Gottfried Benn
Hjerner. Noveller
Aschehoug
Oversatt av Johann Grip
Med etterord av Henning Hagerup og Bjørn Aagenæs
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 01.11.00
Forklaret sto han overfor seg selv. Å, hvordan han spilte det ut, spilte! Han regnbuet det! Han grønsket det! En fullstendig unevnelig mainatt! Han kjente dem alle. Han sto foran dem, ren og opprinnelig. Han hadde ikke vært svak. Livet pulserte gjennom hodet hans.
Sitat Gottfried Benn (1886-1956), tysk forfatter.
Det er fristende lett, i en kort aviskritikk, å gripe til én setning eller ett avsnitt fra boka som skal anmeldes, for så å synke ned og la bare denne ene lille delen boble opp som helhetens talerør.
Så derfor: Å spille. Det er hva det dreier seg om. Å spille sitt liv. Ikke på pubertalt vis, ikke spille tøff eller kjekk eller intelligent, men å spille individ. Spille personlighet. Spille menneske, kort sagt. Da dreier det seg ikke lenger om å elske, for eksempel, men å ville elske: Nå ville han elske noen.
Kanskje ikke spille forresten, kanskje konstruere. Konstruere en spesiell nervøs stryking med pekefingeren over kinnet, for eksempel, noe som de andre kan se på, noe som kan røpe en uvanlig personlighet bakenfor. Skape seg et nytt navn i samme slengen: Jeg vil kalle meg Diesterweg.
Konstruere de andre også. Slik som i novellen ”Fødselsdagen”, hvor hovedpersonen Rönne, som er hovedperson i alle disse syv novellene, vil elske. Han oppdager en kvinne og gir henne straks et passende navn: Edmée, det var henrivende. Han dikter henne opp, så å si.
Rönne er lege og forfatterens alter ego. En uangripelig, fjern figur. Diffus og tilbaketrukket i verden: Han lytter, snakker ikke. Observerer, tenker – og drømmer. Ja, for det skjer en slags utvikling i alle disse tekstene, det er som om Rönne forgreiner seg utover og stiger i toneleie etter som handlingen skrider fram, og ender med å skingre mot det ekstatiske.
Skjønt handling… Her er fint lite handling i klassisk forstand. Ytre og indre, virkelighet og fantasi, alt flyter sammen. Livet pulserer gjennom Rönnes hode.
Som språket: pulserer. Snart korthugget og realistisk. Snart svulmende og ekstatisk. Og dette ekstatiske: Representerer det en slags ”løsning” i dette universet av tomhet? Noen ganger kan det virke slik. Mens det andre ganger virker som om selv ekstasen inngår i spillet: Det gjaldt å bli oppstemt for å bekjempe intetheten.
Så: fra det ekstatiske over i det hallusinatoriske. Fra det hallusinatoriske og over i det beint fram psykotiske. Syntaks er til for å brytes, nye ord og vendinger fødes (Han grønsket det!).
Slik bølger det fram og tilbake. Som leser kastes man hit og dit, beundrer en glitrende formulering i det ene øyeblikket, bryter ut i latter i det neste, for så å bli hektet helt av – av et språk som løper løpsk i ord og uklarheter og kompliseringer. Før alt vender tilbake igjen: ny latter, ny hoderysting.
Det er sterke saker ja, så absolutt.
Om forfatteren selv er det mye å si. Hagerup og Aagenæs har skrevet et fint etterord, hvor de løfter fram forskjellige sider ved Benn; den ekspresjonistiske lyrikeren er vel best kjent her til lands. Men også nihilisten belyses, og, ikke minst, nasjonalsosialisten (en kortvarig flørt, riktignok).
Her, i kortformat, får jeg nøye meg med å si at alle disse syv novelletekstene ble skrevet i tiden rundt første verdenskrig, og at Benn selv hele sitt – akkurat som hovedpersonen Rönne – virket som lege.
Krigen og kroppen. Pennen som obduksjonskniv og mennesket som kadaver: Det kunne vært en annen inngang til en annen anmeldelse av boka, som i alle fall virker fint oversatt av Johann Grip, og som utgis i Aschehougs nye Vertigo-serie for moderne klassikere.
© Runo Isaksen