Drømmen om å glemme
Jeg føler meg lammet. Unngår å se nyheter. Du vet, vi eldes så fort her, fra en nyhetssending til den neste. Vi blir minnet på døden så ofte.
Av Runo Isaksen, Tel Aviv fredag 05.04.2002
Dorit Rabinyan (29) har, sin unge alder til tross, rukket å bli et kjent navn i hjemlandet. Og hennes to romaner oversettes til stadig nye språk. Jeg møter henne på kafé i Tel Aviv, hennes hjemby. Hun er nylig tilbake etter en ny runde med bokpromotering utenlands.
- Når jeg er på reise, savner jeg selvsagt kjæresten min og vennene mine her hjemme. Men jeg gleder meg aldri til å komme tilbake. Det føles som å ha tilbakelatt en som er kjær, men alvorlig syk.
Hun tenner en sigarett og slår ut med hendene.
- Dette kunne vært sånt et vakkert land, vi kunne vært som spanjoler. I stedet har vi skapt oss et veldig kynisk og materialistisk samfunn. Sånn sett kan jeg faktisk forstå settlerne på en måte, de vil tilbake til røttene, til jorda. Men misforstå nå ikke. Settlerne er hjernevaska. Jeg fatter dem like lite som jeg fatter en gal. Og jeg tror at uten dem ville kanskje alt det forferdelige som skjer nå, ikke ha hendt. Settlerne er selve hovedspørsmålet.
Det andre Israel
I Israel, som i Norge, er det lang tradisjon for å skrike «Hvor er forfatterne?» hver gang en krig bryter løs eller en krise spisser seg til. Selv får Rabinyan minst tre-fire slike henvendelser i uka.
- Men hør, jeg er akkurat like skamfull og forvirret som folk flest. Jeg trenger noen som kan snakke til meg. Joda, det er sant at mange av de eldre forfatterne fremdeles uttaler seg i øst og vest, en mann som Amos Oz har alltid sannheten parat i lomma. Men for meg er ingenting lenger svart og hvitt, alt er nyanser av grått. Selv min klare venstreholdning er glidende, fordi samfunnet selv er glidende. Om Amos Oz kan kalles en slags profet, vel, så er det fordi han ser seg selv som en. Selv gjør jeg motstand mot en sånn type forfatterrolle, den hører fortida til, til nasjonsbyggingens tid. Jeg er bare et menneske, der finnes langt visere mennesker enn meg, mennesker som virkelig har studert problemene.
Folk flest ser ikke lenger på en forfatter som en vismann, ifølge Rabinyan, og heldigvis for det. Og litteratur har ikke lenger med nasjonsbygging eller identitetsskaping å gjøre:
- Jeg har mer enn nok problemer med min egen identitet, forklarer hun.
Jeg undrer: Hva er egentlig jødisk identitet, om noe slikt finnes?
- Noe slikt eksisterer ikke. Faktisk finnes det seks millioner identiteter og definisjoner av hva en jøde eller israeler er, summen er lik folketallet. Vi er en veldig splittet nasjon. Jeg selv, som sefardim (orientalsk jøde; Rabinyans familie utvandret fra Persia på slutten av 60-tallet), føler fremdeles at det eksisterer et markant skille mellom de europeiske jødene, askenazim, og oss orientalske. Fremdeles er de de rikeste og mektigste. Vet du hva man kaller oss? Jo, det andre Israel. Og det er dette andre Israel jeg skriver om i bøkene mine.
Peker finger
- Jeg føler at verden er trett av oss. Jeg vil ikke si fiendtlig innstilt akkurat, og i alle fall vil jeg ikke snakke om noen ny antisemittisme, det er helt feil ord, men anti-Israel, helt klart, særlig i Europa. Du vet, Europa er så opphengt i prinsipper, men det hjelper bare ikke å fordømme Israel hele tiden. Europa har en rolle å spille, men bruker den ikke, peker bare finger og sier: Du er stygg, du er stygg! Akkurat som en lite unge. Men vent, jeg sier ikke at vi har rett. Det er ingen rett.
Og hva, undrer jeg, er løsningen da, slik hun og hennes generasjon ser det?
Rabinyan smiler: - Det der var et veldig stygt spørsmål, vet du hvorfor? (Jeg rister på hodet.) - Fordi der ikke finnes noen løsning.
- I så fall, drar jeg på det, - hva ville dette bety for framtiden?
Hun tenner en ny sigarett.
- Ok, det vil bli en palestinsk stat. Det vil bli fred, en veldig nervøs og skjør fred. Og dette som skjer akkurat nå, med våre tropper dundrende over Vestbredden mens stadig nye selvmordsaksjoner sprenger seg og andre i lufta her inne i Israel, skaffer ingen nye argumenter, det vil bli det samme. Men det er vanskelig med terrorisme. Du vet, hæren rykker inn i Ramallah - og det er synd, jeg støtter det ikke - men hvorfor? Jo, for å gjøre Arafats jobb. Men det er en håpløs jobb, for selv om vi klarer å ta en terrorist, så skaper vi samtidig en ny. I virkeligheten driver vi akkurat nå og skaper en hel ny generasjon av terrorister.
Hammer i skallen
Under Oslo-prosessen, i tiden før siste intifada brøt ut høsten 2000, var livet så annerledes, minnes Rabinyan. Alt virket så mye mer optimistisk da. Folket valgte Rabin, han fikk fart på fredsprosessen. Hun må smile når hun tenker tilbake på den tiden og hvor lykkelig hun var. Så trekker hun på skuldrene.
- Men man kan ikke gå rundt og være redd hele tiden. Faktisk oppfører jeg meg ikke særlig annerledes enn før. Ikke fordi jeg er spesielt modig, langt ifra, men det er en form for eskapisme. Selv reiser jeg med buss, men til deg sier jeg: Ikke reis med buss! Og på bussen sitter vi da med øretelefoner og musikk på full guffe. Eskapisme, joda, selv om jeg innser at også eskapisme har sin pris og sine grenser.
- Så her i Tel Aviv danser de unge seg gladelig ubekymret gjennom natten, akkurat som mytene vil ha det til?
- Vi danser, men det å danse er ikke egentlig å ha det moro. I virkeligheten er det å få en hammer dunket i skallen igjen og igjen, inntil man er helt tom.
Aldri, forsikrer Rabinyan meg, aldri hadde hun forestilt seg at hun skulle begynne å drømme om å flytte bort. Men hun drømmer om det nå.
- Jeg ber ikke om annet enn normalitet. Et vanlig, normalt liv. Å kunne glemme overlevelse. Å kunne leve, rett og slett. Men nå, nå drømmer jeg om et annet sted, et annet land.
- Og hvilket land skulle det i så fall være?
Rabinyan setter øynene i meg. - Et land uten historie.
© Runo Isaksen