Friedrich Dürrenmatt
Forvirringens dal
Bokvennen
Oversatt og med etterord av Sverre Dahl
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 01.04.00
Noen romaner kan man anmelde; andre skriker etter et langt større format, gjerne en egen avhandling. Til siste kategori hører utvilsomt Friedrich Dürrenmatts Forvirringens dal, som i sannhet etterlater leseren en smule forvirret, men også oppløftet på underlig vis: Dette er litteratur som biter.
Forvirringens dal
Dürrenmatt (1921-1990), verdenskjent dramatiker, omtalt i enhver dramahistorie (og litteraturhistorie, for den del) med respekt for seg selv. Ved siden av Max Frisch (1911-1991) Sveits’ store litterære navn i etterkrigstiden. Han skrev sine absurd-komiske dramaer og en håndfull kriminalromaner i tillegg. Og året før han døde utkom så denne lille romanen, som ikke akkurat vitner om uttømt fantasiforråd, så langt ifra.
Stedet er Forvirringens dal, en liten sveitserlandsby med et kurbad. Kurbadet kjøpes opp av en merkelig forening, Swiss Society for Morality, som ingen vet noe om, ikke engang lederen. Om sommeren leies kurbadet ut til en viss Moses Melker, en religiøs fantast som preker til fattigdommens pris, og som har to – etter hvert tre – koners liv på samvittigheten, rike kvinner, men stygge, som han arver. Han gjør stor suksess med sitt nyetablerte Fattigdommens hus; de rikeste av de rike (helst amerikanere) betaler hva det skal være for å bli fattig, ordentlig fattig, for en sommer.
Om vinteren skjuler en rekke forbrytere seg på kurbadet, under riksgrev von Kücksens beskyttelse. Ingen må få vite at de er der. De er ettersøkte, farlige. Leiemordere.
Bak alt dette drar en viss mafiaboss i trådene (eller kanskje ikke?), en viss Den Store Gamle. Ingen vet hvem han er, hvor han er, knapt nok om han er; ingen vet noe som helst.
Gråsvart humor
På knapt hundre sider klarer Dürrenmatt å spenne opp et vidt lerret, og fylle det med de underligste fargekombinasjoner. Alt han tar i blir til gråsvart humor, man kan ikke unngå å tenke på en Beckett, eller en Kafka.
Stilen er dempet, det meste av talen er indirekte referert (her er lite dialog – i hvert fall til en dramatiker å være). Fortelleren er fjern og allvitende, mye av humoren ligger i den likeframme måten personene tillates å utlevere seg selv på.
Det meste kretser omkring penger og profitt. Den lille landsbyen står på pinne for turistene, lever av dem, men faller i mørket etter at kurbadet kjøpes opp. Forbryterne i asyl på badet inngår i internasjonalt mafiavirksomhet. Riksgreven er notorisk kunstforfalsker. Fattigdomsprofeten Moses Melker myrder seg til rikdom.
Handlingen topper seg når en av forbryterne voldtar borgermesterens sekstenårige datter. Hunden hennes biter en annen forbryter i baken. Det blir følgelig reist krav om at hunden må avlives. Politiet dras inn. Etter hvert også regjeringssjefen, hæren. Men borgermesteren kjemper for sin hund. Den er uskyldig. Datteren vier han ikke en tanke. Og hun selv – drømmer om prinsen sin, leiemorderen som voldtok henne.
Sannhet og flammer
Og denne leiemorderen er det som på julaften bestiger prekestolen i den lille landsbyen og taler sannheten. Hudfletter innbyggerne. Og innbyggerne?
”De skammet seg, med skammen kom raseriet, og med raseriet kom stoltheten. De følte seg som enhet, som folk, som mer enn folk, som urfolk, Forvirringens dal tilhørte dem, det var de som bestemte her…”
Så de går mot kurbadet. Tenner på.
Slik ebber denne underlig foruroligende romanen ut, i flammer – alt brenner ned, kurstedet, landsbyen og dens beboere. Tilbake står bare borgermesterens datter, gravid, mens barnet hopper av glede i magen hennes.
Er det noe som har sluttet? Er det noe som har begynt? Begge deler kanskje.
Men tvinges til å lese teksten en gang til, allegorisk denne gangen. Og hva ser man da? Masse, masse. Umerkelig er man allerede i gang med avhandlingen. Men den får vi la ligge inntil videre. Dette var bare en anmeldelse (og knapt nok dét).
Sverre Dahl har levert en smidig og fin oversettelse, og i tillegg skrevet et informativt etterord. På minussiden noterer jeg at teksten dessverre er belemret med en del unødvendige korrekturfeil.
© Runo Isaksen