Anouar Benmalek
Til livet skiller oss ad
Pax
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 26.02.00
Med Benmalek kommer fortellingen. Den store, springende, overraskende, utrolige, fantastiske og likevel så nære og gripende fortellingen. Uten mye fiksfakseri. Uten den tilmåte knapphet og mellom-linje-hvisken som ellers kjennetegner så mye av den moderne litteraturen. Anouar Benmalek gjør med romanen Til livet skiller oss ad sitt første litterære strandhugg i Norge. Benmalek er fra Algerie, men bosatt i Frankrike, og romanen ble innstilt til en rekke litterære priser da den utkom der i 1998.
Gjennom 286 sider føres leseren gjennom et tidsspenn på 70 år, ikke kronologisk og langt fra summarisk, men med spredte dypdykk i særlig begivenhetsrike øyeblikk i algerieren Nassreddins liv, han som i 1941 skal komme til å møte den sveitsiske sirkusartisten og flyktingen Anna.
To forsvinner
En araber og en hvit europeer i Alger 1941-42. Det er krig i Europa og Afrika. Algerie er fransk koloni, de innfødte undertrykkes, og denne kjærligheten over grensene er selvsagt uhørt og umulig. Og likevel er den.
Handlingen er så episodisk og fantastisk at et resymé i anmelderformat umulig kan fange mer enn løse brokker. La oss si at det dreier seg om verdighet. Verdighet i et kaotisk land, ikke mindre kaotisk i 1997 (nåtidsplan) enn under franskmennenes styre, eller under krigen, eller – for den saks skyld – i 1928, hvor utsultede landeveisrøvere ikke nøler med å myrde sitt bytte (Nassreddins fars første kone). De ytre omgivelsene forblir mer eller mindre uforandret, bare ledernes ansikter skiftes ut, opprørernes ansikter skiftet ut. Innbyggerne lever mellom makt (staten/hæren) og motmakt (opprørerne), jaget av dem begge. Et nøytralt liv finnes ikke. Man kan ikke tjene to herrer. Og samtidig er dét hva man tvinges til.
For Nassreddin helt konkret. Han tvangsmobiliseres under krigen, blir ført til kontinentet for å slåss mot tyskerne. Tilbake i Alger sitter Anna, uvitende.
Og når han omsider, et par år senere, vender tilbake, er hun borte. Det er første forsvinning.
For de møtes igjen, på Madagaskar. Etter fem år vender de tilbake til Alger. Her starter romanhandlingen: Det er 1955. De gifter seg. Samme dag, bryllupsdagen, er helvete i gang igjen. Han arresteres av kolonimaktene (mistenkt for å være FLN-opprører), og opprørerne reagerer med å straffe ham for tysting. De hevner seg – på familien hans. Forsvinning nummer to, altså.
Det var 1955.
I 1997 kommer en gammel europeisk dame til Alger. Det er Anna. Tross alle advarsler om FIS-fundamentalistenes villskap er hun kommet. Hvorfor? Av verdighet, kanskje. For å hedre sine egne barn i hvert fall; barn som ble myrdet så brutalt den gangen. Stå ved sine barns grav den ene gangen bare.
Et følelsesladet utgangspunkt. Melodramatisk, vil vel mange mene. Dramatiske skal de i alle fall bli, disse dagene i Algerie. Som en fortelling i fortellingen møter vi den niårige gategutten Jallal, som livnærer seg så godt han kan. Enda en utstøtt i et samfunn av utstøtte. Hans liv skal på godt og vondt komme til å filtre seg inn i Annas.
Fortelleroverskudd
Benmalek øser av et stort fortelleroverskudd. Man kunne tenke på egypteren Mahfouz. Som hos Mahfouz fornemmer man at det er virkelighetens skyggesider som belyses. Her: Det algeriske samfunn rett og slett, i nær og fjernere fortid. Som en kulisse riktignok, et bakteppe, men likevel. Forfatteren viser fram enkeltmenneskets posisjon i dette samfunnet. Viser – gjennom sin allvitende forteller – fram en hel rekke mennesker underlagt ulike undertrykkelsesmekanismer. Slik sett er romanen samtidig også noe mer enn en roman, en slags bekjennelse – dedisert ”Til alle dem i Algerie som ikke lenger har noen stemme.” Uredd, usminket, og dermed potensielt farlig. Som den anonyme mannen Nassreddin treffer på, han som utbryter: ”Jeg tok feil, hæren gir fullstendig blaffen i oss! De lot med overlegg slakterne [FIS-fundamentalistene] få operere i fred, nesten rett for øynene på dem.”
Og paradoksalt nok, midt i denne undertrykkende håpløsheten, er det varme likevel. Håp likevel. Og skjønnhet.
© Runo Isaksen