Etgar Keret/runo.no

Midtøsten er et forvarsel

– Midtøsten flyter over av crazy motherfuckers, you know, sier Etgar Keret, den aller hippeste israelske forfatteren for tiden. Han mener Israel er ekstremutgaven av Europa.

Av Runo Isaksen, Tel Aviv 29.04.2002

Norske forlagsfolk og litteraturinteresserte, merk dere navnet: Etgar Keret (35). Dette er forfatteren alle israelere peker på, så vel forfatterkollegaer som mannen i gata. Bøkene hans selger i vanvittige opplag, novellene filmatiseres dusinet fullt, og nylig gikk han til topps i en obskur rapport fra bokhandlerkjeden Steinmatzky: Kerets bøker er de som stjeles mest.

– Mine lesere leser vanligvis ikke litteratur. Mange av dem har ikke så mye penger å rutte med heller. Jeg tror jeg har blitt såpass populær fordi jeg skildrer de unges virkelighet som den er. Og du vet, her i Israel er det ikke kult å si: Jeg skriver bøker som også er morsomme å lese. Vi lider under Thomas Mann-syndromet. Men jeg er dødslei den klassisk pompøse forfatteren, den bibelske profeten med sine politisk korrekte venstreideer, der han sitter i dressen sin, med pipa si, Davidtårnet i bakgrunnen, og erklærer: 'Jeg tror at den eneste løsningen på Midtøstenkonflikten er …' Min generasjon vokste opp til disse bildene, og visste det var bullshit. Jeg mener: Det finnes andre måter å være dyp på.

Offermentaliteten

Fire timer tilbringer vi sammen på en kafé i Tel Aviv. Keret snakker og snakker, jeg nikker og smiler og humrer. Dette er en fritenker, en skarp og vittig en.

– Det som virkelig plager meg, og gjør meg veldig uklar politisk, er det faktum at Midtøsten flyter over av crazy mother-fuckers, you know. Arafat er sprø og Sharon er sprø, og de representerer begge et folk som er sprø. Dette er den triste sannheten. Om Vesten vil vite hvilken vei utviklingen går, skal de kaste et blikk på Israel, og så vil de skjønne hvor elendig deres stilling er. Dette er en europeisk kafé, menneskene tenker at de kan jumpe inn på bussen og så, vips, er de i Paris – bare i mer ekstrem grad. Vi bruker make sko som dere, bare at vi piler bortover gatene. Selv palestinakonflikten er i virkeligheten ikke annet enn en ekstrem utgave av konflikten mellom den rike og den fattige verden.

Keret skrev nettopp en artikkel for tyske Die Zeit, med tittelen: «Hele verden er imot oss.»

– Etter Holocaust har vi jøder sett oss selv som de ultimate ofre. Om noen prøvde å moralisere overfor oss, sa vi bare: 'Jaha, og hvor var du da Holocaust herjet?' Jeg trodde at denne holdningen var i ferd med å dø ut, men den er vekket til live igjen nå, under Sharon. Og det store problemet med denne offerrollen, er ideen om at ingen annen lidelse er som din egen. Dermed har du ikke rom for empati overfor andre. Hvis en palestiner sier: 'De ødela huset mitt,' svarer du bare: 'Kaller du det der ødeleggelse? Bli med meg til Polen, så skal du få se hva som skjedde med mitt hus.' Vi var i ferd med å bli kurert, og ga hele offerrollen til palestinerne, som nå bruker en veldig typisk jødisk retorikk. Det er stor likhet mellom oss, vet du. Vi har begge en temmelig fucked-up historie, og vi bruker begge denne historien som et skjold for å unngå empati overfor andre.

– Og hvordan kommer så denne offerrollen til uttrykk på palestinsk side?

– La meg ta en omvei: Det fins ikke en eneste arabisk skolebok som omhandler Holocaust. Hvorfor? Fordi det ville bety en detronisering av hele ideen om deg selv som det ultimate offer. Jeg har nære palestinske venner, veldig smarte og oppvakte, og når jeg nevner Holocaust, sier de: 'Ja, jeg hørt om det der. Men det var bare 4000 som ble drept.' Det er en forsvarsmekanisme, skjønner du? Og vi ser det samme her i Israel også i disse dager. Når noen peker på tragedien i Jenin, som er helt forferdelig, utbryter vi i refleks: 'Hvordan kan du snakke om Jenin, når …'

– Kan også selvmordsbomberne forklares i dette lyset?

