– På en måte misunner jeg palestinerne på Vestbredden. De vet hvem de er og de vet hva de kjemper for. De vet de har retten på sin side og at de en dag kommer til å vinne, sier den kristne palestineren Kamil i Nasaret.
Av Runo Isaksen, Nasaret 10.04.2002
Det regner i Nasaret, fra gammelt av – og ennå den dag i dag – en palestinsk by. Byen Jesus vokste opp i. Fra usynlige høyttalere slynger en ilter kvinnerøst ut sin forbannelse over Sharon og alt han står for, mens byen ellers summer med sitt som alltid før. Den iltre stemmen kommer fra kommunistpartiets kontorer, blir jeg fortalt.
Trygt i Nasaret
Jeg er invitert til å komme og bo sammen med en kristen palestinsk familie noen dager. Kamil, en lun og hengslete mann i slutten av 30-årene tar imot meg, og forsikrer at nettopp Nasaret er et av de tryggeste stedene i Israel i disse dager, her har ikke vært særlig dramatikk siden helt i begynnelsen av intifadaen, høsten 2000.
– Det er rart, forklarer han meg i bilen, – jeg gikk ut av gymnaset uten å ha forstått noe som helst av det som foregår omkring her. Jeg visste knapt nok av jeg selv er palestiner. Sånn er det israelske skolesystemet, en bevisst bestrebelse på å utslette vår identitet som palestinere. Og ganske vellykket, også.
Hjemme tar kona Sahar varmt imot oss begge, mens de to små guttene stirrer med nysgjerrige øyne.
– Det er sant, gjentar Sahar litt senere, – på mange måter misunner jeg faktisk palestinerne på Vestbredden. Og det sier jeg på tross av at du kjapt kan fastslå at vi er bra velstående. Misforstå nå ikke, jeg misunner dem ikke hva de gjennomlever i disse dager. Men de har noe helt annet, de har vissheten om hvem de er og hva de kjemper for. De har en levende og rik kultur. De kommer til å få sin egen stat slik at de kan bestemme over seg selv. Men vi, palestinere i Israel, vi blir mer og mer lik jødene her i landet: uvennlige, uhøflige, bortskjemte. Vi er i ferd med å kveles.
Jeg innvender at Israel er da et demokrati, man kan da bruke sin stemmerett og man kan skrive sinte artikler til avisene og man kan …
– Man kan skrive artikler, joda. Mange har gjort akkurat det, men de har opplevd mye motgang etterpå, folk vil ikke ansette dem, slike ting, skjulte mekanismer.
Ulik skolegang
Sahar er lærer nå, men var musiker før. Hun lider på kulturens vegne.
– Du vet, kultur trenger penger. På samme måte som skole trenger penger. Og det er ingen statshemmelighet at palestinske landsbyer mottar mye mindre pengestøtte enn jødiske. Resultatet er at det knapt finnes noen palestinsk kultur her i Israel. Og skolene? Joda, sant nok, vi har samme rett som jøder til å studere ved universiteter, men vet du hva? De jødiske studentene er, gjennom sin skolegang, forberedt på universitetet når de kommer så langt, mens vi blir sittende som spørsmålstegn og fatter ingenting.
– Men det arabiske språket ivaretas da i de palestinske skolene?
Sahar nikker.
– Undervisningen foregår på arabisk, ja. Men et veldig fattig arabisk. Sannheten er at min arabisk er temmelig begrenset, jeg må stadig ty til hebraisk eller engelsk, rett og slett fordi jeg ikke kjenner det arabiske ordet for tingen jeg vil beskrive. Og på lignende måte med hebraisken min, for det jeg lærte av hebraisk på skolen, det var ikke språket slik som det brukes i dag, i stedet studerte vi gamle, religiøse tekster.
Delt by
Jeg sa at Nasaret er en palestinsk by – sant nok, men da snakker vi om den gamle bykjernen. For i haugene opp forbi har det vokst fram en helt ny by, Nasaret Illit, som er overveiende jødisk. Forskjellene i bygningsstandard er ikke til å ta feil av. Og det er nettopp her i Øvre Nasaret at Kamils familie bor, med utsikt helt ut til Haifa og Middelhavet. Og mens vi er ute og spiser om kvelden, har ungene barnevakt: en russisk jøde.
– Det er en komplisert situasjon, sukker Sahar. – Vi lever omringet av jøder, men har bestemt å la ungene våre gå på misjonsskole nede i byen. Den holder mye høyere standard enn offentlige skoler, dessuten trenger ikke ungene å bli utsatt for hele dette problemkomplekset ennå.
Kamil driver egen business, med salg av biler og et verksted knyttet til. Han merker nedgangen som trykker Israel nå, han merker også at jødene ikke kommer så ofte som før.
Palestinsk by, joda, men hva betyr det? Muslimsk? Kristen? Sannheten ligger et sted midt i mellom, omtrent: Halvparten kristne, halvparten muslimske. Og jeg tenker: Ok, menneskene her er palestinere, så de støtter og føler med palestinerne på Vestbredden i disse dager. Men denne familien er da kristen: Er det ikke et problem at den store majoriteten av innbyggerne på Vestbredden er muslimer?
