Bassima Takrori/runo.no

Et sinne som bare vokser

Situasjonen palestinerne er i får oss til å glemme at vi selv er et samfunn, og at vi har våre egne, interne problemer, sier den palestinske forfatterinnen Bassima Takrori (22).

Av Runo Isaksen, Palestina / Klassekampen 13.10.03

En kafé i Øst-Jerusalem, en muezzin som kaller inn til bønn ikke langt unna, et engasjert ansikt framfor meg, kommet for å snakke om sin egen skrivning, og det å være ung palestinsk forfatter i disse tider. Etter debuten i fjor kom folk stormende og sa: ”Det er din første roman og så skriver du ikke om Palestina!”

- Som forfatter er jeg mye mer interessert i det sosiale liv enn i politikk. Vi leter alltid etter et sted å få vår sak løst, og dette får oss til å glemme at vi selv er et samfunn, og at vi har våre egne, interne problemer. Vi tenker bare på Palestina, vårt frie land, vår kamp. Men om du tenker litt etter: Å bygge opp ens samfunn er første steg på veien mot nasjonen. Og det er hva jeg prøver å si, eller behandle, i skriveriene mine.

Indre vold

Og da starter man på familienivå, personnivå

- Ja. Å få bedre forståelse for hvordan vi faktisk lever. Alt her er ”messed up”, det finnes ingen regler for noe. Fordi vi er vant med at regler er noe som er trædd nedover hodene våre av Israel. Du bor i et land som ikke er ditt…, det er ditt, men du føler det ikke sånn. Og dette skaper en vold inni deg som du ikke blir kvitt.

Så når den dagen kommer at Israel trekker seg ut og den palestinske staten oppstår?

Takrori smiler.

– Om den dagen kommer… Da vil vi se en rekke sosiale problemer, ja. Hvis vi ikke prøver å jobbe med dem nå. Problemer som vold og aggressivitet. Fiendtlighet overfor autoriteter. Du vet, da de palestinske myndighetene kom tilbake hit i 1994, da var det stor jubel helt først. Men etterpå, da de begynte på de jobbene myndigheter tross alt skal gjøre, med politi, skatter og sånt, da klarte ikke folk å forholde seg til det.

Alene og uavhengig

Takrori er langt fra bare forfatter. Hun studerer sosiologi ved universitetet i Betlehem, hun er avisskribent og hun driver sosialt arbeid blant ungdom i Betlehem og Jerusalem. Men som forfatter: Føler hun at hun blir lyttet til og respektert? Og føler hun seg fri?

- Dette vil sikkert skuffe deg, men folk her er ikke så opptatt av lesning eller forfattere. Før Oslo-avtalen var bøker forbudt her. Så vi er ikke oppvokst med noen lesevane. Fri? Jeg føler ingen barrierer når jeg skriver. Men du vet: Jeg er ikke tilknyttet noe politisk organ, Hamas eller noe, jeg er alene og uavhengig, så de bryr seg ikke om meg og det jeg skriver. Men om jeg skulle komme til å touche borti noe av det der, da vet jeg at alle ordene mine ville bli vurdert.

Unngikk situasjonen

Romanen hennes, A Seat for the Absent Woman (foreløpig uoversatt), betegner hun selv som psykologisk. Det handler om relasjoner, familien. Palestina er ikke så tydelig til stede, mer som bakgrunn: checkpoins, den første intifadaen. Var dette et bevisst valg?

- Ja, jeg unngikk bevisst å skrive om situasjonen direkte. Det palestinske forfattere skriver i dag skulle vært oversatt og lest utenlands, for selv vil du ikke leve i denne situasjonen og så måtte lese om den også. Tenk deg at du har vondt i foten, og så kommer far din sier: ”Du har vondt i foten, kjære sønn.” Og så mor di: ”Å, du har så vondt i foten, gutten min.” Og når du ser på tv, ser du programmer om folk med verkende føtter. Og når du leser bøker, har hovedpersonen så vondt i foten. Og når du spiser, får du mat spesiallaget for dem med verkende føtter. Og da, hva vil du føle da? Du hater føtter!

Takrori ler mens hun fortsetter:

- Du hater alle føtter i verden! Så for min del, jeg plukker opp en roman og leser et par sider, og så kaster jeg den fra meg. Jeg klarer bare ikke å lese om situasjonen.