– Hør, en amerikansk produsent kastet penger etter meg og ropte: 'Lag en film om en palestinsk selvmordsbomber og en jøde, to parallelle historier.' Og jeg sa: 'Jeg kan ikke skrive om en selvmordsbomber, jeg vet ærlig talt ikke hva som rører seg i skallen hans, for meg er han bare a crazy guy.' Du vet, noen av novellene mine er oversatt til arabisk, og jeg får positive reaksjoner på det der, at jeg ser palestineren som den andre, at jeg altså ikke bruker den tradisjonelt nedlatende vestreving-stemmen, men heller sier: 'Det er andre folk her også, de er veldig, veldig sinte, men jeg kan ikke fortelle deg nøyaktig hva de vil.'

Noe annet blir det hvis vi ser nærmere på en del palestinsk retorikk, mener Keret, og prøver å lese hva den rommer.

– En kjent palestinsk intellektuell sa: 'Midtøsten var alltid som en fotballkamp, og vi palestinerne var alltid ballen.' Slike uttalelser har veldig sterke og farlige moralske konsekvenser. For hvis du er ballen og kommer til på knuse en nese, er du jo uten skyld, fordi du er uten kontroll. Så hvis du er selvmordsbomber, hvordan skal noen kunne dømme deg? Sannheten er at du vil finne ytterst få palestinere som ikke betrakter selvmordsbombere som sjahid (martyr). Selv de som er imot en sånn form for kamp, vil aldri si: 'These are mad mother-fuckers, you know.' Selv de har sterk empati for selvmordsbomberne. For meg er dette et veldig, veldig jødisk syndrom: Vår smerte er så stor at ingen skal komme her og dømme over våre handlinger.

Keret nipper til den for lengst kalde teen, trekker pusten og fortsetter: – Mange israelere reagerer sterkt når palestinerne setter opp sine dødslister, og inkluderer selvmordsbomberne. De forstår ikke det enkle faktum at palestinerne faktisk ser disse bomberne som ofre, for logikken deres sier: 'Uten Israel her ville disse vært i live.' Selvmordsbombere er altså noe de ikke kan kontrollere.

Skolen er en nøkkel

Folkemord. Etnisk rensing. Dette er to faste innslag i så vel palestinsk som israelsk retorikk. Men hvorfor?

– Redselen for folkemord er veldig sterk på begge sider, helt klart. Selv har jeg en mor som mistet hele familien i Warszawa-gettoen, far min mistet søsteren sin under Holocaust, så også jeg føler denne redselen innimellom. Men da klapper jeg meg på kinnene og roper: 'Kom deg ut av denne dritten.' Faktisk har jeg et stadig tilbakevendende mareritt: Kjæresten min og jeg er pølseselgere på jernbanestasjonen i Frankfurt, og hun sukker: 'Synd du skriver på et utryddet språk, ellers kunne vi kanskje overlevd på pennen din.' Og du ser det nå også, angående Jenin, hvor palestinere roper: 'Etnisk rensing.' Og vi, etter bomben i Natanya: 'De dreper oss.' Og det til dels riktig også, for de dreper oss faktisk fordi vi er jøder, punktum. Jeg mener: Hadde de blåst opp en israelsk palestiner, ville de blitt oppriktig lei seg.

Fred. Fredsavtale. Er det ikke slik at kimen til reel fred må bygges opp nedenfra, mens alle disse avtalene befinner seg i en høyere sfære?

– Helt klart. Om jeg var tvunget til å skape fred, ville jeg si: 'Jeg vil ha internasjonale observatører hit, ikke for å sjekke om palestinerne har våpen, de kan ha så mye våpen de bare vil, men for å overvåke skolene deres.' Altså: Jeg vil påse at ethvert palestinsk klasserom har et kart hvor Israel faktisk eksisterer, og jeg vil at de skal lese om oss i skolebøkene sine. For alle disse avtalene dreier seg alltid om territorier, men territorier er ingenting, det som virkelig teller, er kvaliteten inni hodene våre.

Og hva er palestinerens bilde at jøden, slik Keret ser det?

– For dem er Israel en ond enhet, ikke engang et land. En haug med europeisk søppel, radioaktivt dritt dumpet her, og som nå forgifter hele området. Jeg har selv hørt ledende palestinske religiøse uttale på Al Jazeera at jødene er etterkommere av aper og griser, at de er uten historie, en slags genetisk feil. Så det holdet bare ikke å si til Arafat at du får ditt og jeg får datt, for ingenting har endret seg etter Oslo. At Arafat fikk fredsprisen er en stor vits. Han gjør ingenting for at folket hans skal se at det fins andre mennesker her, og at de fortjener å leve, de også.

