Liana Badr/runo.no

Det fins ikke noe liv

- Ingen har noe liv her, det fins ikke noe liv i Palestina. Det eneste livet er å bli jaget, sier forfatter Liana Badr.

Av Runo Isaksen, Palestina / Klassekampen 10.10.03

Liana Badr er forfatter, filmmaker og generaldirektør for kunst i det palestinske Kulturdepartementet.

Og hun er oppgitt:

- Saken er at Israel ikke ønsker fred. De sier: ”Forhandling? Når dere stanser terroren.” For de vet at våre myndigheter ikke vil stoppe noe som helst, fordi de er uten myndighet over folk. Ikke har vi hær. Knapt nok politi: drept av israelerne. Og hvorfor skulle vi arrestere folk? For at Israel skal få konfiskere enda mer land? Nei, våre myndigheter har verken kraften til eller motivene for å utføre slike arrestasjoner. Snakk med folk på gata her i Ramallah, og de vil fortelle deg: ”Israelerne dreper oss, og du forventer at vi skal sparke i gang en borgerkrig?”

Israelske ekskrementer

Vi sitter på Badrs kontor, i femte etasje i Kulturdepartementet. Et kontor uten pc eller telefon, og med helt enkle møbler. Dette var da stusselig?

- Du vet, de israelske soldatene holdt hele denne bygningen fra mars til september i fjor. De ødela alt, smadret møbler og pc-er. Og da vi kom tilbake etter den første tilbaketrekningen, du vil ikke tro det: Hele kontoret her fløt av ekskrementer. Og jeg gikk i gang og filmet alt sammen, laget en film som nettopp ble vist på kinoen her i Ramallah: The Siege. Ok, vi ryddet opp, og de kom tilbake, fire-fem ganger, og hver gang med nye ødeleggelser. Sånn lever vi her. Hva slags liv er det? Ingen har noe liv her, det fins ikke noe liv i Palestina. Det eneste livet er å bli jaget, ha militærjeeper rusende rundt huset, alle slags nedverdigelser.

Badr reiser seg, går bort til vinduet og peker.

- Hele Ramallah er omringet av jødiske bosetninger. Se du den høyeste toppen der borte? Bosetningen Pesagot. Folkene der skyter. Hører du en fugl, får de panikk og begynner å skyte. Selv bor jeg rett der borte, til venstre. Så nær bosetningen. Mange i nabolaget er drept. Så hvordan kan jeg snakke om meg selv som forfatter? Jeg føler ikke at jeg snakker med deg som forfatter eller som direktør, men som overlever. Mitt mål er å overleve. Jeg har ikke målsetninger sånn som før i tiden. For jeg føler ingen sikkerhet, føler ikke at jeg kontrollerer noe som helst.

Litterære målsetninger

En gang hadde Liana Badr litterære målsetninger. Hun ble født i Jerusalem i 1952, og vokste opp der og tidvis i Jeriko, hvor faren drev en legeklinikk. Under seksdagerskrigen i 1967 flyktet hun med faren og sine fire småsøsken til Amman.

Med ett slag var alt tapt, og hele familien flyktninger. Badr engasjerte seg snart i motstandskampen, og giftet seg med en annen aktivist, ikke ukjente Yasser Abed Rabbo, mangeårig minister under Arafat.

Etter Black September (1970) havnet hun i Beirut, jobbet som journalist og som frivillig i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila, særlig jobbet hun for kvinnenes kår. Hun fikk barn, og begynte å skrive. I 1982, da palestinerne ble drevet ut av Beirut, dro hun til Damaskus.

- Enda en gang mistet jeg alt jeg eide. Men jeg skrev videre i Damaskus. Jeg intervjuet en haug med flyktninger. Jeg ville kort sagt bygge opp igjen det som er knust for oss. Jeg så at israelerne alltid vil jage oss og utslette minnene våre, kutte opp livene våre, så jeg tenkte: Jeg kan gjøre det motsatte, jeg kan redde livene – ved å huske.

