israel, uttale klare meninger, understreke at de må stanse okkupasjonen slik at vi kan leve sammen. Da tror jeg at israelske fredskrefter vil bli sterkere og sterkere også. I dag er disse kreftene veldig svake.
Islam er arven
– Hvordan er så den religiøse situasjonen i Palestina? Er det for eksempel slik at alle religiøse er fundamentalister?
– Langt ifra. Vi har moderate religiøse som jobber for fred innenfor rammene av FN-resolusjoner og internasjonal rett. Majoriteten i Palestina går inn for realistiske løsninger. Og som du vet: Våre intellektuelle er stort sett sekulære og venstrevridde, de føler seg knyttet til den progressive delen av vestlig kultur; våre forfattere er influert av europeisk litteratur.
– Men dog: Fundamentalismen er der. Hvorfor?
– Der er grunner til at slike grupper vokser fram. Hovedgrunnen er uhyrlighetene til Israel og den vestlige verden, særlig USA. Når du føler at du ikke har noen beskyttelse utenfra, da må du beskytte deg selv, gå til din arv – og hva er min arv? Islam. Du kjenner sikkert fundamentalistenes budskap: ’Kom tilbake til islam, islam vil beskytte deg.’ I tillegg er det et økonomisk element her: Mange unge er uten jobb, de søker trygghet, og går til religionen. Men igjen: Når vi opplever framgang, større velstand og stabilitet, da tror jeg fundamentalistene vil bli kraftig svekket.
Ytre høyre
Shuqair er bekymret over ytre høyre i Israel, som ikke er interessert i å gi slipp på Vestbredden. Jeg innvender at ytre høyre tross alt er en minoritet i landet.
– Jo, men høyresiden sett under ett utgjør nå over femti prosent. Men de vil ikke kunne forhindre palestinerne i å fortsette sin kamp, jeg er redd det vil måtte bli mer blodsutgytelser, og så vil man, en eller annen gang i framtiden si: «La oss forhandle». Men jeg sier: «Hvorfor forhandler vi ikke nå med det samme?»
– Sharon er populær i Israel. Har Shuqair noen gode forklaringer på dette?
– Vel, fordi folket ikke føler seg trygge. Du vet, disse selvmordsaksjonene. Men denne regjeringa ønsker ikke fred. Du husker sikkert at det arabiske toppmøtet i Beirut la fram et fredsforslag, og hva svarte Sharon? Jo, han svarte med å rykke inn på Vestbredden. I virkeligheten ønsker Sharon disse selvmordsaksjonene, de gir ham påskudd til å invadere Vestbredden, gravlegge Oslo-avtalen og svekke de palestinske myndighetene. Og vi, vi gir ham denne muligheten.
Flyktningene
I Israel faller de palestinske 1948-flyktningenes krav om å få returnere, på steingrunn. Men Shuqair mener at også dette spørsmålet har en løsning.
– Om man har virkelige følelser for fred, er ingenting umulig. Vi kan klare alt. Mubarak, presidenten i Egypt, har allerede skissert en mulig løsning, han sa: «Vi har en løsning som palestinerne er enige i, ikke vær redd for demografiske endringer i Israel.» Denne løsningen innebærer at vi bare krever returrett for palestinere i Libanon, omtrent 300.000 mennesker. Og vi krever ikke engang å bosette dem i Israel, i stedet foreslår vi at Israel avser ti eller fem kilometer av landet fra før 1948, et par-tre landsbyer, som blir lagt under Palestina. Dette er en god løsning! I tillegg vil kanskje Israel godta ti-tjue tusen flyktninger, jeg tenker på familier som er splittet, og som kan samles igjen nå.
– Og hva med alle de andre flyktningene, i Syria, Jordan og så videre?
– Noen av disse vil komme til Palestina og bosette seg her, andre vil fortsette å bo rundt om i den arabiske verden. Ikke alle ønsker å komme tilbake. De har sine liv der de er. Om de har rett på kompensasjon? Selvfølgelig. Shuqair trekker pusten og smiler forsiktig: – Så jeg tror ikke løsningen er så langt unna. Men høyresiden i Israel er langt unna den.
© Runo Isaksen