Alessandro Baricco
City
Aschehoug
Oversatt av Tor Fotland
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 17.10.00
Så er det altså mulig. Å skrive en roman på over 300 sider, som samtidig føles altfor kort, som er ustyrtelig morsom og dirrende dyp med det samme, absurd og likevel realistisk. City fletter flere historier inn i én uten å miste tråden eller grepet, snarere tvert imot: Som en voldsom symfoni ruller teksten framover, sidetemaer utvikles ubønnhørlig mot et slags klimaks, bare at ingenting utvikler seg som man tror, alt snor og vender og tar stadig nye retninger.
På ett plan, hovedplanet, handler det om et 15 år gammelt guttegeni, Gould. Han studerer ved universitetet, er professorenes store håp, et sikkert emne for nobelprisen. Faren er militær og bor et helt annet sted; moren er gal. Inn kommer Shatzy Shell, uortodoks, for å si det mildt. Hun blir guttens guvernante.
Ja vel, og hvorfor er nå dette så bra?
Boksing og western
Tja, fordi det er glitrende fortellinger, rett og slett. Et glitrende persongalleri, hvor «virkelige» og «oppdiktede» personer omgås smertefritt. Gould har to venner, bare to. De er fantastiske og morsomme, begge med sin egen identitet, for å si det slik, men de eksisterer bare i guttens hode. Men der er de til gjengjeld virkelige.
Her er også andre levende fiksjoner innen fiksjonen. Boksing står sentralt for Gould, han pleier å sitte på do og kommentere – dramatisere, rettere sagt – boksekamper, intervjue boksere, tegne levende portretter; vi følger kort sagt en amatørboksers vei fra første dag i treningsstudio og like fram til tittelkampen. Alt inne i guttens hode.
Shatzy på sin side vandrer omkring i verden med en diktafon. Hun snakker inn sin historie, som er en western. En annerledes western, for all del, og som jeg personlig har sett mesterlig filmatisert allerede, inni mitt eget hode. Her er så visst spenning nok, men samtidig intelligens, vanvittig humor, utrolige vendinger, ingenting er som det synes å være, men alt føles riktig, helt riktig.
Å oppdage verden
På hovedplanet virrer universitetsprofessorer ut og inn. Noen på vei opp, andre på vei ned, men alle med sterk formidlingstrang. De forteller og Gould lytter. Det dreier seg blant annet om å se ting fra nye vinkler. Å angripe problemer fra nye sider. Å oppdage verden igjen. Å sette ord på det samtidig.
Her er i sannhet tankevekkende passasjer om hva som skjer med den sprudlende lille tanken vår, anarkistisk og uformet, idet vi sender den ut i verden: Da møtes den av motstand, og hva skjer da? Jo, vi jobber med den, smir den til, gjør den til en uovervinnelig idé, kort sagt, det er vel og bra, men hvor har det da blitt av «det fabelaktige instinktive uendelige kaoset som var ideen din»? Borte vekk, og samtidig er vi selv formet som idé, stivnet i våre egne læresetninger: Som forsker er vi ikke (lenger) lidenskaplig opptatt av sannheten, men tvert imot av å vinne, beseire, ved hjelp av det morderiske våpenet vi besitter, nemlig ideen vår.
Eier språket
Slik bølger historiene framover. I et språk som stadig dirrer, oversetter Tor Fotland har et mesterlig grep om det hele, her er lange dialogpassasjer mettet med fortreffelig slapstick-humor, her er paniske sekvenser helt uten tegnsetting, her er utkast til kunstfilosofiske essays, alt mulig, og alt beveger seg framover.
Italienske Alessandro Baricco (f. 1958) er en forfatter som eier språket. Spranget fra hans forrige bok, Silke, er uendelig. Silke er nydelig, for all del, men dempet, korte setninger, énstrenget handlingsforløp; ikke som City i det hele tatt. Og likevel skrevet av samme forfatter.
Jeg vet ikke mer å si. Kanskje en annen dag. I et større format. Da vil det kanskje hete: Ensomhet. Hvordan vi anretter livene våre. Om vi bare flyter med eller om vi tar styring. Om forhold mellom foreldre og barn. Samtidssatire – raljering med overflodssamfunnet, de tusen gode tilbud. Slike ting. Men for nå, bare dette ene: Dette er stort! Kjempestort!
© Runo Isaksen