Cythia Ozick
Sjalet
Gyldendal
Oversatt fra engelsk av Mona Lange
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 08.07.02
Det er etter hvert blitt skrevet flust av skjønnlitteratur som tar for seg Holocaust. Det er et vanskelig emne, men her sitter det som et skudd, mener vår anmelder.
I mitt private luftkartotek er all verdens forfattere gruppert i tre store bolker: De jeg har lest; de jeg har hørt om (men ikke lest); og de jeg verken har lest eller hørt om. Et nedslående faktum: Siste bolk er ikke bare desidert størst, men også den som vokser desidert hurtigst. Trøsten får være at også de andre to gruppene vokser, selv om de jeg har lest ligger mange hestehoder bak de jeg (bare) har hørt om.
Amerikansk-jødiske Cynthia Ozick (f. 1928) tok for tre-fire år siden steget opp i hørt-om-gruppen, for nå altså, våren 2002, omsider å ha blitt innlemmet i lest-gruppen. Jeg må innrømme at jeg har hatt et uklart bilde av Ozick som en litt traust og kjedelig forfatter (hvor kommer slike indre bilder fra?): Hvor feil man kan ta! For denne lille boka her, Sjalet, er i virkeligheten noe av det ypperste jeg har lest på lang, lang tid.
Todelt
Boka er delt i to. Jeg ser at utgiveren har valgt å kalle den første teksten, ”Sjalet”, en novelle, mens den andre, ”Rosa”, omtales som en miniroman. Greit nok. Men det er fullt mulig å lese boka sett under ett som en (mini-)roman. For det er de samme personene som trer fram i begge tekstene, bare at tid og sted er endret.
”Sjalet” har handlinga lagt til en tysk konsentrasjonsleir, hvor vi møter Rosa Lublin, hennes lille datter Magda, samt niesen Stella, som er fjorten år. Det er en historie om sult, utmattelse, kulde og desperasjon: Stella som, fordi hun fryser, knabber sjalet som den lille er innhyllet i, hvorpå den lille setter av gårde på ustø ben, på leting, jakt, og dermed kommer til å avsløre sin eksistens. Så Rosa blir stående og se hvordan den lille blir plukket opp av en vakt og klasket inn i det elektriske gjerdet.
I neste del, ”Rosa”, er handlingen skrudd tretti år framover i tid, og samtidig forflyttet fra Sentral-Europa til Miami, hvor Rosa bor på et ynkelig hotell. Det er klart at man straks kan gi seg til å kaste ut ord og vendinger som post-Holocaust eller de overlevendes traumer eller hva som helst, og det er ikke feil, det er helt riktig, men samtidig er det som om teksten insisterer på noe annet, noe enklere, kanskje: Menneske.
Eller: Det menneskelige.
”Overlevende”
I Rosas miserable Miami-liv, hvor grensene mellom fantasi og realitet synes utvisket, mellom fortid og nåtid likeså, foregår litt av hvert, blant annet skriver hun brev hun aldri sender, både til niesen Stella (på engelsk) og til datteren Magda (på polsk), som ikke er død, ikke for henne. Og hun mottar brev fra en psykolog med et prosjekt, han vil komme og intervjue Rosa, som representant for overlevende etter Holocaust. Hun skummer gjennom brevet hans og raser: ”Og så var det dette spesielle ordet de brukte: overlevende. Noe nytt. Så lenge de slapp å si menneske… De kaller deg ikke en kvinne, nei. Overlevende. Selv når knoklene dine smuldrer opp i jorden, glemmer de fremdeles menneske. Overlevende og overlevende og overlevende; evig og alltid. Hvem var det som fant opp disse ordene, parasitter på lidelsens hals!”
Som man vil se: Det er noe med skrivestilen her, en vibrerende friskhet. Selv om tekstene er så knappe som tenkes kan, rommer de samtidig et voldsomt overskudd, og en overrumplende humor, også.
Humoren går blant annet på å sammenstille ting som vanligvis ikke hører sammen. Uforglemmelig er scenen der Rosa en sen nattetime har virret seg inn på et hotells private strand, på jakt etter en forsvunnet truse (!), og etter hvert skjønner at alle haugene omkring i sanden er homser som har seg, og hun kommer seg ikke ut, er innelåst bak piggtrådgjerder. Homsene, som har nøkkel, orker ikke reise seg for å hjelpe denne galningen, de har annet å tenke på.
Og så: ”Hun forsto. Seksuell hån. ’Sodoma!’ hveste hun og snublet bort. Bak henne, latteren deres. De hatet kvinner. Eller de så hun var jøde; de hatet jøder; men nei, hun hadde lagt merke til omskjæringen, som en sivnarsiss, i den mørke sanden.” Hun kommer seg ut og oppsøker hotelldirektøren, hva pokker er meningen med disse piggtrådgjerdene, dette er da ikke Nazi-Tyskland. Så viser det seg at direktøren er jøde, han også.
Lengsel
Den lengselen som putrer i Rosa, den har ikke med Israel eller det lovede land å gjøre. Tvert imot: Slik hun selv ser, reddet hun niesen ut av hendene på gribber like etter krigen: ”Hvis det ikke hadde vært for meg, ville de ha sendt Stella med en båtlast foreldreløse barn til Palestina, for å bli Gud vet hva, for å leve Gud vet hvordan. Arbeide på åkrene og plapre på hebraisk. Det ville ha vært til pass for henne.”
For Rosas familie tilhørte kultureliten i Warszawa, og hennes lengsel har med barndomsstedet å gjøre. Hennes private filosofi går på at vi har tre liv. Livet før, livet under og livet etter. ”Hun sa: ’Livet etter er nå. Livet før er vårt virkelige liv, hjemme, der vi ble født.’ ’Og under?’ [spør Persky, en mann hun treffer på.] ’Det var Hitler.’
Det er klart: Det har etter hvert blitt skrevet flust av skjønnlitteratur som tar for seg Holocaust, det er ikke noe lett emne å begi seg inn på, å bli for følelsesladet er bare én av fellene, men her, hos Ozick, her sitter det som et skudd. Og det skal nok oversetteren, Mona Lange, ha sin del av æren for.
© Runo Isaksen