Claudio Magris
Mikrokosmos
Oversatt av Tor Fotland
Cappelen
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 07.10.99
Mikrokosmos er Claudio Magris’ fjerde bok på norsk. Det er en merkelig, som kan tolkes som forfatterens fortelling om seg selv plassert i flere ulike miljøer i det nordøstlige Italia.
Italieneren Claudio Magris’ fjerde bok på norsk, dette. Og en merkelig bok har det blitt: Her er ingen hovedperson(er) som leseren kan lene seg til. Her er ingen handling i klassisk forstand, ingen utvikling. Selv fortelleren er vanskelig å få tak på; mesteparten av tiden er teksten formidlet av en allestedsnærværende, allvitende forteller, men enkelte ganger snevres feltet inn mot en «man» eller «vi». Slik at man, om man vil, kan tolke det hele som forfatteren Magris’ fortelling om seg selv plassert i et miljø, eller flere ulike miljøer, i det nordøstlige Italia.
Langsom og springende
Teksten er oppdelt i ni deler, som kan betraktes og leses som kapitler i en roman, men forsåvidt også som frittstående tekster. Disse delene har titler som peker på et sted. Dét er tekstenes minste felles muliplum, at hver og en av dem foretar en dypdykk ned i et spesielt sted, det være seg «Caffe San Marco» (åpningsteksten) i forfatterens hjemby Trieste, eller «Åsene» eller «Antholz» og så videre.
Noe av forfatterens prosjekt, i et modere ord, anes allerede i mottoet: «Til tross for at hele vår jord i dag er kjent, og enda det finnes et stort antall skrifter som i største almenhet gir oss en beskrivelse av den, er det likefullt vanskelig å finne en enkelt landsdel behørlig skildret.»
Hva som ellers binder tekstene sammen er fortellermåten. Langsom og springende som et kameraøye som registrerer alt (landskap, arkitektur etc.), eller et øre som oppfanger alle lyder (fortellinger og anekdoter, oppdiktede eller ikke). Utallige personer flimrer forbi, hentes opp i lyset, kommer til ordet, og slippes igjen. Det være seg en gammel fisker, en poet eller historiker som refereres til eller siteres, en gammel kone, en nattevakt på hotellet, eller James Joyce (som jo også bodde i Trieste i mange år). Bare sjelden følges personene over flere sider, men likevel evner Magris på underlig vis å blåse liv i dem, før de slippes. Alt passerer på denne måten. Skoger og vann, sjøer og personer. Innimellom griper forfatteren bakover, henter opp partier fra verdenshistorien – slik som han gjorde det suksessromanen Donau – eller fra mytologien, kommenterer, og slipper. Grensene mellom fakta og fiksjon er umulige å bestemme: Kanskje alt er basert på virkeligheten?
For leseren er her ingen steder å stanse, ingen steder å hvile øyet (hodet).
Så hva handler det hele om?
Nasjonalismens ansikt
Om det nordøstlige Italia, ja. Om grenser, på flere plan. Nasjonale grenser, som har blitt staket opp og forskjøvet fram og tilbake gjennom tidene. Om folkeslag som har kommet og gått. Slik kommer det også til å handle om tilhørighet, identitet. Og, ikke minst, som en helt aktuell kommentar til situasjonen på Balkan spesielt, men verden for øvrig generelt: nasjonalismens ansikt. I den fåfengte jakten på etnisk renhet ... ryker man i tottene på hverandre over etymologiske og ortografiske spørsmål i en lidenskapelig trang til å finne ut hvilket folkeslag som var det første til å sette foten på de hvite strendene og rev seg til blods på bjørnebærbuskene i det tette sydlanske krattskogen, som om det skulle være bevis på en mer opprinnelig rett til å eie dette asurblå havet og angene som vinden fører med seg.
Slik er det gjerne hos Magris. Syrlige kommentarer til verdens dumskap, men i det store og hele holdt i et forførende og dikterisk språk (selv om han en sjelden gang kan bli vel akademisk for min smak). Ja: En representant for det sterkt fryktede (?) «faktahelvete» i litteraturen, med andre ord, slik at de av dere som er grepet av denne omseggripende angsten, med dette er advart.
Alle andre har lite å frykte (ja, bortsett fra mangelen på hovedperson da, og handling, og raskt tempo). Også fordi Fotlands oversettelse klinger aldeles glitrende i mine ører; Magris’ slentrende stil, hans til tider komplekst sammensatte syntaks, preget av lag av innskutte bisetninger, kan umulig ha vært det letteste å gi seg i nærkamp med for en oversetter.
© Runo Isaksen