Ifølge Keret snakker begge parter i slagord: 'Vi vi ha fred!' Men haken er at få er villige til å si: 'Jeg har et problem, men han har et problem også.' På samme måte som ingen av partene lenger ser den andres innrømmelser som kompromisser.

– Ingen her ser på en eventuell enighet om 67-grensene som et kompromiss. Men palestinerne kunne faktisk ha krevd 1948-grensene, de kunne bedt oss dra tilbake til Europa. Og på vår side: Om noen i 1975 hadde stått fram og erklært: 'Vi skal gi bort halve Jerusalem,' ville vi flirt ham opp i ansiktet.

Grenseoppgang

En annen bekymring blant mange israelere: Selv med en palestinsk stat som følger 1967-grensene, vil de rope etter mer.

– Vel, de fleste israelere tror virkelig at om vi går tilbake til 67-grensene, vil palestinerne bli glade. Det tror ikke jeg. Om du spør meg hva jeg tror palestinerne ville betrakte som en rettferdig løsning, vil jeg si: Å sparke oss tilbake til Europa. Jeg har hørt mer enn en palestinsk politiker si: 'Israel er den tredje korsfareren. Innimellom dukker det opp slike korsfarere, de klamrer seg fast en stund, men forsvinner alltid til slutt.' Mange palestinere ser det slik. Likevel vil jeg heller gå tilbake til 67-grensene, og så heller sloss for å overleve. Da er jeg i det minste frigjort fra den moralske forvitringen okkupasjonen innebærer. Min største frykt er ikke selvmordsbomberne, selv om de er skremmende nok, men å bo i et land det ikke er verdt å bo i. Så jeg tror ikke 67-grensene vil bety fred, men kanskje kan noe av det verste sinnet dempes.

Og så er det flyktningene etter 1948. Palestinerne hevder de har rett til å vende tilbake. Stemmer kanskje ikke dette?

– Aller først vil jeg si: I forhandlinger ber man alltid om mer enn man vet man får. Ingen israelsk statsminister, selv ikke Barak, har åpenlyst sagt: 'Jeg er villig til å gi halve Jerusalem.' Likevel vet veldig mange her at dette vil komme til å skje. På samme måte har jeg aldri hørt noen palestiner si: 'Jeg er villig til å gi opp retten til å returnere.' Selv om de vet at de vil måtte gi opp dette kravet.

– Like fullt har de da en moralsk rett til å returnere?

– For meg er alt dette snakket om moral ren bullshit. Jeg mener: Dette var tross alt en periode hvor folk drepte hverandre. Palestinere drepte jøder også. La meg ta et eksempel fra litteraturen: Det var denne mannen som fikk to hester stjålet, så han satte i gang med å sloss for sin moralske rett, bygde opp en hær, brente ned byer, helt til Cæsar grep inn og sa: 'Du må stoppe, folk dør, hva er det du vil, egentlig?' Og denne mannen svarte: 'Jeg vil ha hestene mine tilbake.' Cæsar ristet på hodet og sa: 'Kjære deg, hestene dine har vært døde i ti år nå.' Hvorpå mannen svarte: 'I don’t give a fuck, jeg vil ha hestene tilbake.' Og dette er virkelig den palestinske situasjonen: De vil aldri få hestene sine tilbake.

– Og hva er mulighetene da?

– Vel, en løsning her kan ikke basere seg på moral, bare pragmatikk. Saken er at begge har rett og begge har feil, begge er ofre og begge er overgripere. En løsning må basere seg på kompromisser. Folk må komme med fra det store treet som heter Absolutt rettferdighet, kikke seg rundt og spørre: 'Hva slags løsninger fins som vi kan leve med?' For i dag har ikke palestinerne muligheten til å leve et verdig liv, med alle våre veisperringer, soldater, tanks som krasjer inn i stuene deres. Så om de sier: 'Jeg vil leve nå, jeg har mistet huset mitt og får det ikke tilbake, men jeg skal få et annet hus,' så er det en veldig god sjanse. Men om de sier: 'Jeg vil ha min moralske rett,' vil de aldri få det. Å bringe flyktningene tilbake ville ende i borgerkrig, helt sikkert. Og jeg sier: Om du ikke vil oppgi krava, men la ungene dine fortsette å drepe unger i Israel, da er du en fucked up person. Du har veldig gode grunner til å være fucked up, men du er fucked up like fullt.