Antonio Tabucchi
Requiem. En hallusinasjon
Pax
Oversatt av Tor Fotland
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 30.12.99
«Han hadde sagt at vi skulle møtes klokken tolv, men kanskje han hadde ment klokken tolv om natten, siden spøkelser gjerne viser seg ved midnatt.»
I det ytre er denne snodige lille romanen er strukturert som en venting. Hovedpersonen, en italiener (akkurat som forfatteren), har avtale om å møte en eller annen (dikteren Pessoa, som de fleste straks vil forstå), men han skjønner at han er kommet til det avtalte møtestedet tolv timer før tiden. Så det er handlingen: Et halvt døgn i Lisboa, en feberhet søndag i slutten av juli.
Det kunne vært opptakten til en realistisk folkelivsskildring à la landsmannen Magris, noe det også delvis er, men samtidig – og først og fremst – er det noe helt annet: noe tåkeaktig, drømmeaktig, hallusinatorisk. Her flyter ulike nivåer sammen og blir ett: fortid krysser nåtid og levende omgås døde. Fullstendig uanstrengt, nettopp som i en drøm.
Venting
Ventingen fylles ut av (eller man kunne si: Handlingen består av) ulike møter. Alle disse møtene har noe gåtefullt ved seg, noe samtidig kjent og ukjent. Jeg-personen ferdes omkring i Lisboa, faller inn i korte samtaler med ulike eksistenser, den ene mer bisarr enn den andre: en halt loddselger, en portier på et simpelt pensjonat, en fyrvokterkone, en historieselger, en kopist som de siste ti årene har levd av å male forskjellige sterkt forstørrede utsnitt av et bestemt Bosch-maleri... Et cetera.
I en tidlig sekvens kan det dreie seg om møtet med en sigøynerkone. Han spør henne hva han har å gjøre. Hun svarer: «For øyeblikket kan du ikke gjøre noe, svarte hun, denne dagen venter på deg, du kan ikke flykte fra den, du kan ikke flykte fra din skjebne, det kommer til å bli en trengselsdag, men også en renselsesdag, etterpå får du kanskje fred med deg selv, gutten min, det håper jeg iallfall for din skyld.»
I en annen sekvens: Møtet med jeg-personens far som ung mann. Han vil vite hvordan det skal gå. Hva han skal komme til å dø av. Om sønnen skal komme til å bli en ordentlig sønn.
Slik glir den ene scenen over i den andre. Avsnittene er tette, ofte temmelig lange. Direkte tale er ikke markert med hermetegn eller egne avsnitt, og resultatet blir en spesiell rytmisk tetthet som kler innholdet.
Renselse
Og jeg-personen har vel et slags prosjekt. Han skal altså møte Pessoa. Det er det ene. Og idet teksten går mot slutten, ja da møter han da også Pessoa, som kommenterer seg selv og diktekunsten generelt. Kanskje han, altså den avdøde Pessoa, er skyld i det hele (drøm, hallusinasjon, kall det hva du vil)? I alle fall spør han om jeg-personen nå, på tampen av døgnet, er fornøyd. Og denne svarer at han føler seg «roligere, lettere.» Så var det vel en slags renselse da, kanskje ikke så mye ut fra hva som skjedde eller ble sagt, men i at det skjedde (møtene) og at noe ble sagt.
Derav – kanskje tittelen. Requiem. Dødsmesse. En messe for de døde, i romanens form.
Det andre prosjektet dreier seg om Isabel, jeg-personens avdøde kjæreste. Hun tok sitt eget liv. Også henne skal han møte. Og dette møtet inntreffer, men det rapporteres ikke fra. Hvorfor ikke?
Men slik er denne teksten, den stanser ikke akkurat opp for å stikke i dybden, men stryker elegant videre og forbi. Det er vakkert gjort, et ordentlig gjennomført verk som sender tankene hen til et par andre italienske kortromaner som har kommet på norsk i det siste. Ikke på grunn av innholdet, vel å merke, men på grunn av det korte formatet, den lavmælte fortellerstemmen og den gjennomførte stilen. Jeg tenker særlig på Alessandro Baricco, som i Silke (1996; norsk utg. 1997) rendyrket en lavmælt legendeform, og ikke minst Simona Vincis debutarbeid Om barna vet man ingenting (1997; norsk utg. 1999), som gjennom en tett, poetisk stil berettet de grusomste historier om ung seksualitet.
© Runo Isaksen