Aharon Appelfeld/runo.no

Nok steiner i Jerusalem

- Jeg har levd med disse konfliktene siden 1946, og aldri, aldri, har situasjonen vært så bitter som nå. Bitterheten skyldes først og fremst selvmordsbomberne, som har rykket bort den rasjonelle grunnen under føttene våre.

Av Runo Isaksen Klassekampen /Jerusalem 18.04.02

Det er den israelske forfatteren Aharon Appelfeld som sier dette. En sirene høres her i ellers rolige Mevaseret Zion, like vest for Jerusalem. Appelfeld, en mild og omtenksom mann med skarpt blikk, trekker på skuldrene.
- Sånn er livet nå. Man blir schizofren, sakte men sikkert. Men altså: Rasjonelt sett er det ingen grunn at disse to folkene ikke skulle leve sammen i fred. Det er nok steiner i Jerusalem. Her er plass nok. Begge sider gjør noen kompromisser, jeg bor her og du bor der, jeg gir deg og du gir meg. Men selvmordsbomberne har ført oss til en helt annen arena, det bor en veldig sterk og mystisk overbevisning i disse unge menneskene, noen ganger ikke mer enn unger, som sprenger seg selv i lufta. Nettopp dette irrasjonelle gjør effekten enda sterkere.

Omringet

Jeg lurer på om disse aksjonene fører med seg (enda) mindre sympati for palestinerne og deres kamp.
- Vel, på den ene siden er selvmord en slags desperasjon som påkaller sympati. Men på den annen side: Å drepe andre menne sker, ofte kvinner og barn, og i alle fall uskyldige, det er veldig, veldig skremmende. Og selv om palestinerne er små og svake, må du prøve å se hele bildet: Vi er omringet av 250 millioner arabere.
- Og de utgjør stadig en trussel?
- Så absolutt. De liker ikke vår lille enklave. Vi er fremmede her. Om vi skulle prøve å forstå dem, er dette hva de ser: Fremmede europeere med sterk industri, og jøder attpåtil – du kjenner til alle bilder og fantasier de har om europeere og jøder. Så vi utgjør en psykologisk trussel for dem. Hvorfor skulle de trenge oss her? Hvorfor? Men i alle fall: I den fys iske virkeligheten er vi for små til å utgjøre en trussel for dem.
- Men kanskje med USA i ryggen?
- Vel, USA er ikke her, USA er langt unna.
En konkret skisse til løsning er ikke lett å hoste opp, og Appelfeld er heller ikke en mann som pleier å uttale seg altfor mye politisk.
- Men det må bli en menneskelig løsning, et rasjonelt kompromiss som ivaretar den andres behov. Å prøve og forstå den andr e siden er avgjørende her. For oss er det opplagt at palestinerne trenger en stat, men da vel å merke en normal stat, ikke en terrorstat. Og selv om Arafat ikke har vist seg som noen stor statsmann så langt, tror jeg fremdeles at vi mennesker, A rafat inkludert, har evnen til å forandre oss. Vi er ikke fastlåst til evig tid. Eller kanskje vil en yngre generasjon av mer rasjonelle og praktiske mennesker vokse opp og overta ledelsen.

