Giorgio Bassani
Gullbrillene
Oversatt fra italiensk av Tommy Watz
Solum
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 31.01.00
Bassani er ikke enda en i rekken av unge, spennende italienske forfattere som for tiden hjemsøker vårt land. Han er vel spennende nok. Og italiensk, jovisst. Men ikke ung. Født i 1916. Sin storhetstid hadde han på sekstitallet, og hovedverket, Den tapte have, kom på norsk så tidlig som i 1965.
Gullbrillene ble utgitt i hjemlandet i 1958, så man kan spørre: Hvorfor kommer den på norsk i dag, 42 år etter? Eller også: Hvorfor har den ikke kommet før?
La oss gå til teksten. En kort roman (eller en stor novelle). Som utspiller seg i Ferrara i – og årene fram mot – 1937. Og som forteller historien om doktor Fadigati, hans stigning og fall i Mussolini-Italia, i en tid hvor homofili nok var langt mer skremmende enn i dag. Det er altså doktorens homofili som avdekkes. Ikke innenfra og subjektivt, men utenfra: Fortelleren er en ung jødisk student (Bassanis alter ego), og det er denne studentens taletrang, kunne man si, som skaper denne romanen.
Det er en enkel historie. Fortelleren og hans studiekamerater kommer i snakk med den aldrende doktoren. Selv sier han ikke så mye, han bare er der, blant unge menn.
Siden er det nettopp en av disse unge mennene som skal besørge doktorens endelige fall. En ung mann og en eldre i dobbeltrom i feriebyen Riccione, sommeren 1937.
Også fortelleren og hans familie, samt en rekke andre familier fra Ferrara, er i Riccione. Alle observerer de hva som skjer. Doktoren alene på stranden, venter på sin unge venn. Doktoren og den unge vennen på dans, på biltur... De kommenterer, inntar ulike holdninger. Bare fortelleren selv synes aldri å vende seg mot doktoren.
Som en undertråd løper den nasjonale opphetingen som temmelig snart skulle føre til at raselovene ble innført også i Italia, etter tysk mønster. Fortelleren er av jødisk familie. Samtidig er han også italiensk... Så det dreier seg om tilhørighet på flere plan, om å være individ i et mulig eller umulig, eksisterende eller fiktivt fellesskap.
Stor stilist
En stor stilist har ført denne romanen i pennen, det er tydelig, «Tiden har begynt å tynne ut rekkene, men allikevel kan man ennå ikke si at de er få, i Ferrara, som husker doktor Fadigati...» Slik starter det. Bassani dyrker de innskutte setninger, og kan få presset inn flust med informasjon i løpet av én hovedsetning. Likevel, til tross for at stilen tvinger leseren til å sette tempoet ned, opplever jeg ikke boken som vanskelig tilgjengelig, langt ifra.
Det er en slags langsomhet i stoffet også. Det er ikke de store fakter. Ikke den helt store ytre dramatikken. Ikke engang helt til sist, med nyheten om at doktoren er druknet, og fortelleren skjønner at det dreier seg om selvmord, ikke engang da hever teksten sin røst.
Oversetter Tommy Watz har etter hva jeg kan skjønne utført et fortreffelig stykke oversetterkunst. Dessuten har han utstyrt boken med en kort og informativt forord.
© Runo Isaksen