- Ja, hvordan er det å være forfatter i det hele tatt i denne situasjonen?

- Situasjonen stjeler fra deg evnen til å skrive. Du får ingen tid til meditasjon. Du trenger et sted uten lyder. Uten indre lyder også. Jeg mener, du kan ikke stå på en checkpoint med skriking og bom-bom-bom, og etterpå gå hjem å skrive om kjærlighet. Og ikke kan jeg skrive om checkpoints heller, fordi de smerter meg så intenst.

Indre styrke

Hvordan definerer du seg selv som palestiner?

- Det vi har felles er en følelse av indre styrke. Selv små unger har denne følelsen av rett i sin sak. De vet at de står i en svak posisjon, men føler seg sterke likevel. Vanskelig å forklare, men det er helt klart noe der som forener oss.

- Historien, alle tapene, liv i eksil?

- Ja. Men enda mer det vi alle opplever hver dag. Et pistolskudd? Ok. En bombe? Ok. Du blir vant til det et sånt liv.

Er det bra?

- Nei, for du har dette sinnet som bare vokser og vokser. Det gjør deg sterk på overflaten, men når du vil forløse det… Du vet hva sinne gjør.

Mer vold

Har folk blitt mer aggressive?

- Mer voldelige, ja. Hvorfor tror du en unge ikke er redd for en tanks? Ikke fordi han er sterk, han er jo bare en unge, han har jo bare en stein å kaste. Dette er sinne. Jeg husker en gang da jeg selv var unge: Jeg gikk bort til en israelsk soldat, tok tak i geværet hans og skrek: ”Hva er dette?” Han freste: ”Kom deg bort!” Og jeg skrek igjen: ”Hva er dette?” Han sa: ”Dette er et gevær som jeg kan skyte deg død på flekken med.” Og jeg sa: ”Gjør det nå.” For jeg var så sint, de hadde stengt skolen, jeg hadde ikke fått gå på skole på en hel uke.

Hva med den unge litteraturen: Ser du at aggressiviteten kryper inn der også?

- Absolutt. Jeg var selv nylig med å utga en samling med unge skribenter fra Gaza. De kan gå så dypt, være så emosjonelle eller aggressive.

En løsning?

Hva så med hele denne konflikten: Ser Takrori noen løsning?

- Når jeg ser på de siste 25 årene isolert, så ser jeg en masse mennesker som er født her. De unge israelerne har ikke kommet utenfra, de har ingenting å gjøre med det som skjedde i 1948. Og med palestinerne på samme måte. Det er nonsens å be et menneske som er født her og har sitt liv her om å komme seg ut. Og dette er det store problemet med lederskapet på begge sider: De fatter ikke at for oss unge ser virkeligheten annerledes ut enn for dem. Ok, en stor feil er begått, men hvem skal straffes? Jeg føler at rettferdighet må skje, men hvordan?

To stater, kanskje?

- En del av meg avviser dette blankt, er så overbevist om at dette er mitt land. Men jeg mener at en løsning må til, en som garanterer begge sider et levelig liv. Men jeg vet ikke. Jeg er redd at vi alltid vil slåss. Tre-fire år med gode relasjoner på overflaten, og så: pang! Og dermed mer slåssing. For saken er: Dette er et stykke land, og begge vil ha det. Som et kakestykke, to sultne folk vil ha det, vil ikke akseptere halvparten.

Og begge hevder de har rett på alt?

- Ja. Og du vet de religiøse jødene: ”Gud ga oss dette landet.” Bare at vi bodde på det. Men som menneske må man si: Gud ga oss hele verden. Om jeg er optimistisk? Jeg vet ikke. Jeg ser at denne situasjonen aldri vil stoppe, med mindre noe kommer til utenfra, som et jordskjelv.

Epilog: Egentlig skulle denne saken ha handlet om to unge palestinske forfattere. Men den andre trakk seg fra intervjuet i siste time, per telefon: ”Beklager, men jeg kan ikke møte deg, siden du møter israelske forfattere også.”

Billedtekst: Det vi palestinere har felles er en følelse av indre styrke. Selv små unger har denne følelsen av rett i sin sak. De vet at de står i en svak posisjon, men føler seg sterke likevel, sier Bassima Takrori, forfatter, avisskribent og sosiologistudent.