En god bro

Holocaust. Det er hva Aharon Appelfeld stadig vender tilbake til i bøkene sine (og det har blitt omtrent 35 bøker så langt, oversatt til et utall språk, norsk inkludert). Og den som kjenner selv bare brokker av hans biografi, som i sannhet ikke er noen idyll, vil straks skjønne denne kretsingen rundt Holocaust.
- Jeg er født (1932) og oppvokst i Europa, i datidens Romania. Jeg kommer fra en liberal, assimilert jødisk familie, med mange kommunister. Mor ble drept av nazistene, jeg ble skilt fra far min, og sendt i arbeidsleir, hvor folk falt som fluer av utmattelse. Jeg klarte å flykte, og tilbragte tre år sammen med ukrainske kriminelle: De adopterte meg. De reddet meg. Deretter var jeg kjøkkengutt for den russiske armé i en periode, før jeg tok meg sjøveien til Israel, som ulovlig immigrant. Dette var 1946. Jeg kom hit uten familie og uten å skjønne et kvekk hebraisk, uten å kunne skrive. En stund var jeg på bondegård, deretter i kibbutz, hvor vi jobbet på formiddagen og studerte på ettermiddagen.
Appelfeld blir litt blank i øynene når han forteller hvordan faren plutselig dukket opp, etter tyve år. Det var her i Jerusalem: Selv hadde han rukket å bli voksen mann på tretti; sist gang var han litt gutt på ti.
Jeg lurer på om Holocaust er Israels raison d’être.
- For de europeiske jødene, ja. Men ikke for sefardim, som har orientalsk bakgrunn, ikke europisk. Du ser: Det er vanskelig å snakke om noe felles jødisk identitet. Jøder er kommet hit fra 70-80 ulike land, hver gruppe brakte med seg sitt språk, sin tradisjon og mentalitet. Selv tror jeg at sefardim vil kunne bli en god bro for å stifte fred, deres mentalitet er tettere på den arabiske enn min.
- Men de jødiske skriftene: Er de stadig viktige?
- Så absolutt. Det er umulig å frigjøre seg fra røttene. Jeg er også fascinert av skrivestilen i Bibelen, korte setninger og antydninger. Men spørsmålet i dag er: Hva skjedde med religionen slik at den stivnet til et rituale? En vane. Ikke at jeg er videre religiøs, men jeg føler en dragning mot de mer mystiske og filosofiske aspekter ved jødedommen.

Traumatisk erfaring

Men altså, Holocaust: Appelfelds raison d’être som forfatter?
- Jeg var den første til å installere overlevende etter Holocaust på den litterære scenen, ja. Dette var i Israels sosialistiske barndom, hvor man skrek utopiske paroler om den nye nasjonen og det nye folket, og så kom jeg og introduserte den gamle, europeiske jøden. Alt dette mens overlevende etter Holocaust sperret seg inne, bygget opp et liv uten hukommelse, nektet å videreføre erfaringene til barna sine. For å beskytte seg selv, rett og slett.
- Og disse overlevende sprang ikke akkurat ut og kjøpte bøkene dine?
- Nei. Så i begynnelsen solgte jeg lite. Men det interessante er at barna deres, etter som de vokste opp, fant veien til bøkene mine. De kom til meg for å forstå sine egne foreldre. Og de hadde tilstrekkelig distanse til å grave seg ned i denne materien. Dette er på det rent personlige nivået. Men det er også et nasjonalt nivå her: Folk begynte mer og mer å forstå at Holocaust er en uhyre traumatisk erfaring, og at man ikke kan begripe det som skjer i dagens Israel, uten å forstå Holocaust.
Vanligvis, i fredeligere tider, busser Appelfeld hver morgen inn til Jerusalem, hvor han har fast bord på stamkafeen. Der sitter han og skriver, penn på papir. Men ikke så ofte nå mer, på grunn av redsel. Jeg undrer: Føler han at hans bøker først og fremst er jødiske?
- Det jødiske spørsmål var, og er fremdeles, et universelt spørsmål. Men du kan si at her i Israel er det vel en tendens til å lese meg jødisk. Mens man i utlandet, særlig USA, leser meg mye mer fra et litterært og estetisk ståsted, med langt større vekt på de universelle aspektene. Selv om Holocaust utgjør dreiepunktet for skrivinga mi, så skriver jeg i virkeligheten om hundre års jødisk ensomhet, eller hundre års misforståelse. Forresten er ikke mine litterære karakterer bare jøder, men også kristne. Jeg er interessert i mennesker, først og fremst. Menneskelig svakhet og forvirring.