André Schwarz-Bart
Den siste rettferdige
Cappelen
Oversatt av Waldemar Brøgger
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 23.07.01
La oss forestille oss at en eller annen griper deg – en mer eller mindre vanlig nordmann – i skulderen og hvisker inntrengende: Men vet du da ikke at nazistene utryddet seks millioner jøder under krigen?
Og hva svarer du da? Joda, svarer du, selvfølgelig vet jeg det. Forferdelige greier, føyer du kanskje pliktskyldigst til.
Men likevel: Hva betyr dette? Hvor mye er sagt? Seks millioner, er ikke det bare et tall, den reneste abstraksjon?
Og dermed over til Den siste rettferdige, debutboka til polsk-franske André Schwarz-Bart (født 1928), en roman som straks vakte begeistret oppsikt da den utkom i Frankrike 1959, mottok Goncourt-prisen og ble oversatt til en rekke språk, deriblant norsk (1960). Nå kommer den i opptrykk, i serien Cappelens Klassikere.
Bredt lerret
Det er et voldsomt lerret forfatteren spenner opp: Riktignok ligger hovedfokuset på den polsk-jødiske Ernie Levy, som vi følger fra fødsel og like inn i døden, Auschwitz 1943, da han er tyve år gammel. Men før vi kommer så langt, er Ernies forfedres historie rullet opp i utallige slektsledd bakover, geografisk har vi skranglet gjennom praktisk talt halve Europa; fortellingen starter i York, i året 1185.
Levyene er linket til en gammel jødisk legende om de rettferdige. I hvert slektsledd finnes det nemlig 36 rettferdige på kloden, som påtar seg menneskehetens lidelser og sikrer dens fortsettelse. Levy-familiens historie, slik den forvaltes, er en historie om rettferdige.
Og jødenes historie i Europa, slik den fortelles gjennom Levyene, er en historie om lidelser. Om landsforvisning og talløse pogromer.
Store spørsmål
Ernies forståelse – eller tolkning, om man vil – av sin plass i verden, utgjør, slik jeg ser det, selv kjernen i bokas lag av dirrende dynamikk: Hvem er han, oppi sin store familie? Hvem er han, sett på bakgrunn av slektas historie – er han kanskje selv en rettferdig? Og i så fall: Hva har han å gjøre? Selv fødes han i et Tyskland, hvor jødehatet blir mer og mer trykkende fra dag til dag: Hvem er han, som jøde? Og hvorfor kan ikke de kristne (tyskerne) tolerere ham?
En hel del slike spørsmål, og flere, tvinges han til å gruble over og finne utkast til løsninger på, helt på egenhånd, sine unge år til tross. Skjærende vakre er serien av barndomsbeskrivelser, som kulminerer med guttens dødsalvorlige beslutning om å ta sitt eget liv.
Og igjen – helt mot slutten – er det nettopp i kraft av seg selv og sitt eget valg at han finner veien til gasskamrene, han også, og blir et navn blant seks millioner andre. Dette er etter at han har funnet kjærligheten, i form av Golda, en vakker ung jødinnene som smyger seg omkring i Paris’ gater med den foreskrevne gule jødestjerna på brystet, men snart blir innhentet av nazistenes jernbeslåtte støvler, som Ernies familie allerede er det.
Aldri melodrama
Et plombert godsvogn til døden. Fra Paris til Auschwitz. Klynkende småunger med bedende øyne. Han skjenker dem ordene da, den godeste Ernie, om Irsaels kongerike som de skal finne på den andre siden, der hvor alle barna får treffe foreldrene sine igjen: ”Der er det evig glede og moro, og alt det som er leitt og vondt, stryker sin kos...”
Der, kanskje, stilt framfor alle ungene i dødsvogna, og Golda også, viser han seg som den rettferdige likevel, han som vel egentlig, ettersom Gud har kastet sine prøvelser i fleisen på ham og hans folk, har vendt seg bort fra ham, langt, langt bort.
Om man skulle komme med en innvending her, måtte det bli at Ernies skjebne, i og med at den er selvvalgt, får noe høyslått over seg i all sin elendige tragikk. Han møter døden, kunne man si, mens alle de andre bare deiser æreløse ned i den, naivt godtroende til det siste.
Men for all del: En rystende vakker bok er det. Schwarz-Bart viser seg som en sylskarp billedmaker, samtidig som ordvalg og setningsstruktur vitner om en stor litterat. (Dette siste – språkets kraft – må selvsagt også oversetteren få sin del av æren for.) Samtidig balanserer han fortellerperspektivet suverent, slik at historien, som sannelig er sørgelig nok, aldri vipper i noe klisjéspreng, tårevått melodrama.
© Runo Isaksen