Ana Menéndez
På Cuba var jeg schäfer
Gyldendal
Oversatt fra engelsk av Knut Ofstad
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 21.06.02
I dagens USA bor det om lag halvannen million mennesker av cubansk opprinnelse, hvorav halvparten har bosatt seg i det sørlige Florida. Denne folkeforflytningen startet allerede i 1959, i kjølvannet av Batistas fall og Castros påfølgende maktovertagelse. Mange av de som dro, tilhørte samfunnets høyere sfærer, de hadde lite til overs for jordreformer, rasket sammen sine universitetspapirer og satte kursen mot Miami.
Ana Menéndez’ foreldre kom til Miami i 1960. Her er hun født og oppvokst, og det er dette eksilmiljøet alle novellene kretser om i denne fine samlingen, som utgjør hennes debut som forfatter. Nostalgi og savn etter det tapte Cuba finnes her nok av, men først og fremst er dette en bok som på befriende sprelsk vis jumper inn i temaer av mer universell karakter.
Tyngde og substans
De elleve novellene er med unntak bundet sammen av persongalleriet, gjerne slik at en biperson i en novelle dukker opp som hovedperson i en annen, eller omvendt. Dette grepet har også en utvidende effekt, ved at den enkelte novelle ikke nødvendigvis er avsluttet når siste punktum er satt. I en senere novelle kan det skje et og annet som peker framover og kaster nytt lys over en tidligere lest tekst. Dette grepet fungerer utmerket. Ytterligere utbygget, ville man etter hvert hatt en roman.
Likevel fornemmer jeg tydelig nok at vi har med å gjøre en novelleforfatter; en som er unngår å velte seg i ord; som bygger om spenning ved hjelp av antydninger mer enn direkte dramatikk; og som kort sagt klarer å etterlate et bestemt inntrykk av tyngde og substans hos sine litterære personer, til tross for at vi bare har betraktet dem spille domino i parken (som i tittelnovellen).
Sjalusi
”Det siste toktet” er en av de aller beste novellene, slik jeg ser det. Man kunne gi den én enkel merkelapp, nemlig sjalusi. Sannelig ikke det mest originale emne å gi seg i kast med, men på den annen side: et emne som neppe lar seg uttømme.
Her er det en mann som ligger våken i senga ved siden av sin kone. Han skal tidlig opp neste morgen. Han er flyver og skal ut og speide etter nye cubanske båtflyktninger, og trenger å sover. Men det klarer han ikke, blir bare liggende og tenke på kona; hvordan hun hadde holdt glasset da hun snakket med den nye piloten på festen tidligere på kvelden; hvordan hun plutselig hadde kritisert USAs handelsblokade, til og med.
Kresen forfatter
Eller ”Historien om en papegøye”, som åpner på denne måten: ”Hortencia de la Cruz var en imponerende, vakker kvinne som i likhet med mange kvinner av hennes generasjon og temperament la skylden for sine uheldige omstendigheter på sin mann, en forfatter hun betraktet som mislykket og dilettantisk.”
Det er rett inn i historien; en allvitende forteller med glimt i øyet og en stil som ikke bare flyter, men formelig bykser framover. Man merker det i ordvalg og metaforbruk at dette er en kresen forfatter. Som Hortencias utbrudd til mannen sin: ”Du og Fidel burde ha en konkurranse om verdenshistoriens mest langvarige meningsløse prosjekt.” Det er nok av vitser og utbrudd som denne, gjerne på denne måten, hvor Cuba samtidig på en eller annen måte klinger med.
Et par av novellene, ikke minst ”Miamislektninger”, buser langt inn i det burleske. Det er vittige saker, for all del, likevel mener jeg bestemt at Ana Menéndez er sterkest der hvor hun sverger til det enkle, og lar sitt sorgmuntre persongalleri bestemme tempoet.
Allment
Bare én novelle har nåtidshandlinga lagt til Cuba (de aller fleste tekstene har tilbakeblikk på Cuba, på livet før revolusjonen), nemlig ”Morens hus.” Tittelen viser til huset hovedpersonen Lisettes mor vokste opp i, og som hun aldri kan glemme. Det var et hus helt utenom det vanlige, omgitt av pittoreske trebroer og åkrer av sukkerrør, ifølge moren. Og Lisette dras mot Cuba og morens hus. Som viser seg å være noe helt annet enn forespeilet: lite og tarvelig. Også denne teksten makter å heve seg over det spesielle – eksilkubanere i Lille Havana, Florida, og deres savn – og peke mot noe mer allment. Løgnene vi bygger rundt oss, fordi vi trenger dem, kanskje. Samlingen er fint oversatt av Knut Ofstad, selv om jeg fornemmer at en Finn-Erik Vinje ville funnet mer enn én kommefeil å sette fingeren på.
© Runo Isaksen