Christa Wolf
Medea. Stemmer
Oversatt av Sverre Dahl
Gyldendal
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 05.03.98
Hva er det med de greske mytene? Hva er det som gjør at vi griper til dem igjen og igjen? Hva slags magisk kraft er det de holder over oss?
Jeg springer fort forbi Homer og Atens tre store tragediediktere: Aiskylos, Sofokles, Evripides. Selv om de var de første til å skape kunst av myte, og selv om det først og fremst er gjennom disse fire at det greske mytestoffet i det hele tatt er overlevert. Jeg springer inn i den moderne tid, og mytene følger etter. Igjen og igjen griper moderne forfattere til dette stofftilfanget, vender på det, dikter videre, skaper nye versjoner, nye uttrykk; kan ikke la det ligge. Det skulle være nok å nevne navn som O'Neill, Anouilh og Joyce. For ikke å glemme de eldre: Seneca, Dante, Shakespeare. Alle har de på et eller annet tidspunkt tatt de greske mytene til seg, og skapt litteratur av dem.
Heltinne i sentrum
Christa Wolf (født 1929) gjør det for andre gang. I 1983 kom fortellingen om sannsigersken Kassandra (norsk oversettelse i 1985: Kassandra. Fortelling). I 1996 kom så romanen om Medea, som nå altså foreligger på norsk, i en fin oversettelse av Sverre Dahl. To bøker med en heltinne i sentrum. Den sterke kvinnen. Den plagede. Den som ser, som vet.
Medea kjenner vi fra Evripides' tragedie av samme navn. Der – hos Evripides – er hun, plumt gjenfortalt, den sjalu hustru som dreper sine egne barn for å ramme sin utro ektemann, Jason. Hun dreper hans nye kjæreste i samme vending.
Forhistorien klinger alltid med i de greske tragedier, og her er den slik: Kongesønnen Jason (fra Jolkos) ankommer Kolkhis (ved Svartehavet), på jakt etter det gylne skinn. Han er sendt av Pelias. Pelias har tilranet seg makten i Jolkos, en makt som nå – etter hans halvbror Aesons død – skulle tilfalle Jason. Klarer Jason å bringe hjem det gylne skinn, vil han få sin rettmessige plass på kongesetet. Han ankommer Kolkhis, hvor kong Aites lover ham skinnet – om han kan løse et sett umulige oppgaver. Her kommer kongens datter Medea ham til unnsetning. Hun er forelsket, og hjelper ham, mot at han lover å ekte henne. Sammen flykter de fra Kolkhis – forfulgt av kolkhiske sjømenn, og for å komme fra dem dreper Medea sin egen bror og parterer ham, kaster ham bit for bit på sjøen, slik at faren blir tvunget til å stanse, plukke bitene opp. Slik unnflyr de. Og ankommer Jolkos – hvor én versjon av myten forteller at Medea gjenoppliver Aeson og besørger Pelias’ død. I alle fall: Jason og Medea gifter seg, og lever begge som flyktinger i Korinth. Det er her handlingen utspiller seg i Evripides’ tragedie, og også i Wolfs roman.
Kvinnekamp
Hva er det så Wolf gjør; hva har hun å bidra med? Mye, hun gjør veldig mye. Hun endrer nærmest på alt, og likevel – og det er ikke et lite mesterstykke – er det utvilsomt den samme myten hun spenner opp. Her er ikke Medea en som faller hodestups for Jason; nei – Medea har sine egne grunner til å ville flykte fra hjembyen. Her dikter Wolf inn et fascinerende bilde av maktkampen rundt hennes far, kong Aites. Det er kvinner som står mot ham; det er kvinner som opprinnelig har styrt dette landet, som minnes sine eldgamle legender, hvor rettferdighet og samhandling rådet grunnen. Kolkhis var en slags Utopia, og er det ikke nå mer, under Aites – som klamrer seg til makten, og som besørger sin sønns død. I denne versjonen er det altså ikke Medea, men hennes far, kongen, som dreper Absyrtos.