Sahar rister innbitt på hodet. – Nei, nei. Dette har ikke noe med religion å gjøre. Dette har å gjøre med at vi som folk bodde her i disse landsbyene, og så kom jødene og jaget oss ut. Min egen familie er fra Tiberias, men ble tvunget til å flykte i 1948, så havnet den her. Og denne prosessen er ikke over, vet du. På Vestbredden og i Gaza slår stadig nye settlere rot. Og her? Vel, du ser selv hvordan Øvre Nasaret griper om seg, du ser hvordan gamle palestinske landsbyer blir effektivt omringet av nye veier, nye bygninger, slik at de ikke kan vokse, og heller ikke puste.
Al-Jazeera
Hjemme hos Kamils foreldre står fjernsynet på fra morgen til kveld. Det går mest i den arabiske kanalen al-Jazeera. De stoler ikke på israelsk fjernsyn. Mora oversetter nyhetene til engelsk for meg. Innimellom stønner hun, rister på hodet. Enda en gang vises likene i kjølerommet i Ramallah, som israelerne nekter begravelse. Moras øyne blir blanke.
– Hva slags mennesker er dette som nekter folk å begrave sin kjære?
Jeg mumler noe om FN, europeisk press, slike ting.
Mora rister på hodet. – Sharon hører ikke på noen. Han buser fram som han vil. Han respekterer verken Europa eller FN. Det eneste han vil høre på, kanskje, er USA. Men USA har jo gitt ham grønt lys til alt dette som skjer nå. Hun trekker pusten og sukker igjen.
– Jeg kommer aldri til å glemme i 1948, da jødene kom hit til Nasaret. Jeg var ti år den gangen, og alle hadde vi jo hørt om massakrene i Deir Yassin, det var massakrer i mange, mange landsbyer. Vi var livredde. Jeg sto og gjemte meg bak gardinene. Vi var heldige, vi ble ikke drept. Men det var en forferdelig tid etterpå. Du vet, under militærstyret. Vi måtte søke om tillatelse for alt mulig. Om vi ville til Haifa en tur, måtte vi først innhente tillatelse, og vi måtte være tilbake igjen sammen dagen. Akk, ja.
Mistro og fortvilelse
Kveld. Kamil er tilbake fra jobb, han stikker innom foreldrene sine for å plukke opp meg. De tyvetalls likene i Ramallah er omsider gravlagt, mora og jeg har sittet og bivånt det hele på fjernsyn, en stor fellesgrav, så kom bulldoseren og skuflet på jord. Det var det.
Kamil: – Jeg snakket akkurat med en jødisk venn på telefonen, og jeg fortalte ham om disse likene, hvor lenge de har blitt liggende bare, før de omsider ble dumpet i massegraven. Vennen min hadde ikke hørt et ord om dette i israelsk media: «Har du noen beviser?» utbrøt han mistenksomt.
Kampen som utspiller seg nå, foregår på flere arenaer. Media er kanskje en av de aller viktigste. Blant palestinere regnes engelske BBC som langt mer pålitelig enn amerikanske CNN, mens israelsk media, med et mulig unntak av dagsavisen Haaretz, betraktes som lydige løpegutter for regjeringen.
– Og du vet, jøder tror på det avisene forteller dem. Men hva sier du, undrer Sahar og retter blikket på meg, – synes du al-Jazeera virker troverdig?
Jeg innrømmer at jeg er litt usikker, og sender spørsmålet i retur.
– Jeg synes de er temmelig bra objektive, ja. De sier ikke: «De forferdelige jødesvina angriper nok en gang uskyldige palestinere,» eller noe slikt noe, de sier: «Israelske tanks rykket i morges inn i Ramallah …»
– Vi kommer til å flytte, helt sikkert. Ikke minst for ungenes del. Dette er ikke noe sted å vokse opp. Akkurat sånn som broren min, forklarer Kamil. – Han reiste til USA og fikk seg god utdannelse, han er arkitekt, og han tenkte: «Ok, jeg reiser tilbake til Nasaret på prøve, la oss se om det funker.» Så han kom tilbake hit, fant en kone og stiftet familie. Men så brøt intifadaen ut, og han sa: «Nei takk, et slikt liv orker jeg ikke.» Så tok han familien sin og reiste tilbake til Boston.
Ennå vises det ikke på Sahar at tredjemann er på vei. Hun hever stemmen nå; jeg har akkurat foreslått at den dagen palestinerne får sin egen stat på Vestbredden og i Gaza, da kan hun vel bare pakke tingene sine og flytte til Palestina?
– Hvorfor skulle jeg flytte? Dette er mitt land. Det er her familien min er fra. Her har vi bodd i generasjoner.
Like fullt drømmer hun om å flytte. Mange alternativer overveies, mange land har allerede utelukket seg selv, sånn som USA. Men kanskje New Zealand, hvor Sahars bror drømmer om å ta med sin familie.
– Om de i de minste kunne sluttet å ydmyke oss hele tiden, sukker Sahar.
– Hør, jeg skal fortelle deg noe. Da jeg var ti år kjørte jeg sammen med pappa til flyplassen for å hente storesøstera mi, hun kom hjem fra ferie utenlands. Vi ble selvsagt tatt til side i sikkerhetskontrollen, det blir vi alltid. Og pappa måtte vise dem bilen vår, de demonterte den bit for bit, til og med motoren skrudde de fra hverandre. Og etterpå sa de: «Greit, nå kan du skru den sammen igjen.» Pappa forholdt deg helt rolig mens alt dette foregikk. Men så var det kroppsvisitering. De pekte på meg og sa: «Kle av deg.» Da sprakk det for pappa.
© Runo Isaksen