Jobber med virkeligheten
– Jeg var alltid så optimistisk, jobbet alltid for fred. Nå vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal skrive mer. Når jeg ser hva som skjer i Jenin, hvordan kan jeg snakke om fred, spør Hanan Awwad.
Av Runo Isaksen, Øst-Jerusalem 22.04.2002
– Min søsters hus i Ramallah er knust. Selvfølgelig vil vi ha fred og leve et normalt liv – hvem vil ikke det? – men det er vanskelig nå, veldig vanskelig. Det er Hanan Awwad som sier dette, formannen for Palestinian PEN, med sete i Øst-Jerusalem. Hun jobber dermed for ytringsfrihet generelt, og for å ivareta de intellektuelles rettigheter spesielt. Awwad har også utgitt noen poesibøker selv. Jeg innvender at intellektuelle på israelsk side sier akkurat det samme: Også der hungrer man etter fred. – Problemet er at begrepet om fred ikke er det samme. De aller fleste israelere snakker om fred, vel og bra, men de snakker ikke samtidig om land. Og fred uten land er umulig. Jeg er veldig skuffet over de israelske forfatterne, som er helt stille i denne situasjonen. Hva betyr stillheten deres? Og hvorfor snakker de ikke om 1948-flyktningene, tror hun? – Noen av dem sier: Hvorfor skulle flyktningene komme hit, de har jo sine liv der hvor de bor. Men i bunn og grunn er de redde for demografiske endringer. Men jeg mener: Er du en forfatter som slåss for rettferdighet, da må du slåss for rettferdighet for alle. Saken er enkel nok: Vi hadde et land, men mistet det. FN-resolusjonen er temmelig klar på dette punktet, og må tre i kraft. Så er det er spørsmål om hvordan. Men alle problemer har sin løsning. Det er bare det at Israel ikke vil ha noen virkelighet, punktum.
Trenger beskyttelse
– Hva kan PEN bidra med i denne situasjonen? – Først og fremst prøver vi å beskytte våre forfattere, en veldig vanskelig oppgave. En eldre forfatter, Barghouti, fikk nylig hjerteattak på grunn av depresjonen, han sitter nå isolert i huset sitt, får ikke flytte seg. Nord på Vestbredden vet vi at en del forfattere har blitt skadet, men det er ingen lett oppgave å få oversikt over situasjonen. Vi ringer til dem, men av og til er telefonene kuttet, strømmen kuttet. Awwan trekker pusten og fortsetter: – Dessuten jobber vi utad, prøver å samle alle gode krefter i en felles sympati med palestinernes lidelser, og for å få satt en stopper for okkupasjonen. Heller ikke dette er noen lett oppgave, du vet hvordan internasjonale organisasjoner må balansere ulike hensyn, her må de tenke på Israel også, men det er ikke rettferdig, okkupanter er ikke likestilt med okkuperte. Det er vi som møter overgrep, det er vi som trenger beskyttelse. – Hvordan er kontakten med israelsk PEN for tiden? – Det er ingen kontakt. De gjør ingen ting, er stokk konservative, imot alt palestinsk. Den gangen jeg søkte om å få opprette palestinsk PEN, reiste de seg og ropte: «De er ikke skribenter, de er terrorister!».
Solid grunn
Awwan mener at forfattere har et helt spesielt ansvar i krisetider, for å holde spiriten oppe i befolkningen. Så hva skriver de palestinske forfatterne om i disse dager? Skriver de om selvmordsbombere, for eksempel, et emne som bekymrer den vanlige israeler ikke så rent lite? – Vel, vi konsentrerer oss hovedsakelig om okkupasjon og motstand. Motstandspoesi går side og side med kampen for frigjøring. Vi kan ikke gi leseren en blomst og si: «Alt er ok». Vi må forholde oss til virkeligheten, og samtidig prøve å visualisere en bedre framtid. Joda, der dukker opp en del slagordsmessig poesi, men de aller fleste jobber fremdeles seriøst med litteraturen som kunst. De aller fleste jobber også innenfor Oslo-avtalens ånd, og forholder seg til Palestina ikke som det britiske mandatområdet, men 1967-grensene, inkludert Øst-Jerusalem. Awwan etterlyser en kritisk skole som kan studere litteraturen under denne andre intifadaen. Selv har hun, som doktor i litteratur, begynt å snuse på emnet. Og hva har hun funnet så langt? – Det handler mye om barnas steiner og sår. Om land, soldater, ydmykelser. Men samtidig en veldig høy spirit: Vi skal vinne. Vi står på solid grunn i kampen for rettferdighet – et viktig ord her. Og alle forfatterne sier mer eller mindre det samme? – Selvfølgelig ikke. Dog, en felles grunn finnes jo: Identitet, undertrykking, frigjøring. Ingen forfattere kan være uenige her. Men måten hver enkelt forfatter ser alt dette på, varierer sterkt. – Finnes det noen kritisk opinion? Noen som skriker ut om korrupsjon, for eksempel? – Under statsterrorismen vi opplever i disse dager, slår de aller fleste ring om Arafat. For å kritisere må man også ha innsikt og viten. Og det er viktig å skjønne hvor vanskelig den politiske situasjonen er, hvor kraftig undertrykt Arafat og lederskapet faktisk er. Vi så mer av intern kritikk før denne okkupasjonen.
Litteraturens rolle
Palestinian PEN har nylig utgitt en samlet oversikt over alle israelske anslag mot media under intifadaen. Selv er Awwan mest tilfreds med hva de har klart å bygge opp av internasjonale kontakter. – Så langt har vi arrangert syv internasjonale litteraturfestivaler, hvor utenlandske forfattere kommer hit og møter våre. Vi jobber ikke med slagord, men med virkeligheten. Du vet, mange som kommer hit, gjør det med forståelse fra den andre siden, og de utbryter: «Jøss, det er jo et folk her, med en levende kultur!». Når jeg reiser utenlands, møter jeg ofte mennesker som sier: «Si meg, dere palestinere, kan dere elske? Kan dere leve et normalt liv?». Så dette internasjonale arbeidet er veldig viktig, i menneskelig forstand. Å forstå ting som de er. Se mennesker som de er. Bygge opp forståelse. Du spurte meg tidligere hva litteraturen kan utrette. Vel, litteraturen kan utrette veldig mange ting, veldig mange.
© Runo Isaksen