Ernest Hemingway
Sannhet ved soloppgang
Roman, Gyldendal
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 07.08.99
Passe med ville dyr, mer eller mindre ville mennesker, jakt, øldrikking, ekteskaplige problemer og sidesprang, snodige stammeskikker og omgangsformer. Afrikas romantikk. Barsk humor og drivende gode replikker.
Under lesningen av Sannhet ved soloppgang kom jeg stadig til å tenke et harsellerende lite essay signert Umberto Eco, Beklager å måtte avslå (konsulentuttalelser til forlaget". Eco lar sin konsulent vurdere – og refusere – tolv kjente verker fra den vestlige kanon, fra Bibelen til Joyce, innsendt til forlaget i dag, med tanke på utgivelse. Altså: Om nå for eksempel Joyce levde og skrev i dag, hvordan ville konsulenten vurdert ham?
Om Homers Illiaden: ”Ved å utspille seg på bare ett sted ble den for stillestående, og for kjedelig med altfor mange hendelser – ved tredje kamp og etter den tiende duellen hadde leseren hele opplegget klart for seg.”
Eller om Odysseen, hvor konsulenten funderer på å invitere en autoritet til å skrive innledning til teksten, men støter på en mur: ”Han vil nemlig peke ut hva som er autentisk, og hva som ikke er autentisk i denne boken. Dermed får vi en tekstkritisk utgave og da er det bare til å si farvel til store opplag.”
Hemingways manus
Min konsulentuttalelse til Hemingways Sannhet ved soloppgang kunne (i tilnærmet Eco-ånd) lyde omtrent slik:
”I utgangspunktet en fin historie, full av spennende eventyr. Passe med ville dyr, mer eller mindre ville mennesker, jakt, øldrikking, ekteskaplige problemer og sidesprang, snodige stammeskikker og omgangsformer. Afrikas romantikk. Barsk humor og drivende gode replikker.
Forfatteren, Ernest Hemingway, er død nå. Men vedlagt teksten følger et meget interessant forord forfattet av sønnen Patrick, som blant annet skriver: Hemingways manuskript, som mangler tittel, er på omtrent to hundre tusen ord, og det er ikke noen dagbok. Det man får lese her, er et skjønnlitterært verk som er omtrent halvparten så langt. Faren døde altså fra sin uferdige tekst, og sønnen framstår nå som sin fars redigerer. Et rørende poeng.
At faren er død setter jeg forvidt også på plusskontoen. Ikke minst fordi han åpenbart levde et eksotisk liv, og denne teksten holder ikke mye tilbake for å gi leserne det de vil ha, nemlig innblikk i en forfatters liv, samtidig som han i levende live – etter hva jeg forstår av sønnen – opptrådte som en heroisk skikkelse fra romanene. Liv og diktning fint sammenvevd, med andre ord. Hva som er autentisk (selvbiografisk) og hva som ikke er det overlater vi til leserne å diskutere (vi vil ikke ha noen tørr tekstkritisk utgave heller). Slik åpner man mulighetene for legendetilblivelse, hvor snakket i seg selv, alle spekulasjonene og spørsmålene vil garantere for at også interessen for bøkene holder seg.
Derfor var jeg en stund ganske nær ved å anbefale utgivelse. Men dessverre.
Ikke helt forløst
For det første: Handlingen. Måtte absolutt utvides, omarbeides. Det vil si: Slik som den nå framstår, lokalisert til ett sted (en liten teltleir i bushen i Kenya), blir den altfor stillestående. Det som eventuelt kunne tjene til å bryte opp denne monotonien, nemlig utfluktene, safariene, blir også for statiske. Etter tredje eller fjerde jakttur er leseren mettet. Og da er det såvidt kommet i gang.
Altså: Manuskriptet bærer preg av slett redigering. Med det mener jeg at forfatteren (det vil si: sønnen) måtte gått langt mer aktivt inn i stoffet, og kuttet. Et par–tre jakthistorier holder lenge. Samtidig måtte han bygget stoffet ut. Paris–scenene (flashbacks) er fine, jeg skulle gjerne sett mer kjøtt på skjelettet her. Og forfatteren skriver om fortidige reiser til Spania. Spennende. Synd han ikke er i live, da ville jeg rådet ham til å satse alt på denne konstellasjonen, Paris og Spania, og kuttet bort hele Afrika (eller i alle fall dempet det kraftig ned).
Persontegningene er problematiske. Spesielt kvinnene, og da i særlig grad konen, Mary, er slett tegnet, og jeg lurer fremdeles – etter andre gangs gjennomlesning – på hvem hun er og hva hun vil. Tydeliggjøring, i ett ord. (Om ikke forfatteren er i stand til å skildre kvinner, vel så får han holde seg til menn.) Dessuten er han på enkelte områder altfor tilbakeholdende: Dagens leser forlanger sex, sex, sex.
Unødvendig mange bipersoner virrer over scenen, den ene lik den andre, noe som gjør situasjonen håpløs for en moderne leser.
Dramaturgien. Svikter kapitalt. For eksempel følger vi i fem lange kapitler en potensiell trussel, noen ville opprørskrigere som nærmer seg leiren, og så – fra kapittel seks – er denne trusselen plutselig opphevet, det vil si glemt. Hvor ble det av Mau Mau-krigerne?
Generell kommentar til dramaturgien: Totalt fraværende. Her mangler begynnelse, midte og slutt. Alt jeg finner er en oppramsing av dager som glir over i hverandre som skygger. Det begynner som det slutter. Den eneste forskjellen måtte være at Mary omsider har fått skutt sin løve, som hun så lenge – av uante grunner – har jaktet på.
Refusjon
Forfatteren makter lenge å styre unna den velkjente fristelsen til å problematisere hver eneste lille ting, noe som aldri har hjulpet på salget. Men enkelte ganger plumper han uti. Han skriver om religion, forsåvidt et utmerket emne i vår tid. Men han behandler dette emnet med en politikers pragmatisme, kynisk og illusjonsløst, blottet for sjel. Jeg siterer: Og jeg tenkte mens jeg satt oppe og var våken [selvsagt er du våken om du sitter oppe!] i den afrikanske natten at jeg ikke visste noe som helst om sjelen... Jeg visste ingen som visste noe om den eller om det overhodet fantes noe slikt. Dette blir for pratende; det er jo heller ikke et filosofisk verk vi er på utkikk etter. Og en negativ erkjennelse er ingen erkjennelse.
Tørre utlegninger om forskjeller mellom ulike stammekulturer i Kenya har ingenting i en roman å gjøre. Slik informasjon innhenter våre lesere i leksika og fakbøker.
Språket er stort sett dempet, setningene korte og konsise. Men ikke alltid. Av og til er det som som forfatteren vil overgå seg selv, eller flykte fra seg selv, og det ender i altfor lange perioder, som han helt tydelig ikke makter å turnere.
Og den foreslåtte tittelen, Sannhet ved soloppgang, er bare i stand til å gi meg en eneste assiasjon, nemlig Elg i solnedgang. Verre kan det ikke bli.
Refuseres.”
© Runo Isaksen