Abdulrazak Gurnah
Ved sjøen
Oversatt av Kari og Kjell Risvik
Aschehoug
Anmeldt av Runo Isaksen / Klassekampen 09.07.02
Fabulerende friskhet og blikket på virkeligheten gjør dette til en roman en ikke kommer til å glemme.
En litteraturteoretiker hevdet en gang at litteratur ikke er annet enn utsetting av mening. Fra dette enkle utgangspunktet kan man gi seg til å utbrodere: Litteratur befatter seg med gåter; enhver tekst er – etter som den skrider fram – dels tildekking, dels avsløring, og så videre.
Slike tanker rant meg i hu i møte med Abdulrazak Gurnahs (f. 1948) mangslungne roman Ved sjøen, som uanstrengt pendler mellom Zanzibar og England, fortid og nåtid, drøm og virkelighet. Det hele starter med at en eldre mann, Saleh Omar, kommer til London som asylsøker, men under et annet navn. I en normalt utrustet leser er spørsmålene allerede mange: Hvem er han? Hvor kommer han fra? Hvorfor ikke bruke sitt eget navn? Hvorfor akkurat til London? Og i den alderen; har han ikke familie?
Tradisjonell
Sånn sett er dette en tradisjonelt strukturert roman: Den setter opp en rekke gåter (direkte uttalt eller ikke), som gradvis finner sine løsninger, ved at Saleh Omar forteller sin historie, først til Rachel, en engelsk flyktningarbeider, men først og fremst til Latif Mahmud, professor og poet, bosatt i London, men med bakgrunn fra Zanzibar, akkurat som Saleh (og forfatteren selv, som også underviser i litteratur, ved universitetet i Kent, England).
Latif Mahmud er selv en gåte her: Teksten ymter tidlig om at de to landsmennene kjenner fra hverandre fra før. Atter nye spørsmål oppstår altså i leseren: Hva er deres forbindelse?
Romanen er inndelt i seks større kapitler. Omar er forteller i de to første og de to siste, Latif i de to midterste. Sårene begge disse to bærer på, har med fortiden i Zanzibar å gjøre: familieintriger og knallhard business. Virkeligheten er sjelden så enkel som vi liker å tro; våre ”fiender” er sjelden så reinskåret onde som vi drømmer om at de skal være. I Latifs verden er han og hans familie uskyldige ofre for Omar – og hans families – overtredelser. I virkelighetens verden, gjennom Omars fortelling, blir alt sammen forskjøvet, fordreid. Verden ikler seg nye farger, ingenting er lenger ikke svart/hvit.
I tilbakeblikkene flettes personlige historier sammen med bolker av historisk fakta: Storbritannias kolonistyre, Zanzibars uavhengighet i 1963, statskupp, nasjonaliseringer, sammenslåinga med Tanganyika i 1964, slik at Tanzania oppsto, diktaturregimer, økonomisk fall, fengslinger, deportasjoner.
Balletak
Dermed er romanen også et stykke historieskriving, nærmere bestemt det som har med det menneskelige å gjøre, til ulike tider, under ulike herskere. Her er kostelige blikk på engelskmennene, deres ideer om en ”rett til steder som bare var bebodd av mennesker med mørk hud og krusete hår.” Men også kritiske blikk på styret etter uavhengigheten, et sosialistisk terrorvelde av verste sort.
Og så er det måten å fortelle på, da. Enkelt sagt: Noen forfattere gjør språket til et redskap på linje med andre redskaper, de forteller en historie – det være seg rørende, dramatisk eller hva som helst – rett fram, enkelt og greit. Andre derimot tar balletak på språket, kaster ordboka til himmels og lar ordene drysse utover sidene, ord sjelden hørt, setninger aldri hørt. En slik forfatter er Gurnah. Særlig synes jeg innledningskapitlene er glitrende fortalt, denne halvgamle karen som kommer til England, hans skjeve blikk på alt sammen, hans måte å formulere seg på. Men det er som om intensiteten avtar noe etter hvert, dessverre.
Likevel er Ved sjøen, Gurnahs tredje bok på norsk, en roman jeg ikke kommer til å glemme med det aller første, om noen sinne. Dens fabulerende friskhet, rekken av innskutte bifortellinger, blikket på virkeligheten: ikke minst kvinnesyn og islam er oppe til debatt.
Til syvende og sist er det vel fortelling det handler om. Det å fortelle sin historie. For å få lindring, kanskje. Forhåpentligvis.
Kari og Kjell Risvik har sammen levert enda en friskt pulserende oversettelse.
© Runo Isaksen