Amin Maalouf
Baldassares rundreise
Pax
Oversatt av Bente Christensen
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 18.04.01
Maalouf (f. 1949) er Libanons store forfatternavn. Og det sier ikke så lite, for Libanon regnes gjerne – nest etter Egypt – som araberverdens fremste litteraturland. Vestligvendt som Libanon alltid har vært, er det intet under at mange av landets forfattere virker nesten påfallende moderne i vestlig forstand. Fremmedgjøring, ensomhet, identitetsproblematikk og absurd meningsnivellering er bærende tematikk, slik vi ser det hos for eksempel Hanan Al-Shaykh og Emily Nasrallah. Eller også Rashid Al-Daif og Elias Khuri, som dessuten er langt mer eksperimentelle i formen.
Et fellestrekk for alle disse fire er at de skriver om vår egen tid, noe som gjerne betyr: borgerkrigen (1975-1990) og/eller dens konsekvenser.
Ikke slik med Maalouf. For det første skriver han historiske romaner. Han debuterte med storverket Kortogene sett fra arabernes side. For det andre er det fint lite stilistisk hokus-pokus her, Maalouf nøyer seg med å fortelle historien.
Denne gangen skal det dreie seg om 1600-tallet. Geografisk er det en reise fra byen Gibelet (fiktiv by i dagens Libanon vel) til Genova, over sjø og land, og som fører oss til Konstantinopel, Smyrna, Lisboa og London på veien. I fokus: antikvitetshandleren Baldassare. Det er han som fører pennen, bokstavelig talt: Romanen er strukturert som en reisedagbok. Reisens formål: Å finne igjen en helt spesiell bok.
100 Gudsnavn
Forut for overgangen til 1666, Dyrets år, virrer en hel del profetier og varsler i lufta, ikke minst knyttes året til Bibelens 666 og dermed til død og undergang. Mot denne apokalyptiske bakgrunnen settes handlingen i gang, strukturert som en jakt på boka Avsløringen av det skjulte navn. Koranen nevner 99 Gudsnavn eller epiteter; den (fiktive) boka Baldassare jakter på, skal visstnok avsløre det hundrede navn: Den som kjenner dette navnet kan – bare ved å uttale det – avverge enhver fare og oppnå hva det skulle være.
Baldassares prosjekt forpurres av indre og ytre motstand av ymse slag. Med på reisen er hans to nevøer, samt en tjener. Snart kommer enda en: hans ungdoms forelskelse. Den spente – og umulige – kjærligheten mellom disse to er nydelig skildret.
Som enhver litterær reise av rang, går også denne hjemover. Den slutter i Genova, det er her Baldassares familie er fra.
Det er en imponerende kunnskapsmengde Maalouf har å øse av. Imponerende er også den måten han turnerer historisk fakta og egenskapt fiksjon på.
Skjebne-eventyr
Om vi et øyeblikk skulle prøve å grave litt bakom selve handlinga, springer straks diverse antiteser en i øynene, slik som tro/tvil, religiøsitet/rasjonalitet, skjebne/fri vilje. Ikke minst skjebneaspektet hviler tungt over handlinga, og kunne få en til å tenke på gamle, greske tragedier. Bare at dette ikke er noen tragedie, snarere et slags moderne eventyr, alt går – etter forholdene – bra til slutt, og jeg griper meg i å tenke: Ok, det er godt skrevet, ikke knakende, men godt; det er en god historie, ikke fantastisk, men god.
Og jeg tror at noe av problemet bunner i det gigantiske anslaget, at det blir for mye overflate (eller geografi) og for lite dybde.
© Runo Isaksen