Claude Simon
Erindringens hage. Le Jardin des Plantes
Gyldendal
Oversatt av Karin Holter
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 06.05.00
Claude Simon er Claude Simon, og Gud skje lov for dét!
Om enkelte mennesker sier vi gjerne: X er X. Uten å tenke så mye over det, ligger det vel noe innforstått i bunnen av en slik uttalelse: Du og jeg, vi vet hvordan X er. Kanskje litt nedsettende også: Han er ikke som oss. Og fornemmelsen av noe konstant: Han er seg selv lik. Slik at vi, tror vi, vet hva vi kan forvente oss av ham.
Også forfattere er mennesker. Hva skulle man nå for eksempel si om Claude Simon, om ikke nettopp: Simon er Simon.
Personlig må jeg innrømme at jeg trodde han var død. De fleste andre av hans forfattergenerasjon er jo dét. Men han er ikke død, og han skriver. Jeg vet ikke hvorfor det har tatt Gyldendal tre år å få oversatt boka (utgitt i Frankrike i 1997), men ser ikke bort fra at det kan ha med forfatteren selv å gjøre, eller boka da, eller mer presist: skrivestilen. At den har krevd sin tid.
En ny roman
I for eksempel Verdens litteraturhistorie (bind 12) kan man skumme sider opp og ned fylt med info om den franske «nouveau roman», eller ny roman, om man vil, på norsk. 1950-tallet, Paris. Kunstens selvstendighet. Har egne lover, kan ikke reduseres til et middel i en politisk kamp eller lignende (opposisjon til Sartre og eksistensialistene, med andre ord.) Form og innhold er ett. En ny romanform for en ny tid. Tradisjonell psykologi – og dermed også begrepet om romanperson – brytes ned (eller forsvinner helt). Det samme med den tradisjonelle handlingen (spennende, fortellende...): brytes ned nå.
Man kan skumme gjennom navn: Nathalie Sarraute, Alain Robbe-Grillet (forfatteren av essayet Pour un nouveau roman, og en rekke romaner selvsagt), Marguerite Duras, Maurice Blanchot, Pinget, Cayrol, Butor. Og ikke minst: Claude Simon (født 1913).
Den nye romanen er ikke ellers kjennetegnet ved kompleks syntaks, og Simon, vel, har selv en rekke ganger hevdet at stilen hans ikke er vanskelig, det er bare noe tull som kritikerne har funnet på, og som siden har blitt gjentatt og gjentatt. Men den som lytter, hevder han selv, den vil høre.
Jeg lytter, prøver på dét. Og jeg sier: Stilen er vanskelig i åtte-ti sider omtrent, men så er man inni stoffet.
Kaotiske mønstre
Han går hardt ut med ulike tekstbrokker stilt opp side om side. Hvordan skal leseren orientere seg? Korte brokker, og med hyppige skift fra det ene (hva?) til det andre (hva?). Tid, sted og person: ingenting holdes fast. Før man kommer inn i et slags mønster likevel, ved at scener hele tiden forsvinner, joda, men kommer tilbake igjen også.
Det dreier seg om reiser (fly) og korte rast omkring i verden: Stockholm, Jerusalem, Chicago etc. Det dreier seg, som så ofte før hos Simon, og ikke minst i den store gjennombruddsromanen hans, Veien gjennom Flandern (1960), som jeg personlig holder umåtelig høyt, om krigen. Tyskernes raske invasjon i Nord-Frankrike. Mange av disse scenene er i virkeligheten som kopier, eller la oss heller si ekko av Flandern-teksten, som også kommenteres åpent i denne romanen. Krigen som noe latterlig tragisk. Sult, redsel, forvillelse.
Scener fra krigen ja. Men også lengre partier flettet inn, hvor en journalist intervjuer nettopp forfatteren Simon om krigen. Prøver å sirkle inn dette ene særlig: redselen. Hva er redsel?
Så det kommer til å dreie seg – direkte uttalt og ikke – om kommunikasjon, om mulighetene til å meddele seg gjennom vårt medium, som er språket.
Assosiasjoner
En rekke historiske personer blander seg inn: Churchill, Proust, Rommel, Brodski og så videre. Det er som om teksten hele tiden insisterer på samtidighet, noe fortelleren (en av dem) også filosoferer over, medgir umuligheten av, og likevel vil han forsøke. For eksempel under krigen: Det som hendte da, samtidig. Rommel som rykker fram, de franske divisjonene som virrer omkring, Churchill på vei til et eller annet møte, Picasso som maler i Syd-Frankrike...
Barndomsminner, spørsmål om Guds eksistens, reiser, krigen, blikket (hvem sitt?) på en naken kvinne i et badekar (enda en av disse tilbakevendende scenene)... Likt og ulikt. Og språket som kverner og går. Side opp og side ned uten tegnsetting overhodet. Så noen sider med normal tegnsetting. Så tilbake igjen. Fram og tilbake. Lange, kronglete perioder: Ikke uten grunn er det nettopp Proust som stadig siteres. Bare at Proust – forenklet sagt – satte alt inn på å kretse inn en kjerne, fange en sannhet, mens Simons kretsing hele tider leder inn i stadig nye sirkler: assosiasjoner fører språket videre framover, fra emne til emne, sted til sted.
Selvfølgelig er det umulig ved tekstslutt å spørre: Nå, giftet de seg eller ikke? Ble de lykkelige eller ikke?
Ingen utvikling i tradisjonell forstand. Bare rekker av flimrende bilder: vakre, poetiske, grelle, underlige, skremmende, hysterisk morsomme (joda, dét også), besvergende, dunkle.
Joda, vi får vel konkludere: Simon er Simon. Takk gudene for dét!
© Runo Isaksen