Et eget prosjekt

Etter kontroverser mellom PLO og de syriske myndighetene, dro Badr i 1987 til Tunis. Og skrev videre. Og følte tydelig at hun hadde et eget prosjekt.

- Et historisk prosjekt. Jeg ville skrive den palestinske historien sett med kvinneøyne. For i tidligere palestinsk litteratur ser du egentlig ikke kvinnen. De er der som sekretærer, mødre og søstre, men ikke som mennesker.

En rekke bøker har hun rukket å utgi, mange av dem oversatt til en rekke språk. Og så, i 1994, fikk hun endelig vende tilbake. Og bosatte seg sammen med mann og barn i Ramallah.

- Før, i eksil, levde jeg i et stort fengsel utenfor. Nå sitter jeg i et lite bur innenfor. Jeg har familie i Jerusalem, men kommer meg ikke dit, for veien er stengt. Og skriving? Jeg har bare utgitt én diktsamling i løpet av disse ni årene. Da jeg kom kunne jeg ikke skrive noe som helst, for jeg visste ikke noe om hjemlandet, etter 27 år i eksil. Jeg måtte oppdage det, gjennom jobben her, og gjennom filmene jeg laget: Da treffer jeg mennesker og steder. Men nå, når jeg prøver å skrive, så finner jeg ikke fred. Under eksistensiell trussel er det vanskelig å konsentrere seg. Den israelske forfatteren Amos Oz sa til meg: ”Du er forfatter, du må fortsette å skrive, det er mange ting i livet.” Men for meg er det ingenting i livet. Skulle jeg for alltid sukke og klage over hva israelerne gjør med meg? At israelske soldater, på mine sønners alder, river fra meg ID-papirene og slenger dem i bakken, flirer meg opp i fjeset? Hvordan kan jeg i det hele tatt skrive om livet mitt?

Pisker opp frykt

I 1994 trodde Liana Badr virkelig på fred. Og nå?

- De startet straks med å konfiskere land, kutte trær. Jeg sier ikke at folk i Israel er onde som individer, men de er kontrollert av en regjering som pisker opp frykt i dem, sånn at de ikke kjenner oss. Saken er at der ikke fins noe sivilt samfunn i Israel. Hadde det eksistert, så ville vi sett det samme som i USA under Vietnamkrigen: massive protester.

- En rekke israelske forfattere protesterer?

- Vel, de israelske forfatterne er ikke modige nå. Mange av dem er mine venner, men de kommer alltid drassende med sionismen sin. Men hva skal vi med slike totalitære systemer? Nei, man skulle ha flerkulturelle samfunn. Du spør om palestinsk identitet. Jo, den er nettopp flerkulturell. Det gamle Palestina var et sted for alle folkeslag og religioner, og jeg føler meg knyttet til dem alle. Mens denne sionismen, den er en vestlig og egosentrisk form. Paradokset er at om sionismen hadde oppstått her, så ville den ikke vært som den er. Før sionismen fikk jøder bo fredelig her. Hadde de ikke startet med å ville dominere over alt og alle, så ville alt sett annerledes ut. Og når vi skriker: ”Dere undertrykker oss”, da blir folk i Israel forbauset, for de tror de er et strålende folk.

Generasjon uten håp

Sionismen vil ikke overleve, slik Badr ser det. En ny ung israelsk generasjon vokser opp, og de er ikke knyttet til Herzl, de er fokusert på å leve. Hva så med de unge palestinerne?

- Ja, hva tror du? Vi snakker om unger som nektes å passere checkpoints, som ser sine egne foreldre bli nedverdiget igjen og igjen. Og du vet: De som startet denne intifadaen var unger under den første. Sannheten er at vi nå oppdrar en generasjon uten håp. Så jeg sier som mange ganger før: Der fins ingen annen utvei enn reelle dialoger. Det eneste vi ønsker, er vår frihet.

Billedtekst: Når de kutter ned trærne våre og konfiskerer stadig mer land, hva forventer de: At vi skal kontrollere våre terrorister? Det er en vits. For det er Israel som skaper terroristene, sier Liana Badr.