Amos Oz
Det samme hav
Oversatt fra hebraisk av Kjell Risvik
Pax forlag
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 01.10.01
Den israelske forfatteren skriver om ”the mystery of a very normal family.” Men i hans siste roman, Det samme hav, blir mysteriet for retningsløst.
På den litterære scenen i Israel står mange vakre stemmer og kaller. Det påfallende er at så mange av disse stemmene har sunget en liten mannsalder allerede: Forfattere som debuterte rundt 1960, og som med et samlede sveip gjerne omtales som The Generation of the State. Vi snakker om forfattere som A.B. Yehoshua, Joram Kaniuk, Aharon Appelfeld og ikke minst Amos Oz.
Amos Oz (f. 1939) regnes som Israels aller største litterære navn i dag. Han er oversatt til et utall språk, har skrevet romaner, barnebøker, essays og en mengde avisartikler/reportasjer – en del av disse er utgitt i bokform under tittelen I landet Israel (1984), som må regnes som pensumlitteratur for enhver med interesse for Israels brokete konfliktområde. Det er ikke minst Oz’ venstreradikale avisskriverier som har gjort ham til en omstridt mann i hjemlandet, hvor han også er aktiv i Fred Nå-bevegelsen.
En roman?
Så over til hans siste utgivelse da (som utkom på hebraisk i 1999). Bare en kjapp blafring med sidene røper at her er det noe nytt på gang: Korte stykker; faktisk et og annet dikt også. Ikke en roman likevel altså?
Joda, en roman. Nærmest en klassisk Oz-roman, i allfall hva innhold og hovedstruktur angår. Oz skriver om familien. Han skriver, som han selv formulerte det i Tromsø ganske nylig, under den internasjonale litteraturkonferansen der, om ”the mystery of a very normal family.” Litteraturen hans er ikke eksplisitt politisk.
Strukturen er klassisk moderne, hvor synsvinkelen skifter fra person til person etter som kapitlene bølger framover.
Det nye her er stilen. Og hva skulle vi kalle den, om ikke poetisk?
Vi møter en enkemann, Albert Danon, som nylig har mistet sin kone, Nadja, som vi også møter. Vi møter sønnen deres, Rico, som har satt av gårde ut i verden, klatrer i Tibet, oppsøker en hore kalt Maria, tar seg av en foreldreløs gategutt, driver omkring; mora hans er død; han prøver å forholde seg til det. Vi møter Ricos kjæreste Dita, og gjennom henne atter nye fjes, ikke minst filmprodusenten Dubi Dombrov. En periode flytter Dita inn sammen med enkemannen Albert, også Dubi treffer Albert, som ellers innleder et slags forhold til en kollega, Bettine Karmel. I tillegg stiller også ”den fiktive fortelleren” seg åpenlyst til skue i enkelte kapitler. Denne fortelleren er ingen ringere enn Amos Oz selv.
Putrende
Det er elegant gjort, enkeltkapitlene føyer seg lekende til hverandre som perler i et kjede: Nytt kapittel er lik ny person i fokus. Dette grepet har Oz eksperimentert med i mange romaner; i den vakre og lavmælte Kall det ikke natt (1995) vekslet fokuset mellom to i et samboerpar; mens Den svarte boksen (1997) vel må regnes som hans mesterstykke i så måte, ja, denne brevromanen må vel regnes som hans store mesterstykke alt i alt, i alle fall siden Min Michael (1968; norsk 1978), som ble hans definitive gjennombrudd.
Eller man kunne si at Oz er en produktiv forfatter (sant) som jevnt over skriver gode bøker, men uten de helt store toppene (mer diskutabel påstand, selvfølgelig, som jeg like fullt setter fram her). I alle fall må man kunne fastslå at Oz er langt mer dempet og realistisk enn mange av sine landsmenn – jeg tenker da på yngre navn som Meir Shalev, for ikke å glemme David Grossman, et sant fyrverkeri av en forfatter (så her er da absolutt tilvekst på den litterære scenen), men også prosaister fra hans egen generasjon: Særlig Kaniuk og Yehoshua særlig. Anslaget er ikke så stort hos Oz. Men nerven er der. Den sakte boblende intensiteten. Den som kanskje ikke har noen ord. Bare ligger der og putrer.
Diffust
Men det er ikke Oz på sitt mest intense vi møter her. Fullt så svak som En panter i kjelleren (1999) er denne roman riktignok ikke: Enkelte parkonstellasjoner er det skikkelig pirrende svung over, ikke minst da den aldrende enkemannen og den unge Dita. Men det blir for ujevnt: Særlig synes jeg at Rico-figuren blir for litterær, for diffus, for lite kjøtt og blod. Dertil kommer at en håndfull kapitler ikke lar seg plassere, det vil si: Det lar seg ikke avgjøre hvem – om noen spesielle i det hele tatt – de handler om; de bare er der, poetiske slag i lufta. Også forteller-kapitlene virker for påklistrete og fikse; sånn åpner kapitlet ”Sammendrag” (s. 75): ”For å oppsummere boken hittil i store trekk, så handler den vel egentlig om fem-seks personer, som for det meste er levende og til stadighet skjenker varme og kalde drikker til hverandre...”
Men den poetiske stilen fører også med seg mer allmenne tanker, som dirrer smukt i øret og setter i gang tanker hos meg som leser: ”Om du så blir hundre, vil du aldri slutte å søke / dem som for lengst er døde.”
Også i personkarakteristikkene dukker sånne poetiske linjer opp innimellom. Så det er ikke stilen i seg selv som plager denne boka, men kanskje først og fremst den litt for tydelige retningsløsheten.
© Runo Isaksen