Cees Nooteboom
Omvei til Santiago. En spansk reise
Aschehoug
Oversatt av Bodil Engen
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 23.06.00
”I førti år varer denne historien, ved siden av skrivingen er den den mest konstante linjen i mitt liv. Og den er fysisk: Et år uten dette landets tomhet, uten fargene på jorden og fjellene, er et tapt år.” Slik skriver han, den kjente nederlandske forfatteren Cees Nooteboom. Og det han skriver om er Spania. Hans livslange kjærlighetsforhold til dette landet.
Omvei til Santiago er tittelen. En religiøs reise da, en pilegrimsferd? Men nei. Allerede på første side slår forfatteren fast at han er ikke-troende. Det er ikke religionen som drar. Hva da?
”For det er det jeg er ute etter, langsomhet, og uansett hvilken lov som til enhver tid hersker her, så finner jeg det jeg leter etter. I et landskap der det ikke er et eneste tre å se på flere kilometer, måles tiden med et annet mål. Det er det målet jeg kommer for.”
Omveier
Tittelen er litt misvisende, for boken skildrer ikke én reise, men flere (i perioden 1979-1992). I egen bil, på de smaleste veier, tar han seg fram. Oppsøker ellers ukjente landsbyer. Klostre. Kirker. Ja, særlig kirker interesserer ham. Utsmykningene. Arkitekturen. Og historien. Det vil si: fortiden. Mer enn å kretse rundt livet i nåtid, graver Ceesboom seg bakover, via Franco, via borgerkrigen og inn i middelalderen, inn i romertiden, inn i det andre, det ukjente og likevel påvisbare, nettopp gjennom minnene som står tilbake: veier, landsbyer, kirker, borger, klostre.
Men hvilket språk er det? En romansk kirke, for eksempel: Hva er det den sier? Spør Ceesboom, som igjen og igjen griper seg i undre over hvordan noe strengt funksjonelt over tid blir kunst, hvordan koder fordreies, mening tilsløres eller forsvinner fullstendig.
Spennende spørsmål reises, friske øyne ser.
Ukjent land
Det er altså det andre Spania Ceesboom oppsøker. Fjernt borte fra masseturismens evige brus. Døsige landsbyer. Forlengs fraflyttede skur.
Stilen er hele tiden fri og slentrende, forfatteren skal ingen steder (jo, til Santiago kanskje, men det haster ikke), og svinger uproblematisk av for å følge i Cervantes’ fotspor i det ene øyeblikket, for å diskutere Antigone eller Odysseen i det neste, eller hva med munken Beatus, som levde på 700-tallet: Hørt om ham?
Borges diskuteres, likeledes Eco, men også reisen i seg selv, dette å reise, å være reisende. Uanstrengt, springende. Tidvis klarer han ikke å dy seg, men dikter opp en historie eller to, og da er det som om teksten hever seg enda noen hakk, inn i den rene fiksjonen, som er forfatterens hjemby.
Men hvor er menneskene? Dess mer jeg leser, dess mer griper jeg meg i å undre: Treffer du ingen mennesker på din vei? Snakker du ikke med noen? Og i tilfelle, har de ingenting spennende å si?
En annen svakhet er at forfatteren selv tidvis blir stående for langt framme på scenen, og skygge for sitt stoff: ”Min beundring for den romanske kunst kom naturligvis ikke ramlende ned fra himmelen…”
Men alt i alt er det en spennende bok, så absolutt, som pirrer leselysten og – ikke minst – reiselysten. Honnør for dét skal også oversetteren ha, Bodil Engen heter hun: Språket føles i det store og hele smidig og fint.
© Runo Isaksen