Men nettopp dette – at Medea skulle ha drept sin bror (noe som jo selvsagt inngår i vår moderne ”viten” om Medea) – er en tanke som griper om seg i Korinth. Det er fortiden, en forskjøvet, forfalsket fortid som henger over Medea, som truer henne.
Hva mer? Hevnen på Jason. Nei, her er ingen slik hevn – Wolf forbigår den suverent. Jason – skulle han være noe å hevne? En litt stakkarslig type; redd Medea, også ubehjelpelig tiltrukket av henne, spent opp mellom sin hengivenhet overfor Medea og plikten overfor kong Kreon. Her dreper hun ikke sine barn. Det er andre som dreper: mobben. Dette er noe av Wolfs særlige fokus: hvordan spillet vender seg mot Medea, hvordan en liten konspirasjon kan vokse til en stor folkereisning. Medea er trollkvinne; hun har makt til å helbrede syke. Hun er offerprestinne. Hun har makt – i kraft av seg selv. I Korinth er hun en flykting, fra et fremmed land, en barbar (som var grekernes betegnelse på mennesker fra fjernere kyster), en med egne skikker, egen tro, egen kultur.
Det er et spill som vender seg mot henne, et nett som strammes til. Folkesnakket, den alltid latente aggresjonen – ikke minst når dårligere tider kommer. Korinth råkes av jordskjelv; de døde graves ikke tidsnok fram; pesten får bre om seg; folk dør. Hvem kan stå bak slike grusomheter? ”Menneskene vil overbevise seg selv om at deres ulykke skyldes én eneste ansvarlig, som man lett kan kvitte seg med”, siterer Wolf René Girard, og det er et utsagn som får stå som motto for den suggesjonen som nå hjemsøker Korinth (og som vi kanskje ikke er så ukjent med fra nyere historie heller). Det er den ansiktsløse massen som beveger, og som skaper seg sine egne historier, sine egne sannheter, myter. Medea ser dette. Hun sier til Jason: ”De har laget seg nettopp den de trenger av hver av oss. Av deg er det blitt heroen, og av meg den onde kvinnen. Slik har de drevet oss fra hverandre.” Og de er drevet fra hverandre.
Også kong Kreon frykter Medea; han får henne (og de to sønnene) utvist fra palasset, mens Jason blir. Han er – som det skal vise seg – tiltenkt kongens datter, Glavke (og dermed plass som Koriths nye konge; Kreon og dronning Merope har ingen sønn). Men Medea inntar aldri offerets rolle; hun blir aldri redusert til den sviktede hustru. Hun lever et eget liv. Hun har sin elsker – billedhuggeren Oistros. Hun har sitt eget miljø, sin egne, som står henne nær.
Uhellsvangert
Teksten er oppdelt i elleve kapitler, ordnet etter personnavn, slik at én enkelt person fører ordet i hvert av kapitlene (jamfør romanens undertittel: Stemmer). Medea er hovedperson; hun fører ordet i fire kapitler, Jason i to, korinteren Levkon (Medeas venn) i to, og de resterende tre fordeles på tre ulike fortellere. Dette bidrar til å skape spenn i teksten; nåtid og fortid belyses på ulike måter. Samtidig peker hver og én av disse seks fortellerne mot noe felles, noe uhellsvangert, noe som ligger under, venter, griper om seg. De utgjør ulike varianter over dette uhellsvangre.
Medeas blikk er tidlig rettet mot tilstanden i Korinth; hun så å si snubler over noe som ingen er ment å skulle se (og som få vet om). Hun ser det: ”Byen er grunnlagt på en ugjerning. Den som røper denne hemmeligheten, er fortapt.” Slik blir også Korinths forhistorie en del av Medeas historie, og da som en klar parallell til hennes egen hjemby, Kolkhis. Her – som der – er det snakk om makt, ikke minst angsten for å måtte gi fra seg makt. En slikt makt utløser her – som der – et ubegripelig mord på eget avkom, i dette tilfellet Ifinoe, Kreon og Meropes datter. Hennes død rir Korinth, ikke minst dronning Merope, som lever et slags spøkelsesaktig liv: tilbaketrukket, stum. Hun har sett sin egen datter bli ofret.
Også Glavke – den gjenlevende datteren – har sett. Men hun har glemt, fortrengt. I lang tid var den kronisk sykelige Glavke betatt av Medea, som behandlet henne. Mye av denne behandlingen sender tanker til tradisjonell psykoterapi, ikke minst i gjenoppvekkingen av – og konfrontasjonen med – fortrengte traumer (drapet på Ifione etc.). Men i dag nærer hun et sykelig hat til Medea, mener å ha vært lurt, forhekset. I Glavkes kapittel oppstår en snedig form for ironi, idet fortellerens (Glavke) ord vender seg mot henne selv, så å si. Hun tror seg å ha vært narret, forhekset, og ser ikke at det er nå hun narres, av intrigemakerne ved hoffet, som har sine egne grunner til å gå mot Medea og den sannheten hun besitter – sannheten om Ifiones død.
Slik blir også Medea – som Kassandra – en som vet, men som ikke skal bli trodd. Dette var Kassandras lodd i livet. Hun fikk spådomsgaven i gave av Apollon, men – etter at hun bedro ham – med et aldri så lite vedheng knyttet til seg: ingen skulle komme til å tro henne.
Evripides, den yngste av Atens tre store tragediediktere, regnes tradisjonelt som opprøreren, og som psykologen – han som interesserer seg for de fine svingninger i sjelslivet (og da ikke minst i de kvinnlige heroene). Det er klart at et stykke som Medea dreier seg om substansielle spørsmål som kjønn, makt, familie og slekt (som noe som både samler og splitter), begjær, ubevisste kjefter i sjelen. Det er klart at en kvinne som Medea avslører sprekker i maktens flate – det vil si hos menn. Alt dette gjelder både for Evripides og Wolf.
Samfunnets problemer
Men hos Wolf er det på sett og vis byen eller samfunnet som blir hovedperson. Hos Evripides er Medea uhyrlig; hun dreper sin egne barn, og hun dreper Glavke. Ikke slik her. Dette er et annet prosjekt. Her er det byens sykdom som mulmer, koker. Medeas pleiesøster Lyssa ser dette tydelig, ”at en sykdom var kommet over Korinth.” Og årsaken? ”I overvurderingen av dere selv. Dere setter dere selv over alt og alle, det fordreier blikket deres for det som er virkelig, også for hvordan dere virkelig er.” Også Medeas venn Levkon ser dette, og aner hva som må komme, at det må dra med seg Medea, at hun er en utsatt (”Medea er fortapt”, heter det er sted), og at han ikke kan hjelpe henne. Selv står hun i dette, hun flykter ikke; tanken slår henne aldri, at hun skulle flykte. Hun er i dette, hun handler helt i overensstemmelse med den hun er; hennes handlinger og vesen, så i si, blir hennes skjebne. Dette er noe av kjernen i den klassisk greske tragedie (hos en sentral teoretiker som Hegel, for eksempel): Den greske helt er fullt og helt seg selv, nøler ikke, reflekterer ikke – som den moderne helt, som en Hamlet. Tvert imot: Helten går sin undergang i møte, forsonet i sitt indre.
Wolfs Medea dømmes til landsforvisning, uten barna. I et kort sistekapittel møter vi henne igjen, flere år senere; først nå får hun vite om mordene på barna. Og hvordan folkemassen allerede tror – vil tro – at det er hun som står bak. Menneskene skaper sin egen historie. Og Medea – Wolfs Medea, uunngåelig farget av moderniteten – kan aldri forsones. Hun sender sine forbannelser over dem alle. Det er ingen her hun kan spørre: ”Kan det tenkes en verden, en tid jeg ville passe inn i.” Der er modernitetsfølelsen komprimert.
Dette er altså den gamle myten gjort ny. Et imponerende, fascinerende diktverk har det litt. Som om den opprinnelige myten bare skulle vært et hylster som du kunne helle din egen tids erfaringer inn i.
© Runo